Dagens dikt: Nordahl Grieg om Kobane

I ukas A-magasinet rapporterer svensk-kurdiske Mustafa Can fra sitt besøk i krigsherjede Kobane i Nord-Irak. Under tittelen «Kobane: Endelig hjemme igjen» forteller Can om innbyggerne som drømte seg tilbake til hjemmene sine hver eneste kveld i flyktningleirene dit de hadde flyktet fra IS’ beleiring av byen – og som nå insisterer (noen dypt og spontant oppriktig, andre i innbitt trass mot barbariet og i forpliktelse overfor de falne som ofret livet for å befri byen) på å glede seg over å ha kunnet vende tilbake til sin hjemstavn, uansett om store deler av hjemmet er lagt i ruiner.

– Det er så ødelagt at det nesten er ubeskrivelig, sier jeg til Hedule, som er ferdig med å spise.

– Nei da, min sønn, svarer hun og slår seg på knærne. Det som er ødelagt, er ikke ubeskrivelig. Det ubeskrivelige er at vi har fått komme hjem. Her bor vi. Les videre

Reklamer

Nei, de fleste båtmigrantene er IKKE fra Gambia

Artikkelen er også publisert hos Manifest Tidsskrift og hos Utrop.no.

Informasjonsleder Hege Storhaug i Human Rights Service publiserte på onsdag en mye delt artikkel på sin Nettavisen-blogg, der hun setter seg fore å formidle «den fulle sannheten» om båtflyktningene over Middelhavet:

Inntrykket norske medier gir oss er at de overfylte båtene i Middelhavet består av mennesker, mange kvinner og barn, på flukt fra krig og forfølgelse. Statistikk fra International Organization for Migration (IOM) forteller dog en helt annen historie.

Storhaug tar utgangspunkt i en artikkel skrevet dagen i forveien av hennes HRS-kollega Rita Karlsen (som igjen bygger på en artikkel av Politikens Jens Bostrup, som igjen baserer seg på IOMs tall for båtankomster til Italia i perioden januar-mars 2015). Den største landgruppen utgjøres av gambiere (1418 personer, eller 14% av totalen). På de neste plassene (i nesten jevnstore grupper på hhv. 11,7%, 10,9% og 10,4%), følger senegalesere, somaliere og syrere.

Basert på dette konkluderer Storhaug at «de fleste» av de omtales som ‘båtflyktninger’ i realiteten er økonomiske migranter som ikke flykter fra krig, men istedet kommer fra «ferieparadiset» og «turistlandet Gambia«, fra «et annet fredelig land, Senegal«, og fra «Somalia, et land der norske somaliere ferierer, sender barna sine på skole, og selv bygger eiendommer«.

For det første er det en nokså drøy påstand å hevde at «de fleste [er gambiere]«, når realiteten er at de utgjør den største enkeltgruppen, og mer enn seks av syv båtmigranter ikke er gambiere.

For det andre har Storhaug her valgt å proklamere sin «fulle sannhet» basert på tall fra en avgrenset 3-måneders tidsperiode – uten å si et ord om at de avviker markant fra det som er målt både tidligere og senere. Les videre

Mangel på faste grafikerstillinger

Samme dag som Stortinget vedtok endringer i arbeidsmiljøloven (bl.a. åpning for midlertidige ansettelser på generelt grunnlag), var stortingsrepresentant Linda Hofstad Helleland ute på Twitter for å fremføre Høyres budskap om at disse endringene vil være til fordel for alle som forsøker å komme seg inn i arbeidslivet:

Men som tidligere påpekt flere ganger, så er dette tallet på 600.000 (eller noen ganger 650.000) en sekkepost som inkluderer mange grupper som det ikke er rimelig å omtale som «stående utenfor arbeidslivet», og som neppe vil bli signifikant hjulpet av økt adgang til midlertidighet.

Det var derfor verken overraskende eller urimelig at Aps Anette Trettebergstuen var raskt ute med sin egen infografikk, der hun bruker tallet «250.000 utenfor arbeidslivet». Men i iveren etter å svare med samme mynt på Høyres paidiagram om hvor mange som går fra midlertidig til fast jobb, inkluderte hun også en graf som angivelig skulle vise hvordan økt tilgang til midlertidighet gir færre faste stillinger: Les videre

En unik beretning om generelle fenomener

Robin Schaefers bok om Monika-saken er et unikt vitnesbyrd, men prosessene og mekanismene han beskriver er dessverre langt fra enestående.

Teksten er også publisert på Dagbladet-bloggen. Samme tekst med innskutte sidehenvisninger kan leses her.

Førstkommende torsdag mottar politietterforsker Robin Schaefer og Unibuss-tillitsvalgt Jan Erik Skog Fritt Ords Pris for 2015 «for deres modige innsats for å avdekke kritikkverdige forhold i norsk arbeidsliv». Særlig Schaefers kamp for å få gjenopptatt drapsetterforskningen i Monika-saken, er dokumentert i usedvanlig detalj gjennom medias (fremfor alt BTs) dekning av saken, og ikke minst gjennom Schaefers egen beretning i dagbokformat. Denne dokumentasjonen gir et unikt innblikk i hvordan en enslig tjenestemann ender opp i langvarig konflikt med sitt eget system, bare for å oppnå et minimum av forsvarlighet og rettferdighet.

Men mekanismene som beskrives, og som Schaefer må kjempe fortvilet mot, er dessverre alt annet enn unike. De gjentar seg igjen og igjen, i alle de saker (selvsagt et mindretall, men likevel uholdbart og uakseptabelt mange) der private eller offentlige aktører først (uaktsomt eller forsettlig) begår alvorlige feil eller regelbrudd, og deretter aktivt motarbeider alle forsøk på å eksponere og rette opp feilene, fordi man er mer opptatt av å beskytte sitt eget omdømme enn av at ofrene for urett skal få en rettmessig behandling. Les videre

Dagens dikt: Samuel Steinmann til minne

Samuel Steinmann døde fredag kveld, 91 år gammel, etter kort tids sykdom. Han var en av fem norske jøder som overlevde tilintetgjørelsesleiren Auschwitz-Birkenau under andre verdenskrig.

Steinmann har vært en skattet foredragsholder. De siste syv årene har han vært den eneste gjenlevende overlevende fra «Donau», den største transporten fra Norge 26. november 1942, da 532 jøder ble deportert. Les videre