Pseudonymitetsdebatt uten konkrete innvendinger

Etter at jeg i romjulen svarte Gunnar Stavrum på hans beskyldninger om min ‘ynkelige ansiktsløshet’, responderte han med et nytt blogginnlegg der han fastholder at det er sterkt problematisk at jeg skriver under pseudonym

Stavrum har nå tydelig lagt det opprinnelige temaet (min kritikk  av hans ensidige og villedende omtale av VGs Årets Navn-kåring) helt til side, og fokuserer utelukkende på min pseudonymitet. Ingen av mine eller Erik Iversens innvendinger mot hans analyser av kåringen blir omtalt eller imøtegått – derimot velger Stavrum igjen å fremstille det som om jeg «aksepterer» VGs metode, til tross for at jeg nå gjentatte ganger har understreket at «Det er absolutt grunn til å kritisere VG og/eller TNS Gallup for slett håndverk i utformingen av spørsmålet«.

Likeledes bruker Stavrum heller ikke mye plass på sitt forrige hovedangrep om at jeg er «vernet mot motangrep«, eller på mine lange motargumenter om at dette slettes ikke er tilfelle. Han gjentar innledningsvis sine karakteristikker av meg som en «retorisk snikskytter» som «vil ha alle rettigheter, men ingen plikter, i den offentlige ordskiftet» – men uten å besvare min konkrete utfordring om å spesifisere hvilke slike «plikter» han mener jeg unndrar meg, eller hvilke illegitime fordeler jeg nyter godt av.

Isteden fokuserer Stavrum nå på at han mister muligheten til å tolke mine utsagn «ut fra hvem som er avsenderen«, fordi mine pseudonyme artikler angivelig «kommer fra bak et skjermbrett«. Ifølge Stavrum er det «nesten alltid [] relevant å tolke et budskap ut fra hvem som er avsenderen«, og prinsipielt sterkt problematisk at han «fratas muligheten» til dette.

Det er lett å være enig i at svært mange lesere vil bedømme en tekst helt ulikt, avhengig av deres kjennskap til personen som har skrevet den. Det er derimot langt mer diskutabelt om det er ønskelig at forhåndskunnskap om forfatteren har så mye å si, fremfor at man gjør sin vurdering helt og holdent ut fra det konkrete innholdet i teksten.

Det er selvsagt enkelt å finne mange eksempler på konkrete ytringer og konkrete ytrere der slik kunnskap spiller en relevant og legitim rolle. Men generelt fremheves det som en viktig verdi i samfunnsdebatten at debattinnlegg skal stå mest mulig på egne bein (at «[meningers vekt] skal ene ligge i Sandheden og Rigtigheden af Anskuelserne selv«), og at man ikke skal avfeie eller diskreditere et argument ut fra hvem som fremsetter det.

For å bruke et nærliggende eksempel: I den store Hege Storhaug-debatten som har hjemsøkt vårt land i høst, har en av de fremste beskyldningene mot Storhaugs kritikere vært at de henger seg opp i ‘noen få uholdbare ting’ som Storhaug har sagt, og dermed automatisk forkaster alt hun sier. Storhaugs forsvarere, med Kjetil Rolness i spissen, har argumentert iherdig for at dette er helt gal tilnærming, og at hvis hun kommer med fornuftige og dokumenterte utspill, så bør disse vurderes på egne meritter og ikke avfeies på bakgrunn av hennes tidligere ‘feiltrinn’ eller fordi man er ideologisk uenig med henne.

Og også Gunnar Stavrum har gitt sin støtte til denne argumentasjonen, når han i sin signerte leder til støtte for Storhaugs rettmessige plass i den norske debatten skriver «Hennes motstandere bør diskutere sak for sak, og ikke ta personen.»

Da fremstår det veldig pussig at han nå plutselig mener det er av helt avgjørende betydning å kjenne motdebattantens forhistorie og bindinger, og at debatten i motsatt fall blir «ubalansert».

Det er selvsagt en vanlig og legitim øvelse å trekke frem en persons tidligere ytringer for å påpeke inkonsekvens eller bristende argumentasjon (slik jeg nettopp gjorde med Stavrums tidligere lederartikkel), dersom disse ytringene har direkte relevans for det temaet man diskuterer. Men dette er det jo fritt frem for Stavrum og alle andre lesere å gjøre mot meg – basert på mine tidligere tekster. Den informasjonen om mine tidligere uttalelser og standpunkter som man ‘nektes tilgang til’ fordi man ikke kjenner mitt fulle navn, utgjør bare en infinitesimal brøkdel av hva man har full tilgang gjennom de hundrevis av blogginnlegg og tusenvis av tweets jeg har skrevet som «Doremus». Dersom noen mot formodning skulle føle behov for å ta denslags dypdykk i tidligere skriverier for å uteske forfatterens standpunkt, har man tilgang til langt mer materiale om meg enn om mange andre som deltar i den offentlige debatten under fullt navn.

Er det kun de pseudonyme som må oppgi eget standpunkt om ett og alt?

Stavrum illustrerer selv dette siste poenget, når han gjentar om og igjen hvor viktig han mener det er å vite at jeg ikke ønsket Storhaug som Årets Navn – samtidig som han ikke forteller leserne ett ord om hva hans synspunkt på dette er. Selv når han protesterer mot min angivelige (i så fall totalt utilsiktede) «undertekst» om at han skulle være motivert av et ønske om å se Storhaug som vinner, unngår han omhyggelig å si noe om hva han egentlig mener om spørsmålet.

For å gjøre det helt klart: Jeg mener ikke at leserne har noe krav på å vite dette, og finner det også helt legitimt at man kan protestere mot å bli uberettiget tillagt et standpunkt og samtidig ikke ville svare på om man faktisk har det standpunktet eller ikke. Det er en helt naturlig og ordinær form for debatt, der diskusjonen føres ene og alene på bakgrunnen av de fremsatte argumenter og deres logiske sammenheng (eller mangel på sådan), uten å skjele til utenforliggende forhold. Men jeg syns det må være lov å påpeke inkonsekvensen i å oppføre seg på denne måten samtidig som man insisterer høylytt på betydningen av å kjenne artikkelforfatterens holdning  i detalj.

(Forsøket på å utdefinere anonyme kommentarfelt fra denne regelen, begrunnet i at «der er debattformen likeverdig mellom partene.«, blir også heller tynt,  gitt at slike felt vil ofte være en blanding av anonyme og folk med fullt navn, i tillegg til at man svært ofte vil debattere om navngitte personer, og monologer i kommentarfeltet vil da bli lest av alskens folk som ikke kjenner noen «kontekst» for avsenderen.)

Overdrevne forestillinger om hva et fullt navn forteller

Det er helt riktig at folk vil lese Stavrums tekster med et visst bakteppe av hva de vet om ham fra før. Men dette bakteppet består jo av hva han har sagt og skrevet i offentligheten – på samme måte som Stavrum og andre lesere kan danne seg et bilde basert på mine tidligere skriverier. Når jeg skal lese Stavrums blogginnlegg om aldergrense på tobakk eller om asylforliket, så har det svært liten relevans at han har elleve bokstaver i navnet sitt, eller at han er født i 1961 i Kristiansund, eller at han har hatt Frank Aarebrot som foreleser, eller at han har jobbet i TV2, eller at han er gift med Presseforbundets generalsekretær.

I mitt forrige tilsvar utfordret jeg alle lesere til å forsøke å besvare mine tekster som om de var skrevet av en tilfeldig spaltist «Andreas Olsen» som de ikke hadde noe personinformasjon om – og så eventuelt gi konkrete eksempler på hvilken informasjon som de mangler, og som er relevant for deres tilsvar.

Det eneste eksemplet på slik manglende relevant informasjon som Stavrum klarer å bringe til torgs, er at han mener det var uheldig at han i utgangspunktet ikke visste om jeg ønsket Storhaug som Årets Navn eller ikke. Men selv om vi aksepterer at dette er en relevant og nødvendig «referanseramme», så står vi jo fortsatt igjen med det nokså innlysende poenget at han ikke ville visst et fnugg mer om mine indre tanker om dette dersom jeg skrev under fullt navn. Om vi ser på alle spaltister og andre «rikssynsere» i Norge, så er det vanligste at verken jeg eller Stavrum har den ringeste idé om hva de mener om et slikt spørsmål.

Noen få har uttrykt sitt syn på spørsmålet helt direkte, og om andre igjen kan vi foreta en relativt kvalifisert gjetning om hva de mener . Men en slik antagelse er jo helt og holdent basert på hva denne personen tidligere har uttalt offentlig – akkurat som Stavrum i sitt forrige angrep «mistenkte» at jeg ikke ønsket Storhaug som vinner, basert på hans kjennskap til mine synspunkter.

Som jeg var inne på i mitt forrige tilsvar, så preges hele denne argumentasjonen av en grunnleggende tankefeil om at bare du vet navnet på en person, så kan du finne ut hva som helst om dem – noe som helt åpenbart ikke er tilfelle. Hver eneste uke dukker Magnus Takvam og Lars Nehru Sand opp på NRK for å analysere dagens politiske situasjon – uten at vi lyttere har den fjerneste anelse om de personlig er mot poseavgift eller for generell politibevæpning. (Og om de skulle gå ut og flagge et tydelig personlig standpunkt, så ville det antagelig bli sett på som et overtramp med tanke på deres rolle som nøytral kommentator.)

Andre medlemmer av kommentariatet har et litt tydeligere politisk ståsted, men heller ikke når Hilde Sandvik eller Marie Simonsen uttaler seg, vil vi nødvendigvis hva de personlig mener om et konkret enkeltspørsmål. Og ofte vil det til og med bli sett på som utidig dersom personer som skal være mest mulig objektive i sin analyse flagger sine personlige standpunkter offentlig. Det vakte for eksempel rasende kritikk fra HRS og deres støttespillere da Joacim Lund skrev at «Jeg liker ikke Hege Storhaug» (selv om han både åpnet for at han tok feil, og brukte det for å understreke at han til tross for dette støttet henne 100% i den aktuelle saken om utestengning fra Facebook).

Og om vi kan danne oss et visst generelt inntrykk av ståstedet til velkjente kommentatorer, er det ytterst sjelden – også i Stavrums egen avis – at leseren har noen slik kunnskap om journalister. Innenfor den eksklusive gruppen av ‘kjendisjournalister’, vil man kanskje kunne vite noe om dette – selv om også disse ofte har som ideal å ikke tilkjennegi eget ståsted. Men når jeg leser s artikkel om fallende oljepriser og aksjekurser, eller Roy Kvatningens artikkel om Donald Trump, så har jeg selvsagt jeg (og 99,99999% av andre lesere) ikke det fjerneste begrep om hva han egentlig mener om spørsmålet. Selv om disse journalistene opererer med fullt navn, vil de (for alle praktiske formål) normalt være å regne som ‘anonyme’, simpelthen fordi ingen gidder å skaffe seg oversikt over deres personlige standpunkter (verken ut fra deres tidligere artikler eller ut fra andre personopplysninger).

Og da har jeg ikke engang nevnt det hopetall av NTB-meldinger som publiseres overalt og dagstøtt i norske medier, uten at leseren får vite noen verdens ting om hvem som står bak teksten. Bare den siste uken har NTB skrevet selvstendig gravejournalistikk og intervjujournalistikk – og selv der hvor de bare gjenforteller fra andre medier, er det rom for både skjeve virkelighetsfremstillinger og rene feiloversettinger.

Og så har vi alle de oppslagene – ikke minst innenfor politisk journalistikk – som bygger helt eller delvis på opplysninger fra anonyme kilder, som i høyden identifiseres som «en kilde i politiet» eller «et sentralt plassert medlem i Høyre». Slike kilder får fremføre angivelige faktaopplysninger som det er umulig for leserne å verifisere – eller subjektive vurderinger av sine politiske kolleger, uten at noen som helst har mulighet til å sjekke om det kan ligge en personlig konflikt bakom.

Og så har vi alle de ubemerkede og lite kjente personene som skriver enkeltstående leserinnlegg i avisen, uten at leseren har noen «kontekst» for å bedømme «holdningene» til student Tonje Olsen eller Birger Hansen fra Tromsø.

Konstruert informasjonsbehov

Hver eneste bidige dag leser vi innhold i mediene uten å ha noen mulighet til å «tolke budskapet ut fra hvem som er avsender», annet enn på veldig overordnet nivå (er det redaksjonelt stoff i en troverdig avis, er det en kronikk fra noen som har en formell autoritet å lene seg på, er det en påstand fra en person vi aldri har hørt om?). Da blir det uhyre merkelig og uproporsjonalt å gjøre det til et stort problem at enkelte medier holder seg med én pseudonym spaltist – særlig når man er kronisk ute av stand til å peke hvilke konkrete, relevante personopplysninger som min pseudonymitet hindrer dem å få tak i.

Stavrums forsøk på å fremstille sine protester som en «[logisk følge]» av Vær Varsom-plakaten ender opp med å understreke det stikk motsatte, når han siterer (min uth.)

Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.

Her har man helt spesifikt og uttrykkelig påpekt at denne åpenheten selvfølgelig ikke skal omfatte alle forhold om journalisten/artikkelforfatten. Når jeg skriver om de metodiske svakhetene med nettavstemninger, eller påpeker at NRK tar utgangspunkt i helt feil tall for å beskrive valgdeltagelsen i Oslo, er det selvsagt totalt irrelevant for «publikums oppfatning» at jeg er heterofil mann eller ikke-troende jøde.

Det er nok å kaste det mest overfladiske blikk på medievirkeligheten rundt oss for å se at det overveldende flertallet av artikler ikke inneholder noen som helst aktiv informasjon om forfatterens bindinger og koblinger. Slik informasjon er en sjelden vare, som nnvendes i de få situasjonene der journalisten/kommentatoren har en direkte kobling som det er relevant og nødvendig å informere leseren om.

Igjen illustreres denne ordinære praksisen av Stavrum selv, når han fremhever at han ikke er den første som har kritisert min pseudonymitet offentlig – men sier ingen verdens ting om sine bindinger eller mangel på sådanne til andre kritikere. Nok en gang, for å unngå enhver misforståelse: Jeg mener verken at Stavrum har noen forpliktelse til å redegjøre omkring slike bindinger, eller at de burde ha noen spesiell relevans for bedømmelsen av hans tekst. Men når han understreker, og forsøker å rettferdiggjøre, sitt behov for å vite mest mulig om avsenderens bindinger, så må det være lov å påpeke at de aller fleste – inklusive Stavrum selv – slett ikke følger noe slikt prinsipp om at absolutt alle slike koblinger skal oppgis.

Når man går til det skritt å aktivt informere om slike koblinger, vil det typisk være dersom man direkte forsvarer eller promoterer noe(n) som man har en nær personlig relasjon til, eller økonomiske interesser i. Og nettopp av hensyn til at det finnes visse opplysninger som det er rimelig for leserne å ha innsyn i, har mine redaktører helt fra starten av vært påpasselige med å stadfeste at jeg ikke har noen som helst offentlig rolle under fullt navn, at jeg ikke er medlem av noe politisk parti eller lignende organisasjon, at jeg ikke har noen skjulte bindinger til noen medier, og at jeg ikke har noen annen posisjon som kommer i konflikt med å skrive en slik spalte. (Stavrum avviser disse forsikringene med et «Hvis vi skal tro ham. Og det har vi jo ingen grunn til» – uten å egentlig drøfte at dette ikke bare innebærer en mistillit til meg, men også en antagelse om at Journalistens redaktør og Fritt Ords direktør har valgt å aktivt lyve til offentligheten på dette punktet.)

Så er selvsagt jeg – av alle – enig i at det i utgangspunktet er uheldig at man må ta redaktørenes ord for dette, og ikke kan kontrollsjekke det selv. Men da må man også huske på at dette er en form for tillit som man utviser overfor redaktører hver eneste bidige dag. Ikke minst i politisk journalistikk florerer det av anonyme kilder til angivelige faktaopplysninger eller subjektive vurderinger. Mange vil utvise en sunn skepsis til innholdet i slike opplysninger, men det er uhyre sjelden man ser anklager om at redaktøren bare har diktet opp hele kilden, eller tatt utsagn fra en tilfeldig drosjesjafør og tillagt dem til «en sentralt plassert person i Frp».

Og i motsetning til hva som normalt er tilfelle med disse anonyme kildene, så kommer jeg aldri med noen uverifiserbare opplysninger eller påberoper meg noen særlig autoritet i kraft av egne erfaringer eller fagkompetanse. Jeg har gang på gang gjort det klart at jeg ikke bygger mine artikler på noen relevant formalkompetanse – og benytter meg alltid av åpne kilder der leseren kan ettergå og kontrollere at min gjengivelse er korrekt. Der hvor jeg kommer med en grad av subjektiv vurdering (f.eks. hvis jeg mener at en uklar spørsmålsformulering er tvetydig og ofte vil misforstås), tilstreber jeg alltid å forklare grunnlaget for mitt resonnement i detalj. Alle lesere har dermed muligheten til å gjøre seg opp sin egen mening om spørsmålet – og eventuelt konkludere med at «Nei, jeg synes disse spørsmålene var helt entydige og uproblematiske, så jeg er ikke enig i Doremus’ kritikk».

Og dersom jeg tilfeldigvis likevel skulle skrive om et tema der jeg har en personlig kobling til en involvert part, vil jeg selvsagt tilkjennegi det på samme måte som andre journalister eller spaltister gjør. (Dette har foreløpig aldri vært aktuelt i noen artikkel, men har inntruffet et par ganger på Twitter.)

Hvor iherdig leting etter skjulte bindinger foretar man normalt?

Så går det an å innvende at jo, man har tillit til redaktørenes forsikringer – men hva om det finner andre bindinger som de ikke er klar over, men som ville ha blitt avdekket dersom jeg skrev med fullt navn? Igjen er dette en innvending som i utgangspunkt er gyldig – det ville vært klart å foretrekke om alle og enhver hadde muligheten til å lete etter slike skjulte bindinger hos meg, for å se om de fant noe som var genuint relevant.

Men før man gjør dette til et påtrengende og alvorlig problem med min spaltistvirksomhet under pseudonym, må man også stikke fingeren i jorda og se på hvor ofte denne muligheten faktisk utøves. I virkelighetens verden er det ikke at vi (verken ‘vi’ journalister eller ‘vi’ vanlige lesere) springer rundt på konstant leting etter slike skjulte bindinger hos artikkelforfattere (og selv om man gjorde det, ligger det jo i sakens natur at man langt fra er garantert å finne selv om man leter aktivt). Selv der hvor en artikkel helt åpenbart er til fordel for én bestemt aktør (noe som sjelden er tilfelle med mine artikler), er det ytterst sjelden at noen gidder å ta seg bryet med å gå på jakt etter mulige koblinger.

Vi lever i en medievirkelighet der lederen for SKUP (altså Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse) reagerer med uforstående hoderisting på ideen om at valgkomiteen burde ha Googlet nye kandidater for å undersøke om de hadde noen presseetiske skjeletter i skapet. Da blir det fullstendig virkelighetsfjernt å late som om man ville ha en fått en intens granskning av historikken til en skarve mediekritisk spaltist – især når mange av mine kritikere benytter enhver anledning til å understreke hvor kjedelige, uinteressante, alminnelige og lite bemerkelsesverdige de finner mine tekster.

Etterlyses: Mindre abstraksjoner og mer konkretisering

Jeg skal selvsagt ikke klage over at folk syns at jeg har en så priviligert posisjon at det aktualiserer en debatt om grensene for pseudonymitet – og en slik debatt vil selvsagt også naturlig trekke inn prinsipielle betraktninger omkring anonymitet. Men når man kommer med så sterke angrep, og over så lang tid, mot én konkret pseudonym spaltist, så burde man kunne forvente at man faktisk klarer å bringe til torgs noen konkrete eksempler på hvorfor dette angivelig utgjør et stort presseetisk problem.

Som jeg skrev allerede i mitt tilsvar til kritikken fra Kjersti Løken Stavrum for snart ett år siden: Jeg skjønner selvsagt at min pseudonymitet gjør det vanskelig å peke på faktiske problematiske bindinger. Men det som derimot burde være fullt mulig (dersom min pseudonymitet er så problematisk som enkelte vil ha det til), er å presentere plausible hypotetiske situasjoner av typen «Hvis du jobber i ____ X, så er det problematisk at du skriver ___ uten at leserne kjenner til denne koblingen» eller «Hvis du hadde skrevet ___ under fullt navn, så kunne/burde det fått ___ som konsekvens«.

Men istedet preges debatten av en prinsipiell indignasjon som strever med å gi noen håndgripelige eksempler på hva man indigneres over. Man anklager meg for å «ikke stå til ansvar for mine meninger», men når jeg påpeker alle de måtene hvor jeg beviselig står til ansvar, og ber om eksempler utover dette, så kommer det stort sett enten fullstendig stillhet, eller eksempler som er enten

a) Basert på at jeg gjør noe utilbørlig som jeg beviselig aldri har gjort (f.eks. å sjikanere andre personer på utilbørlig måte), eller

b) Eksempler på usaklige reaksjoner (f.eks. fysiske trusler), som man ønsker at alle debattanter burde kunne «unnslippe», eller

c) Reelle, men svært perifere og trivielle eksempler (f.eks. å få saklige kommentarer fra tilfeldig forbipasserende på gaten).

Tilsvarende gjentas det stadig at man trenger mer personopplysninger om meg for å kunne bedømme mine tekster – stort sett uten at man forklarer hvilke konkrete opplysninger som kunne være relevante, og som ikke er dekket av mine redaktørers forsikringer og av mine egne tidligere artikler. Stavrums siste innlegg er typisk i så måte, ved at han ikke etterlyser annen konkret informasjon enn ‘Mener Doremus at Storhaug burde vunnet eller ikke?’. Hvis man virkelig mener at slik informasjon er nødvendig for å klare å vurdere en artikkel om nettavstemningers metodiske svakheter – vel, så går det jo an å bare spørre forfatteren (slik man kunne gjort med en hvilken som helst annen fullt-navn-spaltist man ikke kjenner holdningen til).

De få gangene lesere har stilt slike spørsmål om opplysninger som faktisk er relevante for en aktuell artikkel, har de (så vidt jeg kan erindre) alltid fått svar fra meg. Og å stille slike spørsmål direkte, istedenfor å pakke dem inn i lengre blogginnlegg med ymse sterke beskyldninger og negative personkarakteristikker, ville ganske sikkert både være bedre for debatten og vesentlig tidsbesparende for alle parter.

Grensene for pseudonymitet

På ett punkt skal Stavrum dog ha ros for å være mer tydelig og konkret enn mange andre kritikere, ved at han forholder seg direkte til et par av mine konkrete eksempler på berettiget pseudonymitet (faren for represalier innad i miljøer med streng sosial kontroll, og ansatte som er helt avhengige av arbeidsgivers/oppdragsgivers velvilje og har konkret grunn til å frykte negative reaksjoner). Stavrum skriver (og tydeliggjør på Twitter) at også slike personer bør gis anonymitet/pseudonymitet kun dersom de ønsker å ytre seg om egne erfaringer. Dersom de ønsker å gi mer ordinære bidrag til samfunnsdebatten som ikke er knyttet til egen person, så erkjenner han at også dette kan utløse alvorlige og uakseptable konsekvenser, men mener likevel at man ikke bør gis den nødvendige anonymitets-beskyttelse for å kunne komme med slike ytringer.

Et slikt restriktivt syn på hvor anonymitet skal innvilges er et helt ærlig og redelig ståsted, og langt å foretrekke fremfor de kritikere som sier at de selvsagt støtter anonymitet i visse tilfeller, men nekter å forklare hvordan de kan være så skråsikre på at jeg ikke tilfredsstiller deres kriterier. Men da må Stavrum også akseptere at dette er hans subjektive ramme for anonymitet, og ikke noen nødvendig logisk følge av allmenne presseetiske prinsipper.

Det er utvilsomt mange (både redaktører og andre) som er enige med Stavrums restriktive linje. Men samtidig er det også mange (deriblant mine redaktører) som mener at når noen er i en situasjon hvor det er umulig for å dem ta del i den ordinære offentlige debatt under fullt navn, så er det ønskelig at disse personene gis det nødvendige anonymitetsvern for å likevel kunne delta – også med tekster som tilsvarer det som andre personer skriver under fullt navn og uten nevneverdige problemer.

I realiteten er denne debatten antagelig langt mindre polarisert enn man kan få inntrykk av. Det er nesten ingen som hevder ytterstandpunktene – verken at det skal være fritt frem for all anonymitet, eller at det aldri noen gang er akseptabelt. De aller fleste er enige om at det fins visse situasjoner der det er riktig (eller ihvertfall akseptabelt) å slippe til anonyme stemmer, forutsatt at man utøver et tilstrekkelig redaktøransvar for at ting skjer innenfor forsvarlige rammer. Sannsynligvis vil de fleste også være enige om at kvalitetskravet for pseudonyme artikler bør settes noe høyere enn for andre (om så bare for å rettferdiggjøre den ekstra innsatsen som dette koster redaktørene).

Uenigheten handler stort sett om hvor disse grensene skal trekkes, eventuelt om hvorvidt mine konkrete bidrag er tilstrekkelig interessante til at de fortjener å slippe til under pseudonym. Her må gjerne Stavrum og andre mener at tekstene mine er så ordinære og lite interessante at de ikke fortjener dette – men der har altså mine redaktører gjort en annen vurdering. Og når denne debatten har rullet og gått med ujevne mellomrom i snart et år, så bør man kanskje vurdere om man ikke bare får slå seg til ro med å være uenige med de redaksjonelle vurderingene til en håndfull andre medier.

Eller, dersom man fortsatt mener at det er viktig og aktuelt å diskutere denne ene spaltisten og hans pseudonymitet, så bør man i hvert fall klare å konkretisere sin kritikk, slik at det går an å finne frem til og debattere de helt konkrete punktene der man er uenige. Stadige gjentagelser av prinsipielle og abstrakte fraser som «Alle må stå til rette for sine ytringer», uten noe forsøk på å konkretisere hva det innebærer i denne konkrete situasjonen, er neppe noe særlig produktivt bidrag til debatten.

Reklamer

5 kommentarer om “Pseudonymitetsdebatt uten konkrete innvendinger

  1. Tilbaketråkk: Uforståelig anonymitetshysteri | Langust og korsnebb

  2. Tilbaketråkk: Avsporing i alle retninger fra Angell Jensen | Langust og korsnebb

  3. Tilbaketråkk: Noen anonyme er likere enn andre | Langust og korsnebb

Legg igjen en kommentar til Pippi Knestrømpe Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..