Min korrespondanse om doktorgradsavhandling

Som noen av leserne vel har fått med seg, så har PhD Ingrid Rogstad et innlegg i dagens Aftenposten der hun fremsetter rimelig sterke anklager mot min opptreden overfor henne. Bakgrunnen er at jeg har gjort noen henvendelser til henne i forbindelse med at jeg arbeider med en metodekritisk artikkel om hennes doktorgradsavhandling «Tweets that matter». Jeg skal svare henne i Aftenposten, men påpeker i forbifarten at jeg synes det er heller besynderlig å beskylde meg for at jeg «nekter tilsynelatende å godta premissene for samfunnsvitenskapelig forskning«, før jeg har publisert ett eneste ord av min kritikk (annet enn noen løsrevne Twitter-meldinger).

Men: Ettersom Rogstad kommer med nokså sterke beskyldninger om hvordan hun «har blitt bombardert med kritiske kommentarer og detaljerte spørsmål fra denne Doremus«, og folk på sosiale medier spekulerer i øst og vest om innholdet i mine henvendelser, synes jeg det er relevant og rimelig å dokumentere min korrespondanse med henne, slik at folk kan gjøre sin egen bedømmelse av hvorvidt jeg har opptrådt utilbørlig.

Alle mine Twitter-meldinger til Rogstad forut for hennes kronikk (og dette er samtlige, ingen har blitt slettet) kan leses her. I tillegg kommer to-tre tweets som er skrevet før jeg sjekket hennes navn og der hun derfor ikke er tagget – jeg tror alle disse er å finne høyere opp i de samme trådene der jeg har min dialog med henne. Dette (samt dagens tweets etter hennes kronikk) er altså de eneste offentlige utspillene som jeg har kommet med foreløpig.

Etter 27. mars og frem til i dag har absolutt all min korrespondanse med Rogstad vært på epost. Alle mine eposter kan leses her, mens Rogstads svar-eposter (lagt ut etter hennes ønske) kan leses her. For å være sikker på at jeg ikke gjør noe overtramp overfor Rogstad, har jeg kun lagt ut mine eposter og ikke hennes svar. Dersom hun gir beskjed om at hun ønsker at jeg skal legge ut hennes eposter også, slik at leserne kan se hele dialogen i sammenheng, så vil jeg selvsagt gjøre det umiddelbart.

Så får leserne gjøre seg opp sin mening om jeg har «bombardert» henne med «krasse» spørsmål på en utilbørlig måte. Jeg understreker at etter at hun gjorde det klart at hun ikke ville besvare noen flere spørsmål, så har jeg kun kontaktet henne for å finne ut hvordan jeg skal gå videre for å søke om innsyn i rådataene. Når hun nektet å svare også på dette og avviste enhver videre dialog (dette skjedde 10. april, altså for to uker siden), så har jeg heller ikke tatt noen videre kontakt med henne (annet enn en meget kort epost om at jeg legger ut korrespondansen).

Noen vil utvilsomt mene at jeg går altfor detaljert og pedantisk til verks i mine spørsmål. Det er sikkert et standpunkt som kan ha mye for seg, selv om jeg vil be folk ha i mente at 1) det er ikke alltid så lett å bedømme konteksten, relevansen og viktigheten av mine spørsmål når du ikke kjenner selve avhandlingen og hva den legger vekt på,  2) at dette er en research-fase, der jeg ennå ikke vet hva som vil være viktig nok til å komme med i selve artikkelen min, og 3) det er nå engang sånn jeg jobber: Jeg tar med alt som jeg synes har et visst minimum av relevans, og så forventer jeg at leseren – når de får presentert de relevante fakta i detalj – selv kan gjøre en utsiling og sortering av hva som er viktig kontra mindre viktig.

Hvis Rogstad – når min ferdige kritikk foreligger – skulle mene at jeg har hengt meg opp i uviktige detaljer eller fremviser dårlig metodeforståelse, så står hun selvfølgelig fritt til å påpeke det – og med sin PhD-tittel vil hun ha langt mer autoritet (i utgangspunktet) enn en anonym spaltist.

Andre vil mene at jeg kunne ha vært mindre knapp og direkte og brukt mere høflighetsfraser – noe som jeg sikkert også kunne ha gjort, men i mailer som allerede var ganske lange valgte jeg å være kortfattet og nøktern (men samtidig høflig og korrekt).

Andre igjen kan mene at jeg burde ha gitt flere detaljer om hvordan den endelige artikkelen ville se ut. Jeg mente/mener at dette ville vært å foregripe ting på en useriøs måte (når jeg tross alt ikke hadde fått hennes svar ennå), og at det også kunne fremstått som mer krasst og kritisk. Men hadde hun signalisert at dette var noe hun savnet, så ville jeg selvsagt forsøkt å gi flere detaljer.

Og så vil det sikkert være en del lesere som vil mene at dette temaet (nyhetsagenda på Twitter vs. tradisjonelle medier) er så trivielt at det ikke fortjener en hel kritisk artikkel til å begynne – i hvert fall ikke en så lang, detaljert og nitid gjennomgang som dette.

Jeg kan til en viss grad være enig i dette synspunktet selv. Samtidig tenker jeg at hvis Norges største universitet har vurdert at arbeidet er viktig nok til at det kan utgjøre en bærebjelke i tildelingen av en doktorgrad (og flere medier velger å formidle det til en videre offentlighet), så er det også viktig nok til å fortjene er kritisk og detaljert gjennomgang.

Og selv om man sikkert kan peke på dette eller hint som jeg kunne gjort annerledes, så klarer jeg ikke med min beste vilje å skjønne annet enn at min fremferd ligger langt innenfor hva en forsker må forvente av henvendelser om sin forskning – særlig når hun selv velger å formidle og promotere den i offentligheten. En slik kritisk gjennomgang er en helt naturlig del av det oppdraget jeg har fått Fritt Ord-støtte til, og jeg har stilt Rogstad direkte spørsmål om det ville gjøre en forskjell om henvendelsen kom fra en av mine redaktører under fullt navn – uten å få noen klar tilbakemelding fra henne på dette.

Jeg håper at folk, når de leser den faktiske korrespondansen, er (helt eller delvis) enige med meg i at kritikken fra Rogstad er svært overdreven og uforholdsmessig – og at vi kan ta den videre debatten når jeg faktisk har skrevet min kritiske gjennomgang.