Om særordninger og sære beskrivelser

En lett forkortet versjon av artikkelen er publisert på mediedebatt.no.

I et blogginnlegg sist onsdag tar Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum for seg regjeringens planer om å avvikle de (velferds-)økonomiske særordningene for flyktninger, og trekker særlig frem endringene i pensjonsrettigheter:

Tankegangen bak særfordelene for flyktninger er at de nettopp har kommet til Norge – og ikke har hatt mulighet til å bygge seg opp økte ytelser i pensjon. Derfor har de blitt kompensert, og fått bedre ordninger enn enkelte norske minstepensjonister eller nordmenn som kommer tilbake til Norge etter mange år i utlandet utenfor folketrygden.

Han kritiserer også motstanden mot endringene for å være lite prinsipiell:

Dersom ytelsene er så lave at folk kommer i en fattigdomsfelle, så må det gjelde alle minstepensjonister og sosialhjelpmottakere – og da må man heve satsene generelt, ikke bare for flyktninger.

Fortsatt er det en stor gruppe minstepensjonister som var hjemmeværende husmødre uten lønnsinntekt – og følgelig uten mulighet til å opparbeide seg trygdepoeng.

Det er imidlertid vanskelig å skjønne nøyaktig hvilke norske pensjonister som Stavrum mener at kommer dårligere ut enn nyankomne flyktninger.

Som det også fremkommer (langt nede i) Stavrums artikkel, handler flyktningenes særfordeler på pensjonsfeltet om at de er fritatt for botidskravet som stilles til andre pensjonister:

Folketrygdloven krever 40 års botid i Norge for å få fulle minsteytelser, mens flyktninger til nå har hatt en snarvei rundt dette kravet. Den snarveien blir nå opphevet, og erstattet med en mulig behovsprøvd supplerende stønad.

Dette er altså en betingelse som ikke er knyttet til folks arbeidsaktivitet, pensjonsinnbetaling, eller annen skatteinnbetaling – kun til botid i Norge. Man kan altså oppfylle denne betingelsen fullt ut selv om man aldri noensinne har vært i arbeid eller opptent ett eneste trygdepoeng, så lenge man har bodd i Norge tilstrekkelig lenge.

Den eneste særfordelen som flyktninger oppnår knyttet til pensjon, er altså at man ‘later som’ de har oppholdt seg i Norge uten å jobbe hele livet, slik at de stiller på lik linje med f.eks. de som har vært «hjemmeværende husmødre uten lønnsinntekt» hele sitt liv.

I utgangspunktet skulle man derfor anta at de eneste norske pensjonistene som kommer dårligere ut enn nyankomne flyktninger, vil være de som har for kort botid pga. lange utenlandsopphold – men Stavrum skiller disse ut som egen gruppe, og presiserer uttrykkelig at flyktningene kommer bedre ut enn også andre «norske minstepensjonister».

Hvem disse andre minstepensjonistene er, har Stavrum heller ikke villet utdype på henvendelse fra meg – begrunnet med at han «ikke svarer på henvendelser fra en som krever å være anonym«.

Nå er det riktignok slik at størrelsen på folks minstepensjon ikke er én enhetlig størrelse, men avhengig av sivilstand og ektefellens inntekt. Sånn sett vil man enkelt kunne finne en flyktning X som får høyere minstepensjon enn nordmann Y – men da fordi X oppfyller kriterier som Y ikke oppfyller. Å skulle fremheve dette som en «urimelig» «snarvei» (uten å presisere premissene) blir like ulogisk og banalt irrelevant som å poengtere at en flyktning med fem barn vil motta mer barnetrygd enn en norsk alenemor med to barn, så det er formodentlig ikke dette Stavrum sikter til.

Hvor store fordeler og «snarveier» gis man egentlig?

Stavrum understreker også at selv om deler av de statlige innsparingene vil måtte kompenseres av kommunale erstatningsytelser, så er det likevel riktig og viktig å innføre disse endringene:

[D]et viktigste her er ikke de økonomiske besparelsene, men hva som oppleves som rettferdig. Nordmenn som returnerer fra utlandet finner det naturligvis helt urimelig at helt nyankomne skal få snarvei til bedre ytelser.

– Ved å fjerne særrettighetene for flyktninger blir denne gruppen likebehandlet med norske borgere som kommer tilbake fra lange utenlandsopphold, sier arbeids- og sosialmininster Anniken Hauglie.

Det som derimot ikke presiseres, er at disse botidskravene ikke rammer (eller vil ramme) nordmenn som returnerer fra andre EØS-land, ettersom EØS-avtalen sikrer at også botid i andre EØS-land regnes som opptjeningstid for norske ytelser. (I tillegg vil mange av disse nordmennene også ha opptjent trygdetid for pensjon før de reiste fra Norge, ettersom botidsopptjening for minstepensjon starter automatisk fra man fyller 16 år.) Flyktninger får altså ingen* «snarvei til bedre ytelser» sammenlignet med nordmenn som returnerer fra Sverige, eller Spania, eller Bulgaria.

*) De må riktignok forholde seg til oppholdslandets opptjeningsregler, som kan variere noe, men forskjellen fra de norske reglene vil som regel være helt marginal.

Tilsvarende vil også alle (både nordmenn og andre) som har bodd og jobbet i land som f.eks. Australia, USA, Chile, og Tyrkia, som alle har bilaterale trygdeavtaler med Norge, kunne ‘ta med seg’ sine opptjente pensjonsrettigheter inn i Norge (både etter gamle og nye regler). (Noen slike avtaler stiller riktignok fortsatt minstekrav til bo-/arbeidstid i Norge, men disse er som regel radikalt lavere enn de alminnelige kravene i lovverket.)

Når Stavrum snakker om at «Nordmenn som returnerer fra utlandet finner det naturligvis helt urimelig at helt nyankomne skal få snarvei til bedre ytelser«, så gjelder dette altså ikke med tanke på nordmenn som returnerer fra EØS, og kun i begrenset grad for en rekke andre land. De eneste returnerende nordmennene som kommer dårligere ut enn flyktninger hva gjelder pensjon, vil være de som kommer fra land uten trygdeavtale (og som heller ikke har sikret seg med private pensjonsforsikringer o..l.).

(Når det gjelder andre trygderettigheter (som f.eks. AAP) har flyktningene i større grad fått en «snarvei» sammenlignet med hjemvendte nordmenn – men dette har ofte hatt begrenset praktisk betydning, i og med at flyktningene uansett mottar introduksjonsstønad de to første årene i landet.)

Da kan det i hvert fall diskuteres hvor «naturligvis helt urimelig» det er at flyktninger – som presumptivt har blitt tvunget til å forlate hjem og levebrød – skal gis en viss kompensasjon for de oppsparte rettighetene  (og ofte eiendelene) som de nettopp ikke har hatt mulighet til å ta med seg fra hjemlandet.

Er det ønskelig med likebehandling av vesensforskjellige grupper?

Det er selvsagt helt politisk legitimt å gå inn for å fjerne disse særordningene – enten det er for å redusere de statlige utgiftene (selv om nettoinnsparingen fortsatt er usikker), for å styrke incentivene til å komme i arbeid, eller for å gjøre Norge mindre attraktivt som asylland (selv om man kan spørre om hvor mye pensjonsytelser, som vanligvis ligger langt frem i tid, innvirker på folks valg i så måte).

Men dersom man er veldig opptatt (som de fleste politikere er i disse dager) av å fremheve det grunnleggende skillet mellom legitime flyktninger med beskyttelsebehov, kontra økonomiske migranter, så er det ikke umiddelbart logisk å insisterere på at begge disse gruppene skal «likebehandles» av det norske velferdssystemet.

Fra dette perspektivet fremstår det snarere som mer logisk å forsvare dagens ordning, som tydeliggjør at flyktninger skal sikres velferdsytelser som følge av deres utsatte situasjon – mens andre grupper av innvandrere vil måtte forholde seg til strengere krav for å oppnå de samme rettighetene dersom de velger å flytte til Norge.

Takk til Per Atle Eide og til advokat Olav Lægreid for bakgrunnsinformasjon og gjennomgang. Alle eventuelle gjenstående feil står for undertegnedes regning.

Advertisements

2 thoughts on “Om særordninger og sære beskrivelser

  1. Takk for bra og innsiktsfull blogg. Jeg synes likevel det er viktig i den videre debatten å være oppmerksom på at svært mange minstepensjonister faktisk har vært i lønnet arbeid hele livet. Mange begynte på jobbe allerede som 15-åringer. Årsaken til at de likevel har endt opp som minstepensjonister er sammensatte, men dreier seg i stor grad om at de har vært til og fra arbeidslivet. Hatt noen år hjemme når barna har vært små, kanskje også i forbindelse med at barna begynte på skolen. Så har de jobbet deltid noen år, før de har jobbet heltid etterhvert. Det har ikke vært tilstrekkelig til at de har fått noe mer enn minstepensjon.
    Vi har også vært i kontakt med kvinner som forteller om deltidsjobbing mens barna var så, før de deretter ble syk og ufør. For mange resulterte også det til minstepensjon.
    Antall minstepensjonister går ned, men vi har en stor gruppe godt voksne kvinner som når de går av med pensjon vil ha svært liten tilleggspensjon. De har rett og slett tjent for lite i yrkeskarrieren som gjerne har vært innenfor omsorgsyrkene.

    Likt av 1 person

  2. Tilbaketråkk: Villedende fra FpU om trygd, del 3 | Langust og korsnebb

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s