Politikk uten nedsider

Artikkelen er også publisert på Dagbladet-bloggen.

Kommunevalgkampen er i full gang, og vi kan se frem til fire uker der samtlige partier skal forsøke å overbevise oss om at nettopp deres politiske forslag er de perfekte, optimale, og på alle måter ideelle løsningene for hele befolkningen.

At politikere fremfører en overbevisning om at deres egne løsninger er de beste, ligger selvsagt i sakens natur; og det er også naturlig og forventet at de fokuserer på å trekke frem alle fortrinnene ved disse løsningene. Men en overbevisning om at din løsning er det beste alternativet, behøver ikke (eller burde ikke behøve å) innebære at man hevder at den er perfekt og fri for enhver ulempe eller nedside, eller at den ikke vil slå uheldig ut for noen.

Jeg skal ikke forsøke meg på noen bombastiske påstander om hvorvidt ting var bedre eller verre før. Men altfor mange av dagens såkalte debatter preges ikke av noen reell diskusjon eller debatt om motpartens argumenter, eller en avveining av fordeler og ulemper ved ulike løsninger. Istedet må vi ta til takke med én debattant som forklarer hvor utmerket og på alle måter ønskelig deres politikk er (eventuelt kombinert med en utdyping av alt som er galt og fælt med motpartens forslag) – før motparten gir en tilsvarende ensidig positiv beskrivelse av sin politikk. Mange debattanter forsøker så godt de kan å unngå å overhodet forholde seg til argumentene for motpartens standpunkt – og i den grad de gjør det, er det sørgelig sjelden at de innrømmer at disse argumentene faktisk har noe for seg, og at det faktisk finnes ulemper ved den politikken de går inn for.

Normalt vil det lengste politikere kan strekke seg i så måte være mantraet «prioriteringer» – altså at de innrømmer at det andre tiltaket sikkert også kunne vært fint hvis man hadde ressurser til det, men at de velger å bruke de tilgjengelige ressursene på noe viktigere. En sjelden gang medgir man at noe i prinsippet kan ha negative konsekvenser – men skynder seg å tilføye at man selvsagt vil være påpasselig med å innføre mekanismer som skal sikre at disse uønskede effektene unngås.

Men det er ikke alltid slik at man kan finne en perfekt løsning som gagner absolutt alle personer og tar like mye hensyn til alle motstridende prinsipper. Politikk vil ofte handle om å maksimere gevinster og minimere nedsider – men uten at det er mulig å eliminere nedsidene fullstendig. Og det man nesten aldri ser fra politikerne, er en åpen innrømmelse av at «Ja, vår løsning vil ha negative konsekvenser som det ikke vil være mulig å fullt ut sikre seg mot – men vi går likevel inn for denne innretningen, fordi vi mener at alle andre løsninger har større ulemper / fordi vi mener at gevinstene ved denne politikken er så store at de oppveier ulempene.»

Det fins selvsagt unntak fra regelen, men fenomenet er deprimerende utbredt, i et vidt spenn av saker. Da Høyre og Frp gikk til valg på å fjerne fedrekvoten (ved å gjøre alle fødselspermisjons-ukene fritt fordelbare) nektet de stort sett å innrømme at dette ville ha negative konsekvenser for visse fedre som da ville bli presset av sin arbeidsgiver til å ikke ta ut noe permisjon. (Til tider nektet de endog å innrømme at det ville føre til noen reduksjon i fedrenes permisjon overhodet – selv om deres eget departement la en slik reduksjon til grunn i sine kalkyler to måneder senere.)

Og på andre siden av bordet, nektet de rødgrønne i all hovedsak å forholde seg til de familiene hvor det faktisk er genuint umulig (eller svært uheldig) for fedrene å ta ut permisjon (i hvert fall i barnets første leveår), og som derfor kommer dårligere ut med dagens ordning enn de ville gjort ved fri fordeling.

De eneste som åpent erkjente begge sider av problemstillingen var KrF – en erkjennelse som igjen ble brukt som argument for at nettopp deres mellomløsning, med en noe redusert fedrekvote, var den uomtvistelig perfekte og ideelle løsningen.

Det går an å føre en legitim argumentasjon for begge syn på spørsmålet ved å si ærlig: «Ja, vi erkjenner at noen vil komme dårligere ut med vår ordning, men vi anser at alle andre løsninger vil være dårligere totalt sett.» Men isteden preges debatt etter debatt etter debatt av et gjentagende mønster der begge parter avviser eller ignorerer enhver innvending mot deres foretrukne politikk.

Man benekter at noen arbeidstakere vil kunne få en sjanse de ellers ikke ville fått ved at det blir lettere å ansette midlertidig – eller man benekter at andre arbeidsgivere vil utnytte regelverket til å ansette midlertidig der de ellers ville ansatt fast.

Man benekter at noen forbrukere og ansatte vil ha glede av muligheten til å handle eller jobbe på søndag – eller man benekter at andre ansatte og butikkeiere vil bli tvunget til uønsket søndagsarbeid av arbeidsgiver eller kjøpesentereier.

Man benekter at karakterbasert fritt skolevalg vil slå negativt ut for eleven som har for dårlige karakterer til å komme inn på nærskolen sammen med vennene sine – eller man benekter at forrang for nærskoleelever vil være til hinder for eleven som har konkret ønske om å gå på en annen skole med en spesifikk linje eller særegent studiemiljø.

Man benekter de prinsipielle og pragmatiske betenkelighetene med at en uhelbredelig syk pasient skal nektes selvbestemmelsen til å avslutte sitt eget liv – eller man benekter den helt reelle faren for at en legalisering av aktiv dødshjelp vil føre til et direkte og indirekte press mot syke om å ikke oppta samfunnets ressurser i sluttfasen av livet.

Det er selvsagt ikke ønskelig med en offentlig debatt det de ulike aktørene nyanserer sine standpunkt i hjel under et berg av «på den annen/tredje/fjerde/femte side»-betraktninger. Jeg frustreres selv når aktører som burde tilkjennegi et klart ståsted skriver kronikker som er så fulle av nyanser og forbehold at leseren sitter igjen uten noe som helst begrep om hva kronikøren egentlig går inn for.

Men det er ikke dette jeg tar til orde for mer av – snarere tvert imot. Min oppfordring til politikere handler om å erkjenne de iboende ulempene ved deres egen politikk, for på det grunnlaget å kunne gi velgerne klar beskjed om at «Vi velger likevel å gå inn for dette.» På mange måter representerer dette en sterkere og mer forpliktende tilslutning til egen politikk, når man uttaler at man anser fordelene som så viktige at man står for denne løsningen til tross for de ulempene som den også fører med seg.

Selvsagt vil det være saker der motargumentene rett og slett er objektivt feilaktige – eller der man på prinsipielt og ideologisk grunnlag mener at de ikke skal hensyntas. Og det vil være saker der man erkjenner begge sider, samtidig som man mener at argumentene i den ene vektskålen veier så enormt mye tyngre at det ikke burde eksistere noen tvil om hva som er det riktige valget.

Men jeg håper at flere politikere kan våge å si åpent og ærlig (og uten at slike utsagn blir tabloidisert av media) at «Ja, argumentene om at vår politikk har visse uheldige effekter er legitime, gyldige og relevante – men vi mener likevel at dette i sum er den beste og riktigste løsningen for samfunnet.«

Advertisements

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s