Dagens dikt: Nordahl Grieg om Kobane

I ukas A-magasinet rapporterer svensk-kurdiske Mustafa Can fra sitt besøk i krigsherjede Kobane i Nord-Irak. Under tittelen «Kobane: Endelig hjemme igjen» forteller Can om innbyggerne som drømte seg tilbake til hjemmene sine hver eneste kveld i flyktningleirene dit de hadde flyktet fra IS’ beleiring av byen – og som nå insisterer (noen dypt og spontant oppriktig, andre i innbitt trass mot barbariet og i forpliktelse overfor de falne som ofret livet for å befri byen) på å glede seg over å ha kunnet vende tilbake til sin hjemstavn, uansett om store deler av hjemmet er lagt i ruiner.

– Det er så ødelagt at det nesten er ubeskrivelig, sier jeg til Hedule, som er ferdig med å spise.

– Nei da, min sønn, svarer hun og slår seg på knærne. Det som er ødelagt, er ikke ubeskrivelig. Det ubeskrivelige er at vi har fått komme hjem. Her bor vi.

(…)

Selv de som uttrykker sorg over situasjonen, gråter over den, mens de plukker opp rester av levde liv, sier det: «Hjemmet er herlig.» Det er som om innbyggerne i Kobane har opphøyet herjingene til en dyd. I stedet for en befolkning med litanier på leppene er det mennesker med en følelse av plutselig å ha nådd frem til frihetens epoke – til en pris av forfall og tusenvis av døde, lemlestede, sårede.

Det er som om de har bestemt seg for å se forbi det de har fremfor øynene. Kanskje fordi det er nytteløst å slåss mot en uunngåelig skjebne. Kanskje fordi friheten er så fersk at mangelen på elementær menneskelig verdighet ennå ikke har rukket å bli langtrukken hverdag. Kanskje fordi man finner trøst i en felles skjebne; ingen trenger å lide i ensomhet. Alle vader omkring i en demokratisk fordelt misère.

Kanskje fordi – og her kommer jeg på en linje av Stig Dagerman: Hvis en liten bit er igjen til et nytt liv, er det nok, for den som har mistet alt.

Den biten, tenker jeg, er marken, stedet.

Og dette er hva Nordahl Grieg skrev i diktet «Godt år for Norge», fra sitt eksil i England under 2. verdenskrig (utdrag – hele diktet kan leses her):

Ubegynt, aldri ferdig,
er brevet vi skriver hjem.
Det ble ikke satt på papiret.
Vi vet det når ikke frem.

Det var i himlens og havets
ufølsomme rum vi skrev,
og ingen hjemme får vite
at det var deres brev.

Kanskje er det vår barndom
som sier hvor vi skal gå –
gaten og skogen og tunet,
der vi har lekt som små.
Hvor meget de fremmede kartla,
tegnet de aldri inn
det landet som vi fikk rett til,
kjøpt med et barnesinn.

For oss er gårder i lien
og båtnøstet i sin vik
ord – vi kan tyde – fra slekten
som la dem akkurat slik.
Kan vi ta feil av veien?
Vi sprang den i glede så titt.
Vi gikk den en dag bak en kiste,
og lærte den, skritt for skritt.

Mot alt vi elsker og kjenner
er det hver av oss går,
så visst som at trekkfuglbruset
ikke kan stanses en vår.

– – –

Men vi, av vårt folk, ble rotfast;
vi slapp ikke landets ånd.
Inatt skal vi komme i drømmen,
imorgen med våben i hånd.
Vi kommer, men vi tar med oss
en bitterhet, vill og hård,
at mange må kjøpe med livet
den jord som alltid var vår.

Men etter den grusomme leken
som pinte, myrdet, rev ned,
ber vi at landet vi elsker
må gi oss kraft til fred.
Volden selv må bli hjemløs,
når folket har funnet hjem,
og vi skal virkeliggjøre
det brevet som ikke kom frem.

Advertisements

One thought on “Dagens dikt: Nordahl Grieg om Kobane

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s