Du må ikke spare!

Artikkelen er også publisert på Manifest Tidsskrift.

Barnetrygden har igjen vært debattema denne uken etter at Høyres likestillingsutvalg foreslo å fjerne den helt og erstatte den med andre støtteordninger. Ett tallgrunnlag som stadig nevnes i denne diskusjonen er DNBs undersøkelse fra 2012, der barnefamilier ble spurt om (hvor ofte) de sparer barnetrygden.

Og denne målingen ble ganske riktig trukket frem også på mandag – Tina Bru sa på Politisk Kvarter at «halvparten av de som mottar barnetrygd setter pengene rett inn på konto«, mens Henrik Asheim konkretiserte påstanden ett hakk mer ved å uttale på Dagsnytt Atten at «halvparten av [barnetrygden] – 7,5 milliarder kroner – blir satt inn på høyrentekonto«. Dette siste ble korrigert over bordet av motdebattanten som påpekte at det var kun 23% av totalen som svarte at de alltid sparer barnetrygden, mens ytterligere 23% svarte at de gjør det av og til. (I et separat spørsmål svarte halvparten av de som sparer barnetrygden at de sparer hele beløpet, mens resten sa at de sparer deler av den eller at det varierer. Det er dermed litt uvisst nøyaktig hvor store totalsummer det er snakk om.) Men premisset om at de familiene som sparer hele barnetrygden, egentlig ikke har (tilstrekkelig) behov for dem, ble stående uimotsagt i debatten.

Når undersøkelsen spør om foreldrene «sparer barnetrygden», blir dette i prinsippet et spørsmål om barneforeldre overhodet sparer noen ting av sin månedlige inntekt. (Om man sparer barnetrygden og bruker opp hele månedslønnen, eller bruker opp barnetrygden og sparer 1000 kroner av månedlønnen, går jo i praksis ut på nøyaktig det samme.) Med denne tolkningen, vil de eneste som svarer kategorisk «Nei» på spørsmålet om de sparer barnetrygd, være de familiene som har en så stram økonomi at de er nødt til å bruke opp hele sin inntekt hver eneste måned.

Det er åpenbart et betydelig antall barnefamilier som er i nettopp denne situasjonen, og som er avhengige av barnetrygden for å få det månedlige husholdningsbudsjettet for å gå opp. Men det er åpenbart ingen ønskelig situasjon at familier skal leve fra hånd til munn på denne måten, og ikke ha noen mulighet til å spare på kort eller lang sikt. Selv der hvor en familie sparer absolutt hele barnetrygden hver måned (for ett barn), beløper det seg til under 12.000 i året. Å sette til side denne typen beløp – enten det er tiltenkt konkrete formål eller bare for å ha en sikring mot uforutsette utgifter – er strengt tatt i tråd med de aller fleste råd om personlig økonomi fra banker og forbrukermyndigheter.

Undersøkelsen gir også begrenset informasjon om hvor mye av sparingen som er langsiktig, og hvor mye som bare handler å spare til planlagte ferie- eller juleutgifter noen måneder frem i tid. Hvis det hadde vært snakk om utstrakt langsiktig sparing, ville det trolig vært mer enn 10% av hele utvalget som svarte at de sparte i fond eller forsikring. Det overveldende flertallet (85% av de familiene som sparer) sa at de sparer i bank – noe som kan tyde på at mye av denne sparingen bare handler om å sette av en liten sum med penger hver penger hver måned for å sikre seg et visst økonomisk handlingsrom.

På spørsmål om hva de sparte pengene skal brukes til, svarer opptil 23% av sparerne at pengene skal gå til utdanning, sertifikat, eller boligsparing, mens den største kategorien (32%) svarer at de ikke vet hva pengene skal brukes til. Dette (sammen med de 9% som uttrykkelig svarer «uforutsette utgifter») indikerer igjen at en vesentlig del av sparingen er uten noe klart definert formål, men bare som en del av fornuftig personlig økonomisk styring.

Det er selvsagt helt legitimt å se på barnetrygden som en ytelse som skal brukes spesifikt for å bekjempe barnefattigdom, og som dermed skal målrettes helt spesifikt mot de familiene som er helt avhengig av trygden for å få budsjettet sitt til å gå rundt. Men det er også relevant å se på ordningen som et bredere incentiv for å oppfordre familier til å få barn, ved å støtte også de familiene som kunne klart seg økonomisk uten denne ekstra hjelpen.

Og dersom man ønsker å gå bort fra dagens universelle ordning og innføre en eller annen form for behovsprøving (med de innsparinger, og det ekstra byråkratiet, som dette vil medføre), så er det stor forskjell på om man kun utelukker de velstående familiene som knapt nok merker den ekstra støtten, kontra om man også vil redusere støtten til alle de familiene hvor støtten er til betydelig hjelp (selv om de ikke er avhengig av den).

Man kan argumentere for begge disse innretningene, men det bør gjøres ut fra en realistisk avveining av fordeler og ulemper – ikke ved å bruke denne undersøkelsen til å trekke ugyldige konklusjoner om at størstedelen av utbetalingene ikke tjener noen fordelingspolitisk funksjon. Det blir fullstendig bakvendt dersom det faktum at X antall familier driver en fornuftig og tilrådelig husholdering av sine penger, ved å sette av midler til en regnværsdag, skal brukes som argument for at ingen av disse familiene har et legitimt behov for denne ytelsen.