Akademisk frihet, men bare for privatpersoner?

Den siste tiden har vi jevnlig sett oppslag der offentlige ansatte forteller at de blir kritisert og irettesatt for at de deltar i den offentlige, men sjelden i så absurd form som i Telemarksavisa tirsdag denne uken.

Foranledningen var at førsteamanuensis Inger Birkeland ved Høgskolen i Telemark hadde skrevet en kronikk i Aftenposten der hun tok for seg Rjukans og Notoddens nyervervede verdensarvstatus, og – samtidig som hun så frem til mulighetene dette ville gi for regionen – også kom med en serie problematiseringer og bekymringer for uheldige konsekvenser som dette potensielt også kunne få.

At kulturavdelingen i fylkeskommunen (representert ved fylkeskultursjefen, en teamleder, og en verdensarvkoordinator) følte behov for å komme med et tilsvar, er både naturlig og rimelig. Men det som overhodet ikke fremstår som rimelig, er at man (både i sitt leserinnlegg og i tilhørende nyhetsartikkel i TA) retter særlig kritikk mot Birkeland for at hun signerte innlegget med stillingstittel og den institusjonen hun arbeider ved:

Det forplikter å underskrive med sin akademiske tittel og arbeidsplass. Da representerer hun både akademia og sin/vår egen høgskole, og ikke sin mening som privat person. Det synes vi er beklagelig, særlig i forhold til det partnerskapet fylkeskommunen har med Høgskolen i Telemark.

Fylkeskultursjefen understreker også overfor Telemarkavisa at han reagerer særlig på dette punktet:

– Jeg reagerer mest på at hun skriver under innlegget som førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark, som om hun uttaler seg på vegne av høyskolen. Jeg mener hun burde ha uttalt seg som enkeltperson i kraft av sin tittel som Dr.philos. eller noe sånt, sier Nordtveit.

Man kan lure på om innleggsforfatterne ikke er vant med å lese avisenes debattspalter, der det er den vanligste sak av verden å se professorer og andre universitetsansatte signere med full tittel når de skriver kronikker om både det ene og det andre. Men enten de uttaler seg på klart faglig grunnlag eller om helt andre temaer enn deres eget fagfelt, så forstår selvsagt leseren at de ikke «representerer» den akademiske institusjonen der de er ansatt. Skulle man fulgt fylkeskommunens ideer, kunne man umulig hatt en offentlig debatt mellom to forskere fra samme institusjon (med mindre de skjulte sin institusjonstilhørighet og signerte «som privatpersoner»).

Det vil være anledninger hvor det er relevant med en slik presisering, f.eks. hvis tematikken ligger i randsonen av deres fagfelt og det bør tydeliggjøres at dette er mer en personlig meningsytring enn noe som springer ut av egen forskning. Det samme kan av og til være tilfelle hvis man skal ytre noe særdeles kontroversielt (gjerne om et tema som er fullstendig urelatert til ens akademiske virke), bare for å avverge enhver misforståelse om at dette skal knyttes til institusjonen.

Men det er vanskelig å se at dette er påtrengende nødvendig for Birkelands kronikk, som ikke trekker noen spesielt bombastiske konklusjoner, men snarere trekker opp en håndfull problemstillinger (noen av dem riktignok i form av bekymringer eller advarsler) som hun ønsker at skal debatteres – en liste som hun formodentlig har kommet frem på bakgrunn av egen fagkunnskap om feltet.

Å påpeke at hun faktisk jobber ved den lokale høgskolen, og ikke i andre enden av landet, fremstår også som relevant og legitimt – og burde ikke avstedkomme noen forestillinger om at hun uttaler seg på vegne av andre enn seg selv (især når hun avrunder kronikken med å skrive at «Jeg tror personlig ikke…» og «jeg er helt overbevist om at…» Og det er formodentlig også verdt å notere at det er fylkeskultursjefen, og ikke høgskolen selv, som klager over den angivelige utydeligheten og faren for misforståelse.

Det er dessverre ikke blitt uvanlig å høre at enhver som nevner sin stillingstittel ifm. at hen uttaler seg offentlig. anklages for å «gi inntrykk av at hen uttaler seg på vegne av [skolen/sykehuset/eldresenteret/etaten] der hen jobber», selv når det burde være åpenbart ut fra konteksten at det er snakk om personlige meninger og vurderinger. Men i dette tilfellet blir beskyldningen ytterligere bisarr, ettersom man konstruerer en klanderverdig situasjon som ikke gir mening engang.

Når lærere eller leger uttaler seg, kan man ihvertfall forestille seg at det representerer skolen/sykehusets «offisielle mening». Men Høgskolen i Telemark – eller enhver annen forsknings- og høyere utdannings-institusjon – har selvfølgelig ingen «offisiell mening» om den type faglige spørsmål som Birkeland trekker opp, like lite som Bergen bystyre «mener» noe om Branns prestasjoner i siste hjemmekamp.

Når innleggsforfatterne til alt overmål avslutter med å «utfordre[]  Høgskolen i Telemark til offisielt å mene noe om det samarbeidet og utviklingspotensialet som ligger i vår nye status som UNESCO-godkjent verdensarvområde«, fremstår det som om de rett og slett ikke forstår rollen til en høgskole. Selvfølgelig kan styret eller rektor komme med noen festtale-fraser om at de ser frem til samarbeidet med fylkeskommunen og håper at verdensarvstatusen vil bli en katalysator for utvikling. Men de spørsmålene som Birkeland forsøker å skissere – om behovet for mangfold både i næringsutvikling og i narrativene om industrihistorien – er selvsagt ikke noe som Høgskolen skal ha noen «offisiell mening» om. Det ville være like meningsløst som hvis NTNU skulle ta et «offisielt standpunkt» til kvaliteten i Anne B. Ragdes forfatterskap. Oppgaven til akademiske institusjoner er selvsagt å tilrettelagte for at deres egne ansatte og studenter (og flest mulig andre) kan ha en fri faglig debatt omkring relevante temaer – ikke å fastsette «institusjonens offisielle standpunkt».

Og i det perspektivet, er det også mildt sagt uheldig at innleggsforfatterne fra fylkeskommunen gir uttrykk for at de er ekstra betuttet over Birkelands tilknytning til HiT «i forhold til det partnerskapet fylkeskommunen har med Høgskolen i Telemark«. Vi får håpe og anta at dette ikke er mer enn en klønete formulering fra forfatternes side – men det vitner ihvertfall om en sørgelig lav bevissthet omkring debatten om offentlige ansatte ytringsfrihet. Med all offentlig debatt – og klare politiske uttalelser – som har vært om dette temaet, skulle man forvente at personer i deres stilling unngikk å komme med utspill som lett kan tolkes dit hen at fylkeskommunens partnerskap med HiT skulle være til hinder for at forskere ved HiT kunne uttale seg kritisk.

En slik føring ville selvsagt vært en totalt uholdbar inngripen i den akademiske frihet – og når innleggsforfatterne opplever at Birkelands kronikk har et «uklart budskap», så burde de selv være påpasselige med å fremføre sine egne standpunkt, istedenfor å forkludre debatten med å trekke inn hvor mange millioner fylkeskommunen har bevilget til Høgskolens bokprosjekt «Telemarks historie» (som ikke ser ut til å ha noen direkte tilknytning til verdensarvstatusen). Det er fristende å lese fylkeskommunens tilsvar som en umiddelbar bekreftelse av Birkelands bekymringer om at «Konsulenter, oppdragsforskere og rådgivere kan komme til å selge seg selv billig ved å bekrefte det oppdragsgiverne vil høre. (…) Hvem vil finansiere forskning som ikke lover rask vekst i turismen?»

Det sukkes jevnlig over at altfor akademikere holdes seg innenfor sine egne sirkler og ikke deltar i den offentlige debatten. Jeg personlig får ihvertfall økt forståelse for deres valg, dersom det er vanlig å møte denne typen holdninger om at selv et såvidt uskyldig innlegg som Birkelands må utstyres med en brannmur av forsikringer om at dette ikke representerer institusjonens syn.

Reklamer

3 kommentarer om “Akademisk frihet, men bare for privatpersoner?

  1. Her er det noen som ikke forstår seg på ytringsfrihet generelt og akademisk frihet spesielt. Det er som du sier opplagt at personen ikke uttaler seg på vegne av høgskolen. Generelt er det dessuten stort rom for fagfolk til å ytre seg om faglige forhold, slike denne direktøren gjør:
    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Toppbyrakrat—Byrakratiet-er-verre-enn-sitt-rykte-6995606.html

    Sivilombudsmannens uttalelse i denne saken viser tydelig rettstilstanden i Norge
    https://www.sivilombudsmannen.no/uttalelser/sak-om-ansattes-ytringsfrihet-article2711-114.html

    Ansatte ved høgskoler og universitet har i tillegg en akademisk frihet som innebærer fravær av innblanding i faglige saker, særlig forskningstema, og innhold og form på publikasjoner. Det er også en klar sedvane at akademikere står særlig fritt i samfunnsdebatten, altså at de uhindret kan uttale seg, uten f.eks. politiske eller kommersielle hensyn. I sum sikrer dette at akademiske institusjoner er intellektuelle fristeder. Man kan alltids stille spørsmål ved om en professor uttaler seg om saker utenfor sitt fagfelt eller spesialområde. Men hvem skal «kontrollere» at professor X holder seg innenfor sitt tema? Hvem skal vurdere om professor X faktisk har greie på saken som diskuteres? Det er i praksis umulig og ender kjapt som en form for sensur.

    Liker

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s