Opphaussing av nettavstemninger

En lett redigert og oppdatert versjon av denne artikkelen er også publisert på Journalisten.no.

.

Les også Sven Egil Omdals kommentar om samme sak.

.

For halvannen uke siden åpnet VG sin nominering til «Årets navn», og det gikk ikke lang tid før sosiale medier begynte å kommentere på at Hege Storhaug ledet avstemningen. På mandag hadde saken kvalifisert til oppslag også i redigerte medier – Nettavisen var først ute med artikkelen «Hege Storhaug leder Årets navn-avstemning – skaper Twitter-storm», deretter meldte Journalisten,no at «Hege Storhaug leder kampen om å bli årets navn», og deretter Nettavisen en gang til: «Hege Storhaug leder avstemningen som Årets navn: – Dette er et sterkt politisk signal».

.

En ‘ledelse’ som ikke teller noenting til slutt

.

Det første å påpeke er at det er helt feil når overskriftene hevder at Storhaug «leder kampen om å bli årets navn«. Som det uttrykkelig fremgår (også av Journalistens og Nettavisens egne artikler), er denne nettavstemningen bare for å kåre de 10 finalistene, som folk så skal stemme over i en ordentlig meningsmåling gjennomført av TNS Gallup. Og ettersom det er utelukkende stemmene i denne TNS Gallup-målingen som teller for sluttresultatet, har Storhaugs nåværende «ledelse» ingen verdens ting å si for sluttutfallet (annet enn at hun kan være veldig trygg på å bli en av finalistene). Å si at hun pr. nå «leder«, blir like misvisende som å si at Anders Bardal «leder hopprennet etter prøveomgangene».

Likevel skriver Nettavisen i sin første artikkel at Storhaug «ligger an til å bli kåret til årets navn«; mens Journalisten-artikkelen nevner at fjorårets vinner Mads Gilbert «[fikk klart flest stemmer]» i nettavstemningen, før de nærmest i en bisetning tar med at «I tillegg gjorde Gilbert det best i meningsmålingen blant befolkningen» (selv om det var ene og alene dette siste som skaffet ham utmerkelsen).

Hvis nominasjonsstemmene var nogenlunde representative for befolkningen, kunne man selvsagt si at Storhaugs ledelse var en indikasjon på at hun trolig ville gjøre det sterkt også i den ordentlige målingen. Men dette bringer oss til problem nr. 2 med artiklene – ikke noe sted nevnes det et knyst om at slike nettavstemninger ikke på noen måte kan anses som representative. Tvert imot impliserer artiklene det motsatte, f.eks. ved at Storhaug (i begge aviser) siteres på at «Jeg mener at dette er et formidabelt politisk signal«.

Nettavstemninger er ikke representative eller pålitelige

 .

Som beskrevet i mer detalj opptil flere ganger tidligere, så er nettavstemninger i utgangspunktet notorisk lite representative for den faktiske meningen i hele befolkningen. Selv om antall respondenter ofte vil være høyere enn i ordinære meningsmålinger, så hjelper dette lite når man baserer seg på et skjevt utvalg. I motsetning til seriøse meningsmålinger som forsøker å spørre et tverrsnitt i befolkningen – og helst også vekte svarene for å ta høyde for eventuelle skjevheter i utvalget – vil nettavstemninger domineres av de som 1) i det hele tatt besøker nettstedet og 2) er engasjerte nok til å gjøre den ekstra innsatsen det tar å stemme. Det er statistisk barnelærdom – og demonstrert i praksis ved en rekke anledninger – at slike skjevheter kan gi resultater som avviker dramatisk fra den faktiske fordelingen i befolkningen.

(Nettavisen gir selv en effektiv illustrasjon på dette fenomenet ved å spandere på seg sin egen nettavsteming nederst i sin artikkel, der leserne kan si mening om spørsmålet: «Fortjener Hege Storhaug å bli kåret til Årets Navn i VG?» Resultatet i denne nettavstemningen ligger  i skrivende stund på 87% «Ja» av totalt 27.000 stemmer – noe som selv Storhaugs største tilhengere trolig vil innrømme at neppe gir et korrekt bilde av folkemeningen.)

Når en nettavstemning dessuten har en viss prestisje og får stor oppmerksomhet (både i tradisjonelle og sosiale medier, vil dette fort forsterke slike skjevheter, ved at folk og nettsteder som støtter Storhaug oppfordrer (direkte eller indirekte) flest mulig likesinnede til å gi også sin stemme. En slik mobilisering vil selvsagt kunne gjelde også for andre kandidater, og det har vært adskillige oppfordringer fra Storhaugs motstandere om å stemme på Zuccarello Aasen (uansett om man er interessert i ishockey eller ikke). Men det er alltid lettere å mobilisere for en person enn til taktisk stemmegivning mot en person – især hvis folk er oppegående nok til å få med seg at den faktiske kåringen ikke påvirkes en døyt av om Storhaug ligger på 1. eller 2. plass i nominasjonen.

Sammenlignet med tidligere år er det også relativt få navn på listen som har vært høyt profilert i offentligheten gjennom året. (Personlig er jeg litt skuffa over at Robin Schaefer ikke har samlet flere stemmer, men det er nå så.) Det er ihvertfall et faktum at det er opptil flere «motpoler» til Storhaug som er høyt plassert – noe som igjen gjør det enklere for Storhaug å innta førsteplassen, ettersom hun vil samle stemmer fra store deler av én bestemt politisk/ideologisk fløy, mens andre fløyer (enten det er innvandringsliberalere eller sportsfans) vil spre sine stemmer utover et større antall kandidater. (Det er en del meningsfeller av Storhaug som også er blitt nominert, men disse ser ut til å ha blitt fortrengt av Storhaug og har bare fått en liten håndfull stemmer hver.)

Dobbeltstemming

I tillegg har det blitt påpekt (og meg bekjent ikke benektet eller tilbakevist fra VG) at det er relativt enkelt å omgå VGs kontroller og stemme gjentatte ganger på samme person. Dette er overhodet ikke nevnt i Nettavisens artikler, mens Journalisten tilføyde det først etter påtrykk fra en leser – og da kun i form av setningen

.

På spørsmål om hvor lett det er å stemme flere ganger i kåringen, svarer [VG-redaktør Torry] Pedersen at muligheten for det er begrenset.

.

hvilket vel må kunne kalles en bagatellisering av problemet, når realiteten er at vi aner svært lite om hvor få eller mange av stemmene som kommer fra dobbelstemming.

 .

Uheldig opphausing

 .

I utgangspunktet er det særdeles tvilsom journalistikk å lage nyheter ut av resultatene fra en eller annen nettavstemning, som i beste fall forteller oss noe om stemningen i den snevre gruppen av personer som går til nettstedet og velger å delta i avstemningen. I dette tilfellet, hvor resultatene faktisk har en praktisk konsekvens (utvelgelse av finalister i kåringen), kan man forsåvidt si at tallene på den måten får en selvstendig nyhetsverdi. Men da burde det fortsatt være et minimumskrav til et slik artikkel at man gir en nøktern fremstilling av både premissene for avstemningen og de soleklare feilkildene som gjør at resultatene forteller oss svært lite om noen generell stemning i befolkningen.

Hvis vi antar (slik vi antagelig kan) at det ikke har vært noen massiv bruk av dobbeltstemming, så forteller selvsagt Storhaugs oppslutning oss noe om at hun har støtte fra et signifikant antall mennesker. Dette er imidlertid noe som ikke er noen stor nyhet – antall delinger og kommentarer på hennes artikler, bestillinger av hennes nyeste bok, seriøse meningsmålinger, etc, forteller oss det samme budskapet. Men det er stor forskjell på «Denne personen har en betydelig oppslutning fra mange tusen personer» og «Denne personen er befolkningens favoritt til å bli «Årets navn»» (uten noen presisering av at avstemningen foreløpig forteller oss svært lite både om den faktiske oppslutningen og om vinnersjansene).

Jeg har etterhvert ikke de store forhåpninger til at Nettavisen kommer til å slutte med å lage oppslag ut av resultatene av diverse (som regel egne) nettavstemninger, men på Journalisten skulle man i det minste tro at man kunne spandert på seg en lenke og referanse til deres tidligere artikkel om de påtrengende manglene ved slike avstemninger.

 

Bensin til bålet

 

Det er overveiende sannsynlig at dersom noen annen kandidat vinner kåringen til slutt, så vil mange av Storhaugs tilhengere komme med adskillige ukvemsord og mer eller mindre konspiratoriske beskyldninger om at hun ble snytt for seieren. Da skulle man ønske at aktører som Journalisten kunne prøve å dempe dette ved å forklare hvorfor et annet resultat er høyst plausibelt og ikke vil være overraskende – istedenfor for å hausse opp stemningen ved å skape inntrykk av at Storhaug for øyeblikket innehar en suveren ledelse i konkurransen om folkets gunst.