Når saklig kritikk stemples som trolling

En litt kortere versjon av innlegget er publisert hos Aftenposten.

 .

I lørdagens Aftenposten går statsviter Ingrid Rogstad til kraftig angrep på min opptreden overfor henne, og mot de instanser (Fritt Ord, Dagbladet, Journalisten.no, Manifest Tidskrift) som støtter min spaltistvirksomhet. Bakgrunnen er at jeg arbeider med en kritisk gjennomgang av (deler av) hennes doktorgradsavhandling, om samspillet mellom Twitter og tradisjonelle medier, og Rogstad mener at mine henvendelser og spørsmål til henne får henne til å «[føle seg] som en spurv som blir beskutt med kanon av ukjent fiende«. Jeg kan ikke se at dette er en rimelig eller forholdsmessig beskrivelse av vår kontakt og korrespondanse.

Som folk selv kan lese her, har jeg sendt henne én lang epost med detaljerte spørsmål, og deretter to oppfølgings-eposter (egentlig bare én epost delt opp i to for å være mer oversiktlig) som kun handler om å etterspørre de opplysningene som jeg ba om innledningsvis (og der hun tildels syntes å ha misforstått spørsmålet mitt). Når Rogstad så gjorde det klart at hun ikke ville gi noe mer informasjon om avhandlingen, forholdt jeg meg selvsagt til det, og sendte henne kun tre svært korte eposter med forespørsel om rene (og svært enkle) praktiske avklaringer.

Og selv om hun nevnte min pseudonymitet som medvirkende til at hun var uvillig til å svare meg, så sa hun aldri (slik hun nå gjør) at dette var det helt springende og avgjørende punktet for henne. Når jeg stilte henne direkte og eksplisitt spørsmål (epost B4 her) om det ville gjøre en forskjell om henvendelsen(e) ble fremsatt av en navngitt person (f.eks. en av mine redaktører), svarte hun aldri på spørsmålet.

I hele denne prosessen har jeg selvsagt opptrådt saklig og nøkternt, og kun fokusert på faglige spørsmål og aldri på person. Uansett om man skulle oppleve min fremferd som unødig nidkjær, pågående eller irriterende, så kan jeg ikke se at den på noen måte legitimerer språkbruk som «korstog» eller «nettroll«.

Jeg forstår selvsagt at det ikke er noe hyggelig når ditt vitenskapelige arbeide utsettes for kritikk (enten den er berettiget eller ikke). Men jeg stiller meg nokså uforstående til styrken i Rogstads reaksjon – og til at hun velger å fremsette den før jeg har publisert ett eneste ord av min kritiske gjennomgang (annet enn en håndfull løsrevne og relativt lavmælte Twitter-meldinger). Jeg har vanskelig for å se hvordan hun kan fastslå at min kritikk «[ikke] treffer, [ikke] er velbegrunnet og [ikke] er velformulert«, når den ikke er formulert ennå – langt mindre blitt publisert og tilgjengelig for henne å se hva den inneholder.

En av Rogstads udokumenterte påstander er at «min metode» handler om å trekke frem datapunkter som egentlig lå utenfor rammene for hennes undersøkelse. Realiteten er at jeg på flere punkter har funnet feil innenfor hennes datamateriale (som altså skal omfatte absolutt alle norske tweets som er sendt innenfor en gitt tidsperiode og som har blitt retweetet 3+ ganger). Når jeg så (bare ved manuelle søk) finner tweets som tilfredsstiller alle disse kriteriene – men som likevel ikke er inkludert i resultatene som presenteres – så gir det absolutt grunn til skepsis, på flere plan:

Det ene spørsmålet er om konklusjonene ville blitt signifikant annerledes dersom disse spesifikke datapunktene var blitt inkludert. Men når viktige datapunkter tilsynelatende er utelatt fra et datamateriale som er ment å være komplett (innenfor studiens rammer), så reiser det også spørsmålet om det er systemiske og gjennomgripende feil og mangler i de rådataene som absolutt hele denne artikkelen baserer seg på.

Et annet eksempel er når avhandlingen dybdeanalyserer saken om Per Sandberg som sa at ‘Ap har spilt offer etter 22. juli’, og gjør et sentralt poeng ut av dette ble nevnt umiddelbart på Twitter, mens «mainstream media ikke meldte om saken før [flere] timer senere«. Dette er igjen sentralt for å underbygge konklusjonen om at Twitter noen ganger utfordrer tradisjonelle medier som hoved-nyhetskilde. Da blir det høyst relevant å påpeke at det i realiteten gikk nøyaktig 50 minutter (ikke flere timer) fra Sandbergs ord falt i spørretimen til VG Nett publiserte en nyhetsartikkel om saken. Igjen er dette en kilde som inngår i avhandlingens rammer, og det burde ikke fordre noen samfunnsvitenskapelig kompetanse å påpeke at rene (og vesentlige) faktabeskrivelser i studien er objektivt feilaktige.

Det er også verdt å påpeke at andre riksmedier (som faller utenfor studiens rammer) var enda tidligere ute med å melde om saken, noe som ytterligere uthuler konklusjonen om at mediene kom diltende etter Twitter lenge i ettertid. Dette illustrerer også en av flere metodekritiske innvendinger jeg har mot avhandlingen, som jeg opplever at trekker kategoriske konklusjoner på snevert og mangelfullt grunnlag.

Jeg er selvsagt innforstått med at enhver samfunnvitenskap må basere seg på en forenkling av virkeligheten – men formålet må alltid være å frembringe resultater som faktisk beskriver virkeligheten på en (tilnærmet) korrekt måte. Enhver modell vil bare gi en approksimasjon av virkeligheten – men hvis modellens resultatene avviker drastisk fra faktisk observert empiri, så må det være lov å si at approksimasjonen er så dårlig at den ikke kan anvendes til å beskrive det faktiske samfunnet vårt. Så må selvsagt leserne – på bakgrunn av mine argumenterer og forfatterens tilsvar – gjøre sin egen bedømming av om mine innvendinger er vektige og relevante, eller perifere og uvesentlige.

Jeg klarer ikke å se at jeg har opptrådt på noen måte som gir grunnlag for Rogstads beskyldninger om at jeg har en agenda om å angripe samfunnsforskning generelt eller henne personlig. Jeg har ingen motivasjon i denne saken utover å kommentere på mulige feil og mangler i én vitenskapelig avhandling. Dette er en naturlig del av min spaltist-virksomhet, og som jeg har gjort flere ganger tidligere (blant annet min kritikk av ytringsfrihets-undersøkelsen som hennes institutt utførte i fjor på oppdrag fra Fritt Ord – en kritikk som Fritt Ord-direktør Åmås omtalte som «skarp og grundig«).

Påvirker fullt navn oppførsel?

Rogstad mener også å vite at jeg «åpenbart» ville opptrådt mindre «krasst» og «med større respekt og ydmykhet» dersom jeg ikke var pseudonym. Jeg finner denne slutningen litt underlig, all den tid hun ikke har noen betenkeligheter (under fullt navn og i riksmedia) med å betegne meg som et «nettroll» som «har utpekt [henne] som sitt siste offer» i et «korstog» mot henne der jeg «bombarderer» henne med kommentarer og spørsmål – og at dette kan true ytringsfriheten i Norge og «skremme [andre forskere] til taushet«.

Jeg mener at dette er karakteristikker som ikke står i noe rimelig forhold til min opptreden – og det er i hvert fall langt sterkere språkbruk enn noen ting jeg har skrevet til/om henne (som alle kan verifisere selv).

Ingen spaltister er «uangripelige»

Rogstad beskylder meg også for å skape en asymmetrisk debatt der hun er sårbar som ung forsker, mens jeg er «beskyttet» av min pseudonymitet og «uangripelig«. Dette påstår hun samtidig med at hun – på nettsidene til landets største avis – tar til orde for at samtlige medier i Norge bør nekte å publisere eller støtte min spaltistvirksomhet.

Hun er selvsagt i sin fulle rett til å fremføre et slikt syn (selv om jeg mener det i dette tilfellet er usaklig og fullstendig ute av proporsjoner). Men ved sin oppfordring illustrerer hun det innlysende faktum at jeg på ingen måte er beskyttet fra konsekvenser – dersom jeg oppfører meg genuint utilbørlig, kan det ha helt direkte negative konsekvenser for meg (inklusive økonomiske konsekvenser.

Når Rogstad (etter min mening noe overdrevent) gjør et stort poeng av hvor sterk posisjon min spaltistplass og Fritt Ord-stipend gir meg, så kan hun ikke samtidig hevde at jeg står fritt til å oppføre meg nøyaktig hvordan jeg vil pga. min pseudonymitet. Det er åpenbart at også jeg har en troverdighet og posisjon som står på spill, og som jeg ikke vil ønske å sette over styr ved uvettig eller usaklig adferd.

Står til ansvar

Som jeg etterhvert har gjentatt til det kjedsommelige i denne pseudonymitets-debatten: Jeg står til ansvar for hvert eneste ord som jeg skriver under pseudonym. Men jeg forbeholder meg retten til å ta dette ansvaret i min offentlige rolle som samfunnsdebattant og spaltist – og ikke på andre, private arenaer der det ikke finnes noen saklig grunn til å «stille meg til ansvar» for noe av det jeg har skrevet, men det samtidig ville være anledning til usaklige, urimelige og svært alvorlige represalier dersom jeg skrev under fullt navn.

Både Fritt Ord og mine redaksjoner har gjentatte ganger stadfestet at disse bekymringene er genuine og reelle, og at de aksepterer at situasjonen gjør det nødvendig for meg å skrive under pseudonym. Da blir det temmelig utidig av Rogstad å lansere totalt ubegrunnede spekulasjoner om at dette dreier seg om et PR-stunt fra redaksjonenes side. (Realiteten er at både Journalisten og Manifest Tidsskrift oppfordret meg sterkt til å skrive under fullt navn, men aksepterte at dette ikke var mulig når de fikk tilstrekkelig innsyn i situasjonen.) Mitt inntrykk har snarere vært at de fleste lesere betraktet mitt pseudonymitet med et skuldertrekk – inntil mine kritikere bestemte seg for å gjøre dette til en enorm prinsippdebatt.

Redaksjonell kontroll

De samme redaksjonene gjør selvsagt en vurdering (for hver eneste en av mine artikler) av at den tilfredsstiller saklighets- og forsvarlighetskrav, og av at jeg ikke har noen skjulte koblinger som er inhabiliserende.

Det er selvsagt fortsatt ubehagelig å utsettes for offentlig kritikk for sitt arbeide, selv om disse garantiene er på plass. Men dette er faktisk en nødvendig del av det å være forsker, og noe som man ikke kan unndra seg – især når man selv har aktivt formidlet sine konklusjoner i den offentlige debatten. Også pseudonym kritikk bør kunne inngå i dette – så lenge den foregår innenfor forsvarlige, saklige, faktabaserte og anstendige rammer.

Jeg håper at denne debatten nå kan legges på is inntil min artikkel faktisk er skrevet og kan danne utgangspunktet for den videre diskusjonen. På det tidspunktet står Rogstad selvsagt fritt til å bruke sin autoritet og tittel til å kritisere min metodikk og tilbakevise mine innvendinger – men det bør skje på bakgrunn av det faktiske innholdet i kritikken, og ikke ut fra hennes spekulasjoner om hva hun tror den kommer til å inneholde.