Om de moderate og de ekstreme

Bare en spontan og ikke veldig gjennomanalysert tanke som slo meg da jeg leste to av helgens kronikker i rask rekkefølge:

I sin helgekommentar i Dagbladet fremfører Kjetil Rolness et kjent resonnement:

Erfaringene fra Sverige er entydige: Sett lokk på debatten, og du skaper en trykkoker. Gjør du Hege Storhaug til busekvinne, får du ikke skremt folk til å oppføre seg pent, du gjør dem bare stillere eller sintere.

Argumentet brukes jevnlig (og da særlig fra folk som i større eller mindre hører hjemme på ‘høyresiden’) om også andre motstandere av dagens innvandringspolitikk: At det er viktig at disse aktørene inkluderes som likeverdige deltagere i debatten – ikke bare ut fra den prinsipielle begrunnelsen om å forholde seg saklig til folks konkrete argumenter, men også ut fra en mer instrumentell argumentasjon om at «moderate innvandringskritikere» har en viktig rolle å spille i debatten, fordi deres fravær vil føre til en skadelig radikalisering av innvandringsmotstanden. Noen ganger blir det også uttalt (eksplisitt eller implisitt) at denne rollen som buffer mot radikalisering er så viktig (og på sjeldent forekommende i dagens debatt) at vi bør se gjennom fingrene med det dersom de av og til skulle tråkke over streken i sine uttalelser.

Samtidig, et helt annet sted i den løpende samfunnsdebatten (men ikke så rent sjelden fra de samme aktørene), rettes det fortsatt ofte kritikk mot demonstrasjonen som ble arrangert på Youngstorget i september 2012 som en protest mot filmen «Innocence of Muslims». Både arrangørene i Islamsk Råd Norge, og talere som biskop Kvarme og ordfører Stang, blir refset for at de

fant det naturlig å dele harmen mot en YouTube-film, en harme som allerede hadde krevd flere menneskeliv.

Selv om mange av talerne eksplisitt tok avstand fra voldsbruk, har de gjentatte ganger blitt anklaget for at det fortsatt er uakseptabelt å delta i en demonstrasjon som «legitimerer folks krenkelse over filmen», i en situasjon der (helt andre) ekstremister har påberopt seg den samme «krenkelsen» som rettferdiggjøring for voldshandlinger og drap.

Begge disse to argumentasjonene kan forsvares prinsipielt, og kan også i noen grad anvendes parallelt med hverandre på to ulike situasjoner, dersom situasjonene er fundamentalt vesensforskjellige.

Men det er påfallende hvor stort overlapp det er mellom de som understreker behovet for å slippe til de moderate anti-innvandrings-stemmene for å demme opp for radikalisering – samtidig som de anklager de som kritiserer ytringer på en fredelig måte for å fungere som «fellow travellers» for fanatiske, ekstreme ytringsfrihetsmotstandere.

Det er ytterst sjelden at jeg hører noen «ytringsfrihetsforkjempere» si «Jeg er rimelig oppgitt over de som protesterer høylytt mot en tåpelig YouTube-video og er grunnleggende uenig med deres syn – MEN det er veldig viktig at vi slipper til de som uttrykker slike protester på en moderat måte innenfor rettssamfunnets rammer, og argumenterer mot deres konkrete standpunkter uten å slå den i hartkorn med helt andre grupperinger. Dersom alle som føler seg krenket av en ytring, eller som tar til orde for en moderat innstramning av lovene mot rasistiske ytringer, automatisk ender opp med å bli stemplet og stigmatisert i debatten, vil det bare føre til en trykkoker-effekt som gir en oppblomstring av langt mer radikale meninger.»

Isteden understrekes det hvor viktig det er å plassere seg på «riktig side» i denne konflikten (altså ikke på den siden hvor du kritiserer de samme personene som også trues og angripes av voldelige ekstremister) – og at hvis det overhodet skal være legitimt å fremføre slik kritikk, så må den i hvert fall ledsages av en uttrykkelig, utvetydig og spesifikk avstandstagen fra alle ekstremismer som springer ut av et ståsted som ligner på ditt eget.

Man kan selvsagt mene at en slik knallhard og kompromissløs linje er et rimelig og nødvendig skritt for å unngå enhver form for indirekte lefling med ekstremisme – men det harmonerer dårlig med å samtidig fremheve betydningen av å slippe til «moderate innvandringskritikere» som et essensielt bolverk mot fremvekten av mer ekstreme holdninger.

.

(For ordens skyld: Man kan selvsagt rette tilsvarende kritikk mot de personene (formodentlig på «venstresiden») som opptrer tilsvarende inkonsekvent ved å innta stikk motsatt posisjon i begge disse spørsmålene. Jeg opplever at dette forekommer langt mer sjeldent i debatten, men det kan selvsagt bero på confirmation bias fra min side.)

Reklamer

En kommentar om “Om de moderate og de ekstreme

  1. Trykk-koker-argumentet virker svært logisk synes jeg, som ikke er på høyresiden. Hvis en gruppe i befolkningen føler de ikke aksepteres som en del av den offentlig debatten finner disse heller sammen i ekkokamre hvor meningene blir hardere og mer ekstreme. Det funker som regel dårlig å prøve å tie ihjel meninger, også de vi ikke liker.

    Liker

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s