Dagens dikt 9. april: Kaptein Welding

Leif Welding Olsen vil bli husket som den første norske falne under det tyske angrepet på Norge april 1940. Kaptein Welding var sjef på bevoktningsfartøyet Pol III og var den som først oppdaget den tyske marinestyrken som hadde kurs for Oslo natt til 9. april 1940. Han kan dessuten stå som representant for de mange vernepliktige offiserer som ble innkalt til nøytralitetsvakt i perioden september 1939 til april 1940.

Kaptein Welding

Det led mot slutten av første vakt,
vinden var syd-sydvest.
Det var som om mørket la mere makt
i den onde, hjemløse blest.
Færder sluknet, og Torbjørnskjær
blev sort i den samme stund.
Stjerneløs himmel, disig vær.
Men inne i mørket er noget nær
som en skygge mot sløret bund.

Intet å høre, intet å se,
bare langsomme stempelslag.
Men noget kan komme til å skje,
det er ennu lenge til dag.
Det var en radiomelding i kveld
om konvoier i Kattegat…
Vi ligger i le under mektige fjell,
og havet er vårt – men allikevel,
der kan hende noget en natt.

Da dukker der op, en kvartmil fra,
en jager – en til! Det er to!
En får vel purre kapteinen da…
Og Welding står på sin bro.
Han vet, hvad de slukte lanterner betyr,
han kjenner de lave skrog.
Redde seg, det kan den som flyr.
Men denne stund kan bli meget dyr
for mange. Det vet han og.

Han gir signaker og varselskudd
– gud vet, hvordan dette skal gå –
men får han ikke jageren snudd,
så renner han like på!
Da spiller mitraljøsene op,
og Welding siger i kne.
Maskintelegrafen blir slått på stopp,
de bærer ned den blodige kropp
og firer prammen i le.

Prammen løp full som et lite traug,
overlastet og rank.
Folkene grep etter taljer og taug,
men kaptein Welding sank.
Han holdt seg fast en liten stund,
men kreftene minsket fort.
Der kom ikke ord av den bleke munn,
øinene sank i en havkold blund,
og bølgene bar ham bort.

Da hvalbåten hugget mot jagerens stål,
stoppet de begge to,
og nogen ord på ulike mål
blev vekslet fra bro til bro:
Gi dem! De ser, vi har overmakt!
Da svarte Leif Welding nei.
Det var for oss han sto på vakt,
og da det ene ord var sagt,
da hadde han vist oss vei!

Et lite folk må tenke smått
og heller bøie sin rygg.
Det hadde Leif Welding ikke forstått,
han stod så underlig trygg.
Og vi fikk se en opreist mann,
et åpent og uredd sinn.
Og vi fikk se, at det går an
å elske livet slik som han,
og enda sette det inn!

Vi andre, vi kunde jo ikke slåss,
før en av våre var falt.
Nu måtte nogen lære oss,
at det var livet det gjaldt.
Vi vet ikke, om han tenkte på slikt,
men enda ligger det nær:
Jeg har mitt ansvar, jeg kjenner min plikt,
og skulde der vise seg nogen svikt,
så skal det ikke bli her!

Og skulde det koste liv og blod,
der var ikke valg for ham;
for det er bedre å dø for sin tro
enn å leve i anger og skam!
Vi møter ikke den væpnede vold
med ryggen, men med vårt bryst!
Om kampen er hård og døden kold,
skal mannsmot være det skinnende skjold
til vern om den norske kyst!


Arnulf Øverland (1950)

 

ccc

Advertisements

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s