Det private skal ikke behøve å være politisk

Artikkelen er også publisert på Dagbladet-bloggen.

På mandag tok Håvard Nyhus for seg debatten om Hadia Tajiks ekteskap og hvorvidt hennes ektemann hadde måttet konvertere. Nyhus stiller seg uforstående til HRS’ krav om svar på dette, men går like fullt skarpt i rette med alle de som angriper HRS ut fra argumentet «Religion er en privatsak».

Feil, sier Nyhus: «Religion [er] ikke et privat anliggende, men noe som er og brynes i den offentlige sfære«. Og han siterer Tajik selv til støtte for sitt syn, fra hennes tid som kulturminister:

Som også Hadia Tajik sa, da hun mottok Stålsettutvalgets innstilling om det livssynsåpne samfunn i 2013: «Religion er ikke en privatsak».

Men hvis han hadde tatt seg bryet med å finne ut hva Tajik faktisk sa, istedenfor å forlite seg på Vårt Lands gjengivelse to år senere, ville han sett at hun var veldig spesifikk på i hvilke henseende tro ikke bare «er en privatsak»:

Av og til blir det sagt at tro er en privatsak.
Det er ikke riktig.
Det vil si: Det er en privatsak.
Men det er også i høyeste grad et offentlig anliggende.

Når tros- og livssynssamfunn får midler fra det offentlige, så er ikke tro bare en privatsak.
Når enkeltmedlemmer trenger storsamfunnets støtte for å utøve, kritisere eller frafalle tro, så er tro ikke bare en privatsak.
Når samfunnet vårt er blitt mer sammensatt, og vi trenger klare, felles spilleregler for det offentlig rommet, da er tro ikke bare en privatsak.

Tros- og livssynsmangfoldet angår alle i Norge.

Å trekke frem en del områder der det er riktig og nødvendig at samfunnet beskjeftiger seg med trosspørsmål, er langt fra det samme som å fordre at enkeltpersoner skal behøve å redegjøre for sin tro i offentligheten.

Nyhus påpeker riktignok mot slutten av kommentaren at «Når alt dette er sagt, så har jo religion også en privat side. (…) Religion er en privatsak i den forstand at ingen i Krf skylder å stå frem med sine innerste håp og lengsler.» Men kommentaren preges like fullt av en mangel på distinksjon mellom to vesensforskjellige betydninger av «Religion er en privatsak».

Den ene betydningen er de som forfekter at religion i størst mulig grad skal holdes utenfor det offentlige rom, herunder at enkeltpersoner bør unngå å gi synlig uttrykk for sin religion utenfor den private sfære. Det er riktig at det fins en del som fremfører dette standpunktet, og jeg er også langt på vei enig med Nyhus om at dette er en uheldig og uklok tilnærming.

Men den andre betydningen av «Religion er en privatsak» (og den klart mest nærliggende tolkningen i denne konkrete debatten) er at enkeltpersoner har en rett — ikke en plikt — til å holde sin personlige tro utenfor den offentlige sfære. Denne holdningen innebærer slett ikke noen fiendtlighet eller kritikk av de som ønsker å gi offentlig uttrykk for sin tro — kun at det skal være 100 % legitimt og akseptabelt å velge det motsatte og insistere på at dette er private forhold som ikke vedkommer offentligheten.

Nyhus’ egen analogi om seksuell legning illustrerer dette godt:
«Denne evinnelige gnålingen om at «religion er en privatsak» kan slik minne om disse som uttaler at «folk skal vær så god å få gjøre som de vil på kammerset, men hold denne homoparaden unna barna mine». Berøringsangsten er den samme.»

Som med seksuell legning, så bør også organiserte grupper av religiøse ha anledning til å fremføre sitt syn i offentligheten. Som med seksuell legning, så kan det være positivt og ønskelig at offentlige personer forteller åpent om sitt ståsted — ikke minst hvis de tilhører (mer eller mindre) marginaliserte grupper og en slik åpenhet bidrar til mer kunnskap og normalisering. Som med seksuell legning, skal man ha aksept og respekt for at dette inngår i en persons identitet, og at det også kan gi sitt bidrag til deres offentlige virke.

Og som med seksuell legning, så burde det være en selvfølge at de personene som ikke ønsker å stå frem med ståsted, og som sier at dette ikke er av noen avgjørende betydning for deres offentlige virke, skal få respekt og aksept for det. Det har heldigvis vært ytterst få tilløp i Norge (i hvert fall innenfor «akseptabel» debatt) til at politikeres legning har blitt trukket frem av deres debattmotstandere — og de gangene det har skjedd, har det blitt tydelig slått ned på. Det har vært bred enighet den siste tiden om at det skal være opp til den enkelte politiker å avgjøre i i hvilken grad de ønsker å være åpne om sin legning — fra de som som i større eller mindre grad profilerer dette offentlig, via de som er åpne om det men avviser å gå i noen ytterligere detaljer, til de som forbeholder seg den selvsagte retten til å holde dette helt for selv.

At religion påvirker og former en persons identitet, slik Nyhus fremhever, står overhodet ikke i motstrid med at det er en privatsak i denne betydningen. Det er en hel mengde indre og ytre faktorer som har formet hver av oss til den vi er i dag — men det forventes ikke av den grunn at samtlige slike formative erfaringer skal skildres i detalj i offentligheten. Politikere og andres samfunnstopper skal selvsagt ha anledning til å fremføre slike personlige historier — og like selvfølgelig skal man ha aksept for at andre velger å argumentere for det de mener her og nå, uten å gå inn i den personlige prosessen som ledet frem til dette synet.

Og ikke minst må man respektere og akseptere at politikere kan innta — og genuint brenne for — prinsipielle standpunkter som ikke springer ut av deres egne personlige erfaringer eller private valg. I debatten omkring Tajiks ekteskap har hun fått unison ros for sitt svarinnlegg — også fra HRS og omegn, som samtidig har benyttet anledningen til å klappe seg selv på skulderen for å ha «satt i gang debatten» som frambrakte et så positivt resultat.

Men det de da hopper fullstendig bukk over, er at den essensielle kjernen og det viktigste budskapet i Tajiks svar ikke handler om hennes eget ekteskap og valg, men om hennes generelle og prinsipielle standpunkt (og den tilhørende argumentasjonen) om at muslimer kan gifte seg med ikke-muslimer og samtidig holde fast ved sin tro. Dette er et standpunkt som ville vært akkurat like gyldig og viktig dersom hun var ugift, eller dersom hun hadde giftet seg med en muslim, eller dersom ektemannen hennes hadde konvertert ut fra en genuin personlig overbevisning. Å knytte dette spørsmålet opp til Tajiks (og Heggelunds) personlige valg, bidrar ikke til annet enn å forkludre og avspore en viktig debatt.

HRS har forsvart sin tilnærming bl.a. ved å spørre om det ikke ville blitt stilt spørsmål om liv og lære dersom «den erklærte avholdsmannen Knut Arild Hareide stadig ble observert drikkende vin på byen». Men dette hjelpeløse forsøket på analogi forutsetter selvsagt at Tajik i en eller annen forbindelse skulle ha uttrykt motstand mot frie, flerreligiøse ekteskap. Når  også HRS er helt enige i at dette selvsagt aldri noensinne har skjedd, blir analogien meningsløs og ugyldig.

Men, vil mange si, har det ikke tross alt en ekstra verdi at Tajik forteller at hun selv har tatt dette valget? Jo, til en viss grad har det det — på samme måte som en åpent homofil politiker har en sterkere symbolverdi enn en politiker som ‘bare’ støtter homofiles rettigheter. (Men på den annen side: Det har også en selvstendig symbolkraft at noen går i bresjen for en rettighet som de ikke ønsker å benytte seg av personlig, og hvor de ikke kan anklages for å ha noen ‘egeninteresse’.)

Men det blir forfeilet og skadelig å forlange at alle skal kunne stille sin egen person til rådighet for offentligheten på dette viset. Det er mange samfunnspersonligheter som på den ene eller den andre måten kan fungere som inspirasjon eller forbilde, i kraft av kombinasjonen av deres posisjon og deres personlige historie. Dette kan være personer som har brutt med skadelige tradisjoner eller dogmer, folk som har overvunnet hindre i form av fordommer, diskriminering, sykdom eller funksjonsnedsettelse, eller bare fordi man tilhører en gruppe som det er verdifullt å synliggjøre at deltar i samfunnslivet på lik linje med andre.

Det fins stadig flere eksempler på slike personer som har valgt å være åpne om sin personlige historikk for å kunne innta en slik rolle som inspirator, og de fortjener all mulig ære og heder for det. Men vi kan ikke gå inn for en instrumentaliserende tilnærming der det forutsettes at enhver person i deres posisjon skal gå aktivt inn i den rollen.

Hver enkelt person må kunne ta sitt eget valg om de ønsker å profilere dette aspektet — eller om de ønsker å bli vurdert utelukkende ut fra sine offentlige meritter, uten å trekke inn private og personlige forhold. Noe annet vil være objektiviserende overfor de som blir tvunget i sin rolle som ‘forbilde’ — og et urimelig press overfor de som på en eller annen måte kommer til kort overfor samfunnets standarder for slike forbilder. Og også for de som i utgangspunktet innfrir omverdenens standarder, vil det være en håpløs og uholdbar belastning å gjøres til representant for hele sin gruppe (det være seg muslimer, bifile, eks-narkomane eller hva det måtte være) i alt de foretar seg. Da er veien kort til å føle at man ikke bare gis ansvar for å opprettholde sitt eget renommé, men også for å unngå å forsømme seg på en måte som vil slå tilbake negativt på hele gruppen.

– – –

Jeg ønsker å leve i et samfunn der det ligger i bunn at alle skal kunne gifte seg på tvers av ulike trosretninger, og der de religiøse samfunnene, om de ikke aktivt godkjenner det, i det minste møter slike ekteskap med aksept og inkludering og ikke med utstøting. Og det vil også — innenfor rimelighetens grenser — være naturlig at fremtredende samfunnspersoner gir sin klare støtte til dette prinsippet.

Men jeg ønsker ikke å leve i et samfunn der politikeres personlige valg om livspartner blir gjort til en lakmustest på deres egnethet, og der den eneste måten å bevise at du genuint står opp for andres rettigheter er at du selv benytter deg av denne rettigheten. Da gjør vi det fundamentale og viktige prinsippet om valgfrihet om til et vrengebilde, dersom man ikke aksepterer at folk tar de ‘tradisjonelle’ og ‘ukontroversielle’ valgene.

Og uavhengig av hva som var HRS’ intensjoner, så er det en slik utvikling de bidrar til når de velger å vinkle denne debatten ikke mot Hadia Tajiks prinsipielle ståsted og standpunkt, men mot hennes og Heggelunds personlige valg. Skal den neste fremtredende muslimske (eller hinduistiske, eller zoroastriske) samfunnstoppen forvente et tilsvarende søkelys på sitt ekteskap? Vil hen bli mistenkeliggjort dersom hen — av eget frie valg — velger å gifte seg med en som kommer fra samme religion, eller med en konvertitt?

Å sette seg til doms over andres personlige, frie valg i deres valg av livspartner, er en meningsløs og invaderende øvelse. Det har heller ingen rimelig sammenheng med politikeres rolle i samfunnet og de krav vi andre borgere skal stille til dem. Politikerne skal være ledere og er gitt betydelig makt til å forme samfunnet, men det betyr ikke at de skal — eller bør — være personlige forbilder i ett og alt de gjør.

Jo visst, det er del områder der vi kan forvente mer av våre folkevalgte enn de rene faglige og profesjonelle evner som bør ligge i bunn. Det er rimelig å få vite noe om hva slags prinsipielle tanker som er førende for deres arbeid (utover det til enhver tid gjeldende partiprogram som de forsvarer). Vi bør — i noen grad — ha kjennskap til deres private aktiviteter der hvor det gir dem en personlig egeninteresse i de lovendringene som blir vedtatt. Som lovgivere påhviler det dem en særlig forpliktelse til å etterleve lovverk og regelverk. Og det fins også noen gråsoner som er juridisk tillatt, men som er så moralsk betenkelige eller omstridte at det blir legitimt å avkreve svar om de personlig har slike holdninger eller driver med slike aktiviteter.

Men det å gifte seg med en person av samme religion — eller endog å sette det som en personlig forutsetning for sitt eget valg av partner — er ikke i nærheten av å utgjøre noen slags moralsk gråsone. Det er hevet over tvil at det finnes kristne stortingsrepresentanter (om ikke på dagens Storting, så i hvert fall over de siste 10-20 årene) som ikke kunne tenke seg å personlig gifte seg med en ikke-kristen. Akkurat som det finnes ikke-troende som ikke ville giftet seg med en religiøs person — og andre (kanskje et flertall) som ikke har slike begrensninger.

Det relevante og essensielle er at politikere arbeider for et samfunn der alle kan få ta slike valg på fritt og selvstendig grunnlag. Så må de selv — på lik linje med alle andre borgere — få ta sitt eget valg innenfor dette handlingsrommet, uten å føle noen forpliktelser om at de skal holdes frem som et allmenngyldig forbilde, og uten at de skal måtte stilles til veggs for sine fullt ut legitime valg. Og de skal heller ikke (slik f.eks. Aftenposten gjorde gjennom sitt tabloide oppslag om «Ernas hemmelige gambiske kjæreste») beskyldes for «hemmelighold» bare fordi de forbeholder seg sin rett til å ikke brette totalt irrelevante private forhold ut i offentligheten.

For å omskrive Tage Erlander: Vi bør kreve at politikere (og andre samfunnstopper) gjør det klart hva slags dansegulv de ønsker å bygge, og hva slags danser det skal være mulighet å velge mellom der. Men hvilken dans og hvilken dansepartner de selv velger, og hvor dyktig deres egen opptreden på gulvet er, bør de ha full anledning til å holde for seg selv.

Advertisements

3 thoughts on “Det private skal ikke behøve å være politisk

  1. Det har så absolutt interesse om Tajiks partner har måttet konvertere, ikke fordi det er så interessant i seg selv men fordi det er islamsk lov – og islamsk lov er som kjent ganske allment gjeldende i islamske land… Og også blant følgerne av islam i Norge og Vesten for øvrig. Og det er spesielt her problemet ligger, og årsaken til at «Jeanette» og HRS tar dette opp.
    Det at vi godtar en slik rasistisk tankegang fordi det er «flerkulturelt» går over min forstand, men som den store islamviteren du tydeligvis er, så har du kanskje en forklaring? Tajik valgte sin partner selv, og han har ikke måttet konvertere – så fint! Jeg håper inderlig at de blir lykkelige alle sine dager. Men for mange muslimske jenter er ikke dette en opsjon.
    Dessuten: Svært mange muslimske jenter som ikke er så ressurssterke som Tajik opplever å bli tvangsgiftet av sine foreldre, og får ikke velge sin egen partner. Dette gjelder også «Jeanette». Skal vi la dem i stikken i frykt for å framstå som «rasister»? Trenger vi virkelig flere «Rotherham»?

    Lik

    • Som jeg trodde jeg hadde forklart tydelig: Det er viktig og relevant å ta avstand fra en praksis der folk tvinges til å konvertere at slekt/familie/menighet/miljø, men det er en fullstendig avsporing å knytte det til én bestemt person, som for alt vi vet kan ha konvertert (hvis han hadde gjort det, hvilket han altså ikke har gjort) ut fra personlig overbevisning.

      Lik

  2. Folk må sjølvsagt kunne gifte seg med kven dei vil, uavhengig av religiøs eller politisk oppfatning. Men dette gjeld ikkje berre for muslimar. Den katolske kyrkja har visstnok eit noko restriktivt syn på slike blanda ekteskap: http://www.aboutcatholics.com/beliefs/can-a-catholic-marry-a-non-catholic/. Eg vonar katolske politikarar òg slepp å stå til rette for ekteskapa sine, både overfor media og kyrkja.

    Eit døme på konvertering i samband med politikarekteskap var då protestanten Margaret Sinclair i 1971 gifte seg med statsministeren i Canada, Pierre Trudeau. Han var katolikk, og ho konverterte til den katolske kyrkja før bryllaupet: https://en.wikipedia.org/wiki/Margaret_Trudeau.

    Lik

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s