Dagens sitat: Frp og Ibsen om stat og kirke

De fleste har formodentlig fått med seg at det har vært et nokså anstrengt forhold mellom Fremskrittspartiet og Kirken den siste tiden. Møre-biskop Ingeborg Midttømme var den siste i rekken av kirkeledere som refset regjeringens asylinnstrammingsforslag, og statsråd Listhaug svarte med å anklage kirken for å begå en utidig rolleblanding ved å gå inn som politisk aktør:

– Kirken bør være for alle, men det er den ikke. Den er ikke lenger en Folkekirke der personer med ulik politisk bakgrunn kan møtes med utgangspunkt i sin tro. Det er en politisk aktør for venstresiden, hevder Listhaug, og legger til:

– Dette føyer seg inn i et mønster som har pågått i årevis, der kirken kaster seg inn i diskusjoner om oljeboring, forhandlinger om statsbudsjett og flyktningpolitikk.

Fredrikstad Frps gruppeleder Bjørnar Laabak var også ute i samme ærend – i hans tilfelle utløst av at biskop Atle Sommerfelt skal «snakke om konsekvenser av innstramming av innvandringsloven» på et møte i regi av Fredrikstad SV.

Jeg skal ikke kritisere kirkens budskap knyttet til samfunnsspørsmål, men jeg mener det er upassende at kirken velger politisk ståsted.

Denne prinsipielle holdningen om at Kirken skal opptre apolitisk falmer imidlertid litt utover i teksten: Etter å ha rost regjeringens innsats for å «stabiliser[e] landkonflikter» (og dermed gjøre noe med årsakene til flyktningsituasjonen), avslutter Laabak nemlig med følgende formaning til kirkeledelsen:

Den norske folkekirkens ledelse burde skryte av vår norske ledelse og spesielt vår rakryggede statsråd på feltet.

Og da blir det svært fristende* å sitere hva prosten i Ibsens Brand hadde å si om forholdet mellom stat og kirke:

De hidtil har formeget plejet
hver enkelts særlige behov;
den fejl er, mellem os sagt, grov,
Lad dem i massevis bli vejet;
kæm alle med den samme kam;
tro mig, De får ej deraf skam (…)
thi staten ser i religionen
den magt, som bedst forædler tonen, –
det værn, hvori dens tryghed bor, –
kort sagt, moralens rettesnor.
Se, statens forråd er kun tyndt;
den vil valuta for sin mynt.
God kristen, siges der, god borger.
Tror De, den øser penge ud
til gavn for godtfolk og for Gud,
og for sig selv at skaffe sorger?
Nej, staten, faer, er ikke gal;
og hvermands tilstand snart blev skral,
hvis ikke staten, strængt og nøje,
kun havde dette liv for øje.
Men dette statens formål, ven,
kun nåes ved dens embedsmænd,
og det vil sige her, dens prester.

 

De er ej prest, for Peer og Pål
at fri fra syndestraffens bål,
men for at hele prestegældet
kan nyde godt af nådevældet;
dog, frelses sognet, er det klart,
hver enkelt får sin frelsens part.
Se, staten er, hvad knapt De aner,
nøjagtigt halv republikaner;
den hader frihed som en sot,
men ynder lighed såre godt;
dog lighed vindes aldrig, før
hver ujævnhed er nivelleret, –
og det er det, De ikke gør!
De tvertimod har stærkt formeret
den ujævnhed i syn på sagen,
som aldrig forhen kom for dagen.
Før var enhver et kirkens led,
nu er han en personlighed;
og det er staten ikke tjent med;
og derfor går det og så sent med
at sammenskrabe ligheds-skatten
samt alle andre samfundsgoder;
thi kirken er ej længer hatten,
som skulde passe alle hoder.

*) Det skal i rettferdighetens navn innrømmes at det normalt skal svært lite til for at undertegnede fristes til å sitere fra Brand.

Reklamer

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s