En unik beretning om generelle fenomener

Robin Schaefers bok om Monika-saken er et unikt vitnesbyrd, men prosessene og mekanismene han beskriver er dessverre langt fra enestående.

Teksten er også publisert på Dagbladet-bloggen. Samme tekst med innskutte sidehenvisninger kan leses her.

Førstkommende torsdag mottar politietterforsker Robin Schaefer og Unibuss-tillitsvalgt Jan Erik Skog Fritt Ords Pris for 2015 «for deres modige innsats for å avdekke kritikkverdige forhold i norsk arbeidsliv». Særlig Schaefers kamp for å få gjenopptatt drapsetterforskningen i Monika-saken, er dokumentert i usedvanlig detalj gjennom medias (fremfor alt BTs) dekning av saken, og ikke minst gjennom Schaefers egen beretning i dagbokformat. Denne dokumentasjonen gir et unikt innblikk i hvordan en enslig tjenestemann ender opp i langvarig konflikt med sitt eget system, bare for å oppnå et minimum av forsvarlighet og rettferdighet.

Men mekanismene som beskrives, og som Schaefer må kjempe fortvilet mot, er dessverre alt annet enn unike. De gjentar seg igjen og igjen, i alle de saker (selvsagt et mindretall, men likevel uholdbart og uakseptabelt mange) der private eller offentlige aktører først (uaktsomt eller forsettlig) begår alvorlige feil eller regelbrudd, og deretter aktivt motarbeider alle forsøk på å eksponere og rette opp feilene, fordi man er mer opptatt av å beskytte sitt eget omdømme enn av at ofrene for urett skal få en rettmessig behandling.

Som Schaefer selv sier det i bokens etterord:

«Denne saken dreier seg om noe mye større enn bare de enkeltpersonene den har berørt direkte. Den dreier seg om hvordan den norske rettsstaten noen ganger svikter.»

Og lest gjennom de riktige brillene, fortoner «Monika-saken» seg ikke bare som en tragisk og opprørende enkeltberetning, men også som en allmenngyldig anskueliggjøring av hvordan organisasjoner og aktører bevisst motarbeider og sanksjonerer forsøk på å avdekke og rette opp i feil og svik – mekanismer og mønstre som gjentar seg gang på gang i ulike kontekster.

VI får høre om en ledelse som håndterer ‘ubeleilige’ henvendelser ved å legge dem i en skuff og ignorere dem i over én måned – helt til Schaefer gjør det klart at han vil kontakte bistandsadvokaten om sine funn. Da tar det bare niogtredve minutter fra visepolitimesteren får beskjed om dette (med den planlagte kontakten særlig fremhevet av stasjonssjefen) og til han sender instruks tilbake om at Schaefer ikke får lov til å ta noen slik kontakt.

Vi får høre om hvordan selv banale (men sentrale) faktaopplysninger blir fordreid og snudd på hodet for å tjene det narrativet som systemet ønsker at skal ligge til grunn for deres beslutninger og vedtak.

Vi får høre om hvordan de ansvarlige i systemet – selv når de har blitt tvunget til å innrømme feil og vende om – fortsatt motarbeider den videre prosessen ved å oversitte frister og skjule informasjon.

Vi får høre om ledere som fremsetter åpen refs av varslere overfor andre ansatte, og gjør det tindrende klart at andre som «blander seg inn i ting de ikke har noe med» også vil anses som «illojale».

Vi får høre om hvordan slike fryktkulturer, med uttalte lojalitetskrav og uutalte trusler om represalier, gjør at de som likevel våger å varsle blir stående alene og sårbare. Selv de mellomledere som i realiteten støtter varsleren, velger å bøye nakken og rette seg etter de regelstridige instrukser som blir gitt ovenfra.

Vi får høre om hvordan den delen av systemet som skal ha som sin oppgave å ivareta varsleren, istedet har sin lojalitet plassert hos resten av systemet; og hvordan de etter beste/verste evne forsøker å manipulere varsleren til å dysse ned saken mest mulig.

Og ikke minst får vi høre om hvordan en lojal tjenestemann føler grunnen svikte under føttene sine når han oppdager en godt skjult hemmelighet om offentlig forvaltning: At mens vi har rikelig med utmerkede lover og forskrifter om hvordan ting skal foregå, så er det adskillig mer begrenset med virkemidler og vilje til å håndheve disse reglene. Den triste sannheten er at alle forskrifter, prinsipper, bestemmelser, regelverk og lover om hvordan norsk forvaltning skal opptre, ofte viser seg å monne lite i det øyeblikket en etat (eller én autoritetsperson) velger å utnytte sin makt og suverent sette lov- og regelverk til side.

De som går til et slikt skritt vet som oftest meget vel at dersom de direkte ansvarlige trenerer, obstruerer, og nekter å gripe fatt i overtramp og regelbrudd, så viser det seg gang på gang at det ikke er noen ekstern autoritet som sitter med både nødvendig myndighet og nødvendig vilje til å gripe inn og sørge for at grunnleggende regler og bestemmelser blir etterlevd. Visst består samfunnet vårt av et sinnrikt nettverk av rapporteringsrutiner, tilsyn, ombudsmenn, kontrollorganer og klageinstanser. Men altfor ofte preges alle disse instansene ikke av handlekraft, besluttsomhet og vilje til å ta tak i regelbrudd – men istedet av unnfallenhet og ansvarspulverisering, der instans etter instans avviser å ta stilling til spørsmålet (eller i beste fall strekker seg til å si at situasjonen er problematisk, men at det nok dessverre er noen andre som må ta ansvaret for å gjøre noe med den).

De fleste enkeltpersoner som utsettes for et slikt maktmisbruk, har ikke en gang forutsetninger for å vite at det begås formelle regelbrudd eller for å vite hvordan de skal gå frem for å kreve sin rett med loven i hånd. Schaefer er bedre rustet enn som så: Når ledelsen nekter ham å formidle sine funn til morens bistandsadvokat, setter han seg ned og skriver en lang mail der han med konkret henvisning til regelverket anfører at han har både rett og plikt til å gjøre dette – og krever at de som eventuelt måtte nekte ham dette, må begrunne dette skriftlig og vise til konkret hjemmel.

Resultatet? En muntlig instruks fra hans seksjonsleder om at han har et absolutt forbud mot enhver videre involvering med Monika-saken, inklusive at han ikke får lov å snakke med noe menneske om sine funn:

«Jeg blir såpass overrasket at jeg ikke greier å si så mye. Det jeg husker jeg svarte, var at dette høres veldig rart ut, og det måtte jeg nesten få skriftlig. Hun blir irritert og spør hvorfor jeg trenger det, det må jo holde at hun har sagt det. Hun gjentar de tre punktene hun leser fra en notatbok. For å unngå diskusjon uten andre tilstede sier jeg bare at det er greit.»

Ja, hva skal man egentlig gjøre når sjefen din demonstrerer så tydelig forskjellen mellom å ha rett og å rett, og hvor lett det er for den som sitter med autoritet og makt å bare suverent ignorere alle henvisninger til lover og regler, og til og med nekte noe så basalt og elementært som å dokumentere sine instrukser til en underordnet?

Schaefer innser heldigvis hva som er svaret: Gå utenfor tjenestevei, kontakte fagforening og bistandsadvokat, og på den måten legge så mye ytre press på etaten at de ikke har annet valg enn å gjøre de grepene som burde vært innlysende fra første dag av. Men det er ikke uproblematisk for en som har følt tiltro til og stolthet over sin egen etat, å oppleve at de ikke er villige til å gjenoppta en grovt mangelfull drapsetterforskning før de tvinges til det av faglig og medialt press:

«Det er skremmende at det skal være mulig i rettsstaten Norge at ledelsen nesten greide å komme unna med dette.»

Det er alt annet enn trivielt å ta inn over seg og erkjenne eksistensen av en slik grunnleggende systemsvikt i det systemet som du selv er en del av. Mange viker unna og forsøker å bevare livsløgnen om systemets ufeilbarlighet, og insisterer overfor seg selv og andre på at beslutninger på dette nivået være tatt på fornuftig og forsvarlig grunnlag. Ikke nødvendigvis fordi dette enkelttilfellet er så uhåndterlig, men fordi man ikke orker tanken på hvor mange andre beslutninger som kan være tatt på tilsvarende uforsvarlig grunnlag. Andre systemforsvarere slår ring om ufeilbarlighets-fasaden fordi de vet inderlig godt at de selv har fulgt den samme praksisen, og frykter konsekvensene av et kritisk eksternt søkelys på deres egne gjerninger dersom illusjonen brister.

Når vi nå sitter med fasiten, når vi nå vet hvor mange og alvorlige feil og overtramp som ble begått i denne saken (både i etterforskningen og i varslingsprosessen) – skal vi da innbille oss at denne saken er unik og enestående i sin karakter? At den ene saken i norsk forvaltning som ble håndtert på en så uakseptabel måte, tilfeldigvis skulle oppdages av en tjenestemann med en slik innbitt utholdenhet – og en slik usedvanlig personlig integritet – som Schaefer fremviser?
Det ville i så fall være et sammentreff så usannsynlig at det overgår alt av søkte og bisarre teorier som politiet konstruerte i sin første etterforskning av Monikas død.

Som Schaefer selv innser og understreker: Monika-saken viser oss ikke at ett politikammer sviktet grovt og uakseptabelt i én enkeltsak; den forteller hva som kan inntreffe innenfor rammene av alle de regler og sikkerhetsforanstaltninger vi holder oss med i «verdens beste land»:

«Denne saken dreier seg om noe mye større enn bare de enkeltpersonene den har berørt direkte. Den dreier seg om hvordan den norske rettsstaten noen ganger svikter.»

Schaefers bok ender med det nærmeste man kan komme en lykkelig utgang på en sak med et så tragisk og opprørende utgangspunkt: En gjenåpnet etterforskningsprosess, oppreisning og fortjent heder til varsleren, offentlig refs og botsgang for de ansvarlige for svikten, og håp om mer dyptgripende konsekvenser i fremtiden.

Men i skyggen av dette persongalleriet spøker alle de anonyme og ukjente varslerne og andre enkeltmenneskene, som aldri nådde riksmedia og bestselgerlistene. Og derfor handler Schaefers beretning ikke bare om hans egen kamp mot systemet, men også om alle de andre stille kjempere som stred og falt i sine egne små kriger, og som han må stå som representant for i offentligheten.

Den handler om de som gjorde som Schaefer og forsøkte å gå tjenestevei med sine bekymringer og varsler, men som sviktet eller ga opp og bøyde av når de ble gitt en regelstridig instruks om å legge bort saken.

Den handler om de som forsøkte å stå på sitt, men som måtte gi etter når de ble utsatt for enda kraftigere maktmisbruk og trusler om represalier enn hva Schaefer opplevde.

Den handler om de som satte foten ned og fremførte sitt budskap så tydelig og utvetydig at det ikke bare kunne feies under teppet av ledelsens bortforklaringer og treneringer – og som dermed ble avfeid som aggressive kverulanter, til tross for at enhver ‘mildere’ form bare ville ført til total stagnasjon i saken.

Den handler om de som tok nøyaktig tilsvarende forholdsregler som Schaefer gjorde (f.eks. å ta utskrift av samtlige etterforsknings-dokumenter så han kunne gå gjennom saken uten at resten av etaten visste om det) – men som ble stemplet som ‘paranoide’ eller ‘illojale’ fordi de ble oppdaget før situasjonen hadde eskalert så langt at det ble tydelig hvor legitime og nødvendige disse forholdsreglene faktisk var.

Den handler de som møysommelig samlet dokumentasjon og argumenter for sin sak – som gjorde absolutt alt riktig og ‘etter boka’, men endte med å stange maktesløse mot en ugjennomtrengelig mur av trenering og obstruksjon, uten tilgang til de nødvendige pressmidler for å tvinge frem endring. De som segnet om i utmattelse over en uendelig skyggeboksing mot et system som satt med en nesten uinnskrenket definisjonsmakt til å ignorere og omdefinere selv de mest banale fakta i saken.

Det handler om de som hadde den samme eksepsjonelle viljestyrken, men som ikke var heldige nok til å ha det nettverket som Schaefer lente seg på – kone, familie, fastlege, fagforening, journalister, og andre allierte – og som derfor likevel bukket under, etter å ha måttet håndtere situasjonen og belastningene alene og uten støtte.

Og når Schaefer og Skog mottar sin fortjente hyllest under torsdagens prisoverrekkelse, burde det også stå en tom stol ved siden av dem på podiet i Operaen – som et vitnesbyrd og en påminnelse om alle de varslerne som aldri fikk fortalt sin historie i offentlig triumf. Seremonien bør hedre ikke bare de to prisvinnerne som har demonstrert sine meningers mot for all verden, men også deres tause og navnløse forgjengere – de som ble kneblet av sanksjoner, munnkurver og omverdenens likegyldighet.

Og blant disse finner vi også dem som faktisk lyktes i å mobilisere nok internt press til at selve forholdet de varslet om ble rettet opp – men der offentligheten aldri fikk vite verken om den opprinnelige uretten eller kampen som måtte til for å rette opp i den, og det aldri ble noen opprydding for å sørge for at de samme feilene og overtrampene ikke skulle gjenta seg i fremtiden.

Det er ingen grunn til å kritisere eller klandre de varslerne som har brukt opp det de har av krefter på selve varslingen, og ikke har noen kapasitet til å ta den ekstra kampen i ettertid i tillegg. Men det fins mange som satt igjen med et brennende ønske om å også eksponere det gale som har skjedd, men som manglet midlene til å gjøre det. Og det er ikke uvanlig (verken i varslingssaker eller andre tilsvarende saker) å føle en utladet tomhet når den umiddelbare seieren omsider er vunnet – som så avløses av bitterhet og raseri over at man måtte legge ned en slik enorm innsats og betale en så høy pris, og over at omverdenen attpåtil går rundt og er uvitende om hva som har hendt.

Schaefer beskriver selv hvordan gleden over sakens fremdrift ledsages av skam og forakt over et system som i denne saken har fremvist «[enten] en kollektiv kompetansesvikt eller kynisme satt i system, [eller i verste fall] en kombinasjon av disse».  I møte med en evigvarende prosess med stadig nye drypp av systemarroganse, og en stadig marende frustrasjon over omverdenens uvitenhet, er han flere ganger nære ved å overmannes av likegyldighet og apati.

Men han finner styrke og utholdenhet i en innbitt, seig besluttsomhet om at han skal gjøre det som trengs for at historien en dag skal opp i lyset, og at systemet skal måtte stå til rette for de overtramp og unnlatelsessynder som har blitt begått:

«Den interne kampen, motstanden, prosessen, trenering, advarsler og forbudene jeg har fått, skal frem før eller siden.»

Vel, Robin Schaefer, nå er historien her – samlet mellom to permer og gjengitt i alle landets medier.

Nå er det opp til resten av oss å sørge for at historien også får konsekvenser og setter standarden for forvaltningen, slik at fremtidens Monikaer og fremtidens varslere ikke skal måtte oppleve at den samme systemarrogansen og unnfallenheten får lov til å vedvare uforstyrret.

Alle faktaopplysninger er hentet fra den offentlige dekningen av saken, hovedsakelig (inklusive samtlige sitater) fra Robin Schaefers egen bok. Samme kronikktekst med sidehenvisninger kan leses her.
Og for ordens skyld: Undertegnedes pseudonym har absolutt ingenting med Robin Schaefer å gjøre, og navnelikheten er helt tilfeldig.

Reklamer

En kommentar om “En unik beretning om generelle fenomener

  1. Tilbaketråkk: Opphaussing av nettavstemninger | Langust og korsnebb

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s