Kumulerings-oppklaring

OBS: Artikkelen er fra forrige lokalvalg (2015) – reglene er fortsatt de samme, men eksemplene på hvordan konkrete lister ser ut gjelder ikke nødvendigvis for i år.

Artikkelen er også publisert (i noe forkortet versjon) på Dagbladet-bloggen.

Utfylling av stemmesedler ved kommunevalg er enklere i Norge enn i mange andre land, men av en eller annen uforståelig grunn trøbler norske media noe voldsomt med å forklare lesere reglene og konsekvensen av dem.

Det er selvsagt latterlig sent å komme med dette en valgdags ettermiddag (og enda mer tåpelig å skrive så langt at ingen rekker å lese for de skal gå og stemme), men her er lite fullt et forsøk på å oppklare for de som ikke har stemt ennå, oppsummert i to hovedpunkter (OBS: Hele denne artikkelen omhandler kun reglene for kommunevalg):

• Forhåndskumulert / ikke forhåndskumulert er (nesten) helt avgjørende
• Listerekkefølgen utover dette betyr (nesten) ingenting

På hver valgliste kan partiet velge å forhåndskumulere opptil 10 av sine kandidater (ført opp i uthevet skrift på stemmeseddelen). Alle disse personene får en kvart personstemme fra samtlige velgere som stemmer på deres parti. (Ettersom det ikke lenger er lov å stryke kandidater, er det helt umulig for en som stemmer på Eksempelpartiet å unngå å gi dette stemmetillegget til hver og en av partiets forhåndskumulerte kandidater.)

I tillegg kan du selv gi personstemme til så mange eller få av kandidatene som du ønsker, ved å sette kryss ved navnet deres. Hver avkrysset kandidat får én personstemme. (Dette påvirker overhodet ikke fordelingen mellom partiene, kun hvilke kandidater på Eksempelpartiers liste som blir tildelt Eksempelpartiets mandater.) Krysser du en ukumulert kandidat, vil han få 1 personstemme fra deg – krysser du en av de forhåndskumulerte kandidatene, vil hun få totalt 1,25 personstemmer fra deg.

Disse personstemmene (fra forhåndskumulering, kryss, og også slengere fra velgere som stemmer på andre partier) er fullt ut bestemmende for hvilke kandidatene som tildeler setene – plasseringen på listen betyr absolutt ingenting.* Fabian Stang (førsteplass på Høyres liste i Oslo) stiller nøyaktig like sterkt som Yassine Arakia (niendeplass på samme liste, med forhåndskumulering). Rune Gerhardsen, som står på den ukumulerte 11. plassen på Aps liste, har ingen fordel av det fremfor Pia Gjesme Holm på 63. plass. Det er ene og alene hvem som får flest personstemmer som avgjør hvem som kommer inn i bystyret.

*) Med unntak av situasjoner der to kandidater får eksakt like mange personstemmer. Dette inntreffer selvsagt en sjelden gang (f.eks. på Trondheim Rødts liste i år), men er generelt nokså usannsynlig i kommuner av brukbar størrelse.

Så hva betyr dette i praksis? For det første: Det er nesten umulig for en ukumulert kandidat å «passere» noen av de forhåndskumulerte. Siden alle de forhåndskumulerte får minst en kvart personstemme fra samtlige velgere, må en ukumulert kandidat fra Eksempelpartiet bli krysset av minst 25% av Eksempelpartiets velgere (eller få et tilsvarende antall slengere fra folk som stemmer på andre partier) før han kan passere en forhåndskumulert kandidat – selv om den forhåndskumulerte får null kryss eller slengere.

I små kommuner vil dette kunne inntreffe fra tid til annen, men i større kommuner er det praktisk talt umulig for en ukumulert kandidat å få så mange personstemmer. Det betyr igjen at for partier som SV, Rødt og MDG i Oslo, som alle har kumulert 10 kandidater, har det i praksis null effekt å krysse av ukumulerte kandidater (i hvertfall for fordelingen av faste plasser i bystyret). Siden disse partiene uansett vil få betydelig mindre enn 10 mandater, er det kun resultatet blant de 10 forhåndskumulerte som er av betydning. (Hvis partiet får 4 eller flere representanter, vil riktignok ukumulerte kunne komme inn på de siste varaplassene).

For Arbeiderpartiet og Høyre i Oslo er det stikk motsatt: Siden de garantert kommer til å få inn flere representanter enn sine 10 forhåndskumulerte, har det absolutt ingen hensikt å krysse av de forhåndskumulerte. Her er det kun de ukumulerte som tjener noenting på personstemmer. Og, som nevnt: Alle de ukumulerte starter helt likt, og 42. kandidaten har nøyaktig like gode sjanser til å bli valgt inn som de som havnet «like utenfor» de forhåndskumulerte plassene.

Men til tross for dette snakker både media og partier stadig vekk som om listerekkefølgen er avgjørende, ved å snakke om at kandidat X «er inne» på siste måling (selv om dette i realiteten er totalt avhengig av fordelingen av personstemmer), eller at kandidat Y står kjempelangt nede på listen (selv om dette er fullstendig jevngodt med en 11. plass).

Selv kampanjer som «Kryss Kvinner Inn», som aktivt oppfordrer folk til å krysse av på kvinnelige kandidater, tar seg ikke bryet med å oppfordre folk til å sjekke hvor mange mandater partiet ligger an til å vinne. Etter all sannsynlighet har dette ført til at en mengde velgere som er storfornøyd med egen kryssing av kvinner i realiteten ikke har utrettet noen verdens ting, fordi de har endt opp med å krysse enten forhåndskumulerte kvinner (f,eks. i Oslo Ap) som er garantert plass, eller ukumulerte kvinner (f.eks. i Oslo SV) som uansett er sjanseløse.

Så er det noen partier (f.eks. Frp, Venstre og KrF i Oslo) som har kumulert et mindre antall kandidater, ofte omtrent like mange som antall mandater de forventer å vinne. På disse listene vil alle kryss være potensielt virkningsfulle, siden vi ikke vet på forhånd om det blir 1-2 forhåndskumulerte som faller utenfor (hvis partiet gjør det uventet dårlig) eller 1-2 ukumulerte som kommer inn (hvis partiet gjør det uventet bra). (Men hvis de ender opp meg å få nøyaktig like mange mandater som de hadde forhåndskumulert, vil ingen av personstemmene ha noen som helst effekt, annet enn for varaer og desslike. [Presisering etter innspill i kommentarfeltet: Enkelte varaer vil riktignok ende opp med å møte fast i kommunestyret, f.eks hvis noen av partiets faste representantene får plass i byrådet (dette kun i Oslo og Bergen), eller «rykker opp» til rikspolitikken (mest sannsynlig ved av de får plass i Storting eller regjeringsapparat etter stortingsvalget to år senere) – eller bare innvilges permisjon av andre grunner (sykdom, flytting ut av kommunen, osv.).]

Men for de fleste av partiene vil det være enten kun de kumulerte eller kun de ukumulerte som tjener noen ting på å få personstemmer. Siden man kan gi ubegrenset antall personstemmer, er det selvsagt mulig å bare helgardere seg ved å krysse av i begge grupper, og slippe å måtte forholde seg til antall forventede mandater. Men jeg er likevel forvirret og forbauset over at partier og aktivister er så dårlige til å forklare velgerne hvordan det gir mening å stemme, eller til å presisere at toppkandidatene i små partier lett kan bli passert av andre forhåndskumulerte partifeller, dersom de ikke selv får personstemmer.

PS om slengere

Du kan også gi personstemmer i form av slengere, dvs. skrive inn kandidater fra andre partier enn det du stemmer på. Personstemmeaspektet av dette fungerer nøyaktig likt som for kryssing – hver slenger gir 1 personstemme til kandidaten. På tilsvarende måte som for kryssing har det derfor ingen effekt på personvalget hvis du gir en slenger til en kumulert Høyre-kandidat i Oslo, eller til en ukumulert Rødt-kandidat.

I motsetning til kryssing, har imidlertid slengere også en effekt på fordelingen av stemmer mellom partiene. Hvis du stemmer Ap men gir en slenger til Fabian Stang, vil Ap få 58/59-del av din stemme mens Høyre vil få overført den siste 59-delen. (Tallet 59 kommer av det er totalt 59 seter i Oslo bystyre, og varierer således fra kommune til kommune.)

Selv om effekten er helt marginal, kan det altså gi mening å gi en slenger til en kandidat som uansett er sjanseløs på å komme inn, dersom du ønsker å støtte partiet med en flik av stemmen din. Men hvis du gir slengere av slike partitaktiske hensyn, har du mer innvirkning på personvalget dersom du også velger kandidaten du slenger innenfor den gruppen hvor din personstemme faktisk kan være utslagsgivende for kandidatrekkefølgen.

Villedende i media

Men som nevnt har skuffende mange forsøk på folkeopplysning om valgordningen endt med å selv være misvisende eller direkte. Tidligere lagtingspresident Torild Skard skrev i Klassekampen 22. juli at

Det er ulike grunner til at flertallet ikke retter på listene. Mange er redde for at stemmen vil bli forkastet hvis de gjør feil. Det er ikke alltid lett å vite hvem en skal prioritere, og det er en utbredt oppfatning at en støtter partiets rekkefølge av kandidater hvis en ikke retter på lista. Men dette er feil, Også for å støtte kandidater partiet har prioritert, må en krysse til fordel for dem.

Som forklart over, er dette fullstendig feil – alle de forhåndskumulerte kandidatene (som partiet altså «har prioritert» vil få stemmetillegg for hver eneste stemme som avgis. Det er høyst relevant å påpeke at man kan/bør gi de forhåndskumulerte ytterligere støtte ved å krysse av for dem, eller at man ikke støtter rekkefølgen utover kumulert/ikke kumulert. Men å si at en liste uten noen rettelser overhodet ikke bidrar til å støtte partiets prioriteringer, er kategorisk uriktig. Like fullt gjentok Skard tilsvarende påstand i sitt lignende innlegg i Dagbladet en måned senere:

Det er en utbredt oppfatning at du støtter partiets rekkefølge av kandidater hvis du ikke gir personstemmer. Men dette er feil. For å støtte kandidater partiet har nominert og evt. også prioritert, må du sette kryss ved navnet deres.

– – –

Civitas leder Kristin Clemet hadde et lengre innlegg om valgordningen i Dagsavisen 13. august, der hun blant annet tok for seg de partienes ulike praksis mht. forhåndskumulering:

Andre partier kumulerer litt færre eller like mange representanter som de har i dag. Det gjelder FrP, som nå har fire representanter og har kumulert tre. Det kan gi velgerne en viss innflytelse, hvis FrP blir like stort eller større enn ved siste valg. Det samme gjelder Venstre, som har fem representanter og har kumulert fire.

Andre partier gir velgerne liten eller ingen innflytelse på personsammensetningen. Det gjelder f.eks. KrF, som har én representant og har kumulert to – eller Senterpartiet, som har null representanter og har kumulert én.

Atter andre demonstrerer at de ikke akter å gi velgerne noen innflytelse på personsammensetningen overhodet: MDG har f.eks. én representant og har kumulert 10, og det samme gjelder Rødt, som i dag har to representanter, og som har kumulert 10. Også SV må sies å tilhøre denne gruppen, siden partiet nå har fire representanter og har kumulert 10.

Det er nokså meningsløst å hevde at MDG, Rødt og SV «ikke gi[r] velgerne noen innflytelse på personsammensetningen overhodet«, bare fordi de har forhåndskumulert 10 kandidater. Det er riktig at dette gjør at velgerne i praksis bare har disse 10 å velge mellom, og at alle de ukumulerte ikke har noen sjanse til å komme inn. Slik sett gir Venstre og Frp sine velgere større valgmuligheter, fordi alle 60+ navn på listen har mulighet til å bli krysset inn.

Men innenfor dette snevre utvalget har SV/MDG/Rødt-velgere maksimalt tenkelig påvirkning på personsammensetningen, ettersom alle de 10 forhåndskumulerte stiller likt i kampen om disse plassene. Men hvis Frp/Venstre, derimot, får like mange representanter som ved forrige valg, så vil flesteparten av disse plassene allerede være «låst» av partiets forhåndskumulering, og det vil bare være én eneste plass som velgere har noen mulighet til å påvirke. Skulle Frp tape ett mandat (hvilket er langt fra umulig) vil Frps velgere sitte igjen uten noen påvirkning overhodet på sammensetningen av gruppen (annet enn på varaene).

Da blir det særdeles merkelig å komme med en beskrivelse som beskylder SV/MDG/Rødt for å nekte velgerne enhver innflytelse – og som samtidig gir leseren et feilaktig (men tilforlatelig) inntrykk av at det ikke er mulig å gi ekstra personstemmer til de forhåndskumulerte.

(Forøvrig er det også nokså tøvete av Clemet å basere argumentasjonen på størrelsen på de eksisterende partigruppene, når måling etter måling etter måling har indikert at MDG ligger an til å få fra 4 og helt opp til 7 mandater ved dette valget. Skal man beslutte antallet forhåndskumuleringer ut fra størrelsen på partigruppa, må man selvsagt ta utgangspunkt i hvor mange mandater man forventer å få, ikke hvor mange man har fra før.)

[Tilføyelse 11.10.: Etter påpekning fra undertegnede på Twitter, korrigerte Clemet selv sin fremstilling i et kort-innlegg i Dagsavisen 17.9.]

– – –

Aftenpostens gjennomgang av kumuleringsreglene i artikkelen «7 spørsmål du ikke tør å stille i valglokalet» er ikke direkte feil på noe punkt, men heller ikke så presis og entydig som man skulle ønske seg fra en artikkel hvis hele formål er å forklare valgreglene til folk som ikke kjenner dem. Når man skriver:

Partienes lister fungerer som en køordning for politikere. Hvis for eksempel Venstre får én representant inn i bystyret, går plassen til personen som står øverst på listen. Plass nummer to går til nummer to på listen, osv.

Men det er før du kommer inn i bildet!

Under kommunevalget kan du nemlig overkjøre de ferdigtrykkede listene. Ved å sette et kryss i ruten ved navnet til politikerne du liker best, gir du dem en ekstra stemme. Dette kalles kumulering, eller personstemmer. Det bidrar til at kandidater som står langt nede på listene, kan få plass i kommunestyret eller bystyret likevel.

så er alt dette korrekt, men det underkommuniserer hvor styrende personstemmer er, og at listerekkefølgens «køordning» ikke trer i kraft med mindre to kandidater ender på nøyaktig like mange personstemmer. Beskrivelsen av en køordning som kan overkjøres av velgernes personstemmer, ville vært akkurat like gyldig for stortingsvalg – men i stortingsvalg har det aldri hendt at personstemmene har endret rekkefølgen, ettersom det kreves personstemme fra 50% av velgerne for å overstyre listerekkefølgen.

Og når Aftenposten gjengir BTs formulering om at «Navnene som er skrevet i fet på listene,er allerede sikret ekstra personstemmer hver gang partiet får en stemme«, så er det veldig nærliggende å feiltolke det dit hen at det ikke har noen hensikt overhodet å krysse av de forhåndskumulerte, fordi de allerede er sikret sin personstemme.

– – –

Til tross for at personstemmene for Oslo ikke blir offentliggjort før på fredag, presenterte NRK allerede dagen etter valget en oversikt over de fem MDG-kandidatene som angivelig ville utgjøre deres bystyregruppe:

Personstemmene er ennå ikke talt opp, alt tyder på at disse fem blir Miljøpartiet De Grønnes fem representanter i rådhuset i Oslo.

Og bildeteksten er enda mer kategorisk:

Lan Marie Nguyen Berg, Shoaib Sultan, Beate Folkestad Habhab, Harald August Nissen og Marion Godager blir de nye bystyrerepresentantene fra MDG i Oslo.

Denne artikkelen ble heldigvis raskt korrigert av NRK, slik at det nå står tydelig at:

Personstemmene er ennå ikke talt opp. Miljøpartiet har forhåndskumulert ti personer på listen, noe som gjør at det kan bli forandringer i hvem som kommer inn i bystyret. Dette er partiets fem første på listen.

– – –

Og ting ble selvsagt ikke bedre etter valget når avisene skulle beskrive hvordan folks personstemmer påvirket valgutfallet. VG skriver om «Ap-kjendiser» som ble krysset inn fra ukumulert plass, og siterer Geir Lippestad på at «Han hevder at han ikke har hatt noen forventninger, ettersom han lå på en 32. plass på Oslo Aps liste.» Man får håpe at dette bare er kledelig beskjedenhet, og at Lippestad i realiteten er fullt klar over at han stilte fullstendig likt med alle andre ukumulerte kandidater (og at det ville vært nesten sensasjonelt dersom en så kjent kandidat ikke hadde fått nok personstemmer til å få plass blant de 10 ukumulerte som kom inn).

VG presterer også å skrive (min uth.) at «Også Thorvald Stoltenberg fikk uventet en plass i bystyret«, og gjør et gjentatt poeng av at han sto på aller siste plass:

Han sto i utgangspunktet på 65. plass, den aller siste plassen på Arbeiderpartiets liste, men med 3.624 kumuleringer og 233 slengere endte han på 14. plass.

(…)

– Fra 65. plass til 14. plass – det er litt av et sprang?

I likhet med Lippestad var det hele tiden høyst sannsynlig at Thorvald Stoltenberg ville bli valgt inn – ikke minst siden sisteplassen i realiteten er særlig attraktiv, ettersom det er større sjanse for at velgerne får øye på et kjent navn helt nederst på seddelen, enn hvis de står oppført midt inne i mylderet på noen-og-førtiende-plass. (Sittende KrF-byråd Aud Kvalbein ble likeledes tildelt sisteplassen på listen, og endte på ikke overraskende på fjerdeplass til slutt.)

– – –

Dagsavisen dekker selvsagt også personvalg-utfallet, og omtaler på tilsvarende måte Lippestad og Stoltenberg som «outsidere [som] rykker opp og inn«.

Videre noterer de at SVs Ivar Johansen var blant de som fikk svært mange slengere (hårfint flere enn egen listetopp Marianne Borgen – samtidig som Borgen fikk over dobbelt så mange kryss som Johansen fra SVs egne velgere), og forklarer deretter at:

Uten kumuleringene og slengerne ville Johansen vært ute av bystyret etter å ha hatt plass der helt siden 1987.

Hvis de mener «Hvis alle andre fikk like mange personstemmer, mens Johansen fikk ingen, ville han falt ut», så er det forsåvidt sant – men også ganske innholdsløst ettersom nøyaktig det samme gjelder for Marianne Borgen, og alle andre SV-representanter, og alle representanter fra andre partier med flere forhåndskumuleringer enn mandater (Rødt, MDG, KrF).

Eventuelt kan setningen tolkes som at Johansen ville falt ut dersom absolutt ingen hadde avgitt personstemmer – hvilket må kunne plasseres trygt i kategorien «hypotetiske problemstillinger uten særlig relevans for virkeligheten, men som samtidig sementerer feilaktige oppfatninger om betydningen av listerekkefølgen».