Mer enn alle andre (bortsett fra de vi ignorerer)

Dagens Næringslivs leder for torsdag 2/7 bruker nyheten om at eks-statsråd Øystein Djupedal har meldt overgang til Ap som springbrett til en bredere betraktning om at SV er i ferd med å bli forbigått og overskygget av De Grønne. Men istedet for å nøye seg med å underbygge analysen med eksempler fra hjemlig politisk debatt (Erik Solheims kritikk av SV, og at MDG ser ut til å ha befestet sitt forsprang til SV på meningsmålingene), så føler de også behov for å gjøre dette til del av en større europeisk trend:

Røde venstrepartier sliter også ellers i Europa, mens grønne alternativer er i vinden. (…) I det danske folketingsvalget nylig fikk søsterpartiet Alternativet 4,8 prosent, mer enn røde alternativer med unntak av Socialdemokratiet.

Det er riktig at SVs søsterparti SF gikk kraftig tilbake i siste danske valg og havnet (knepent) bak nystartede Alternativet. Men Enhedslisten (Rødts søsterparti, altså enda lengre ute til venstre) gikk derimot fram et drøyt prosentpoeng til 7,8% (deres beste resultat noensinne). Å si at de danske grønne gjorde det bedre enn alle de røde partiene unntatt Socialdemokraterne, er dermed objektivt og ganske åpenbart feilaktig.

Det er riktig at Alternativet har gjort det imponerende bra til å være et helt ferskt parti, og at andre grønne partier i Norden også er på fremmarsj, med regjeringsdeltagelse i Sverige og målinger på over 10% i Finland, men det er vanskelig å koble dette til noen spesiell tilbakegang hos «røde venstrepartier». Ute i Europa er det enda vanskeligere å få øye på noen slik generell trend som DN postulerer, med Syriza i Hellas og Podemos (og andre allierte venstregrupper) sine seiere i de spanske lokalvalgene som de klareste moteksemplene.

I Tyskland, som lenge har hatt et av de viktigste grønne partiene i Europa, har venstrepartiet Die Linke ligget stabilt (knepent) foran dem de siste årene, og fikk i år sin første delstatspresident noensinne. I Storbritannia gikk de grønne kraftig frem ved siste valg, men med 3,8% av stemmene endte de med kun ett parlamentsmedlem, og fikk færre stemmer enn de skotske nasjonalistene (som riktignok hentet mange stemmer på basis av regionalt engasjement, men som like fullt er det klart «rødeste» av de større britiske partiene).

De Grønnes fremvekst som et etablert parti i norsk politikk, og i hvilken grad det er koblet til SVs vanskeligheter, er et åpenbart relevant tema for politisk analyse (jeg forsøkte meg på det samme selv forut for valget i 2013). Men man burde kanskje holde seg til en nasjonal norsk analyse, fremfor å gjøre høytflyvende og svakt dokumenterte forsøk på å knytte det til en angivelig europeisk trend – især når det eneste konkrete eksemplet man klarer å spa opp er kategorisk uriktig.

Advertisements

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s