Bevæpningsdebatt i skyggen av Paris

Artikkelen er også publisert i en revidert og oppdatert versjon på Dagbladet-bloggen.

Etter gårsdagens terrorangrep i Paris virker det uunngåelig at vi kommer til å få en ny runde med debatt om hvorvidt det var riktig at Politidirektoratet å beslutte (tidligere samme dag) at den midlertidige generelle bevæpningen av norsk politi skal avvikles. har store deler av dette blogginnlegget allerede blitt utdatert før jeg hadde rukket å skrive det ferdig, men hvis jeg forsøke å ha høyde for dette kommer debatten bare til å løpe fra med igjen, så jeg bare publiserer det i den formen det var skrevet forut for PODs ferske beslutning om å likevel forlenge den midlertidige bevæpningen.

At regjering og justisminister har bedt POD foreta en fornyet vurdering i lys av nattens terror, er veldig naturlig og rimelig. POD og PST har (slik jeg forstår dem) allerede nå konkludert med at dagens informasjon ikke gir grunnlag for å endre på gårsdagens beslutning og å gå tilbake til normalordningen med fremskutt lagring.

Samtidig har journalistogforfatter Kjetil Stormark allerede tatt til orde for at Paris-terroren taler for at bevæpningen bør opprettholdes, og han kommer ganske sikkert til å få følge av flere i de nærmeste dagene innen jeg rakk å skrive ferdig denne teksten, hadde også justisministeren tatt til orde for en bredere debatt om alminnelig permanent bevæpning.

Jeg kan verken påberope meg noen fagkunnskap om temaet, eller engang en full oversikt over detaljene i hva som skjedde i Paris natt til i dag – men inntil noen mer kvalifiserte personer kommer på banen, her er mitt forsøk på å analysere hvilken relevans dette terrorangrepet har for den norske bevæpningsdebatten:1) Selve det at det fant sted et terrorangrep i Vest-Europa, burde ikke være direkte relevant for debatten. Dette er en reell fare som vi har kjent til hele tiden, og som påpekt av andre: Det at en statistisk risiko faktisk materialiserer seg, gjør ikke at denne risikoen øker. PODs beslutning var allerede foretatt på grunnlag av at det foreligger en risiko for terroranslag mot Norge, og en enda større risiko for angrep et eller annet sted i Europa – men at denne risikoen ikke var stor at det rettferdigjorde en ekstraordinær midlertidig generell bevæpning.

2) Angrepets omfang kan derimot gi grunn til en revurdering av trusselbildet. Antall terrorister i seg selv er ikke nødvendigvis utslagsgivende (vi vet at det finnes et betydelig antall jihadister som man frykter at kan utføre slike angrep), men at minst syv-åtte personer (samt et ukjent antall mulige medsammensvorne) utfører et slikt angrep i fellesskap, fremstår som et brudd med trenden mot mer soloterrorisme og mini-celler som vi har sett de siste årene. Graden av samordning og koordinering, og hvor tungt utrustet terroristene var (tunge håndvåpen, eksplosiver og et stort antall selvmordsvester) gir grunn til bekymring – ikke minst i lys av at ingenting av dette ser ut til å ha blitt fanget opp av etterretning. Dette gir igjen grunn til å spørre om etterretningsinformasjonen er dårligere enn antatt – eller om terroristene er dyktigere enn antatt til å planlegge selv relativt omfattende aksjoner uten å etterlate seg spor.

3) Angrepet er imidlertid ikke et eksempel på det som har vært primærargumentet for bevæpning av norsk politi: At det er en forhøyet risiko for angrep direkte mot politifolk i uniform, og at de derfor er nødt til å bære ladd våpen for å kunne forsvare seg umiddelbart mot målrettede angrep uten forvarsel. Terrorgruppen som gjennomførte skytingene i Paris sentrum ser ut til å ha fokusert på kortvarige «hit-and-run» angrep mot forsvarsløse sivile mål, og så flyttet seg videre før politiet rakk å være på stedet. Så vidt jeg forstår, foregikk den eneste konfrontasjon mellom politiet og terroristene da politiets spesialstyrker stormet konsertlokalet – da etter lengre tids forberedelse. [Tilføyd: Dette viser seg å være en feilrapportering fra mediene – se mitt reviderte innlegg på Dagbladet.] Den generelle bevæpningen som allerede er på plass for alt fransk politi, hadde derfor ingen direkte relevans her – et norsk politi uten våpen på hofta ville respondert akkurat like raskt.

Gitt at det var snakk om flere tungt bevæpnede terrorister, er det også høyst usikkert som tilfeldige patruljerende politikonstabler med pistol ville ha kunnet utrette noe mot terroristene, selv om de tilfeldigvis skulle vært nærme nok til å respondere i tide.

Heller ikke selvmordsbomberne ved fotballstadion ser ut (etter hva jeg har oppfattet) til å ta vært i noen direkte konfrontasjon med (bevæpnet) politi. Man kan eventuelt spekulere i om de ville ha gjort et større forsøk på å trenge seg inn på arenaen hvis det ikke hadde vært bevæpnet vakthold – men dette dreier seg også om en punktbevæpning ved særskilte arrangementer, som det ville være fullt mulig å praktisere samtidig som politiet er ubevæpnet i ordinær tjeneste.

– – –

Hvis den nyeste Paris-terroren skal være utslagsgivende for norsk bevæpningsdebatt, vil det i så fall måtte være ved at den demonstrerer en større evne (ikke vilje, den visste vi allerede at eksisterer) til å gjennomføre omfattende, koordinerte angrep. Hvis dette igjen skal ha relevans for politiets midlertidige bevæpning, må det være enten a) fordi man anser at dette medfører en forhøyet risiko også for angrep rettet direkte mot politiet, eller b) fordi man ser trusselen for andre typer angrep som så alvorlig at man må sikre seg selv den begrensende responstids-gevinsten som ligger i å ha våpenet på hofta fremfor lagret i politibil.

Da har man langt på vei (slik Anundsen eksplisitt gjør) gått over fra en debatt om midlertidig bevæpning på grunn av en særlig trussel, til en generell debatt om hvorvidt samfunnet og det generelle trusselbildet har endret seg så mye at den eksisterende ordningen med (normalt) ubevæpnet politi ikke kan videreføres.

Dette er en debatt som det er helt naturlig å ta i lys av et generelt trusselbilde i Europa, og der også Norge i større grad enn tidligere er direkte truet. Det er også en debatt som før kunne tas i «åpent lende» og på et bredt prinsipielt og faglig grunnlag – i motsetning til det siste årets debatt om midlertidig bevæpning, der regjeringens politikere i stor grad har underkjent opposisjonens rett til å overhodet føre en debatt om spørsmålet, ettersom beslutningen bygger på «faglige råd som de ikke har innsikt i».

Det er et legitimt standpunkt å mene at vi står over en terrortrussel (eventuelt i kombinasjon med et generelt endret kriminalitetsbilde) som tilsier at vi bør gå over til permanent bevæpning. Men det burde da være ganske åpenbart at dette i så fall må skje etter en ordinær lovendring, der man etter alle tilhørende utredninger og debatter konkluderer med at det er – i sum – korrekt å innføre dette på permanent basis. Eventuelt kunne man (slik det er større tradisjon for i mange andre land) implementere dette gjennom en tidsbegrenset særlovgivning, som utløper etter et visst antall år dersom den ikke fornyes gjennom et aktivt flertallsvedtak.

Men det virker innlysende at dersom dagens terrorsituasjon gjør det riktig å bevæpne norsk politi, så er dette noe som vil måtte gjøres i et tidsperspektiv som handler om år, og ikke måneder eller uker. Da blir det svært lite hensiktsmessig å videreføre det siste årets situasjon med stadige ad hoc-forlengelser, basert på et lovverk som ganske sikkert var utformet med tanke på en helt annen form for kortsiktige trusler, og som neppe var ment (eller egnet for) å brukes til å møte trusler av lang eller mellomlang varighet.

Advertisements

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s