Frykten for det pseudonyme

(Innlegget er et tilsvar til Anders Giævers VG-kommentar om meg, og er også publisert på Dagbladet.no, etter at VG nektet å publisere mitt tilsvar med mindre jeg oppga mitt virkelige navn til dem. Se ytterligere kommentar nederst.)

I VG 22.3. angriper Anders Giæver meg og de redaksjonene som lar meg skrive en mediekritisk spalte under fast pseudonym – noe han mener «underminerer» viktige ytringsfrihetsprinsipper.
To uavhengige redaksjoner, samt Fritt Ord, har stadfestet at de mener jeg har særskilte og nødvendige grunner til å skrive pseudonymt (og har sjekket at jeg ikke har skjulte bindinger), men Giæver er ikke tilfreds og etterlyser mer innsyn i det konkrete grunnlaget. Å ønske en tydeligere skissering av grunnene, er forståelig. Men å ikke makte å se for seg at det kan finnes mulige legitime grunner (som samtidig ikke kan detaljeres uten å undergrave selve pseudonymiteten), synes jeg vitner om sviktende forestillingsevne.
For å ta bare ett mulig eksempel: Nylig gikk store deler av kommentariatet i metaforisk fakkeltog for Max Hermansens rett til å ytre seg uten at det påvirket hans ansettelsesforhold, og advarte mot faren for at kontroversielle ytringer kan få urettmessige konsekvenser for folks privatsituasjon. Giæver påpeker ganske riktig at mine tørre faktasjekker ikke inneholder noen form for ytterliggående synspunkter – men overser tilsynelatende at det hjelper lite om dine utsagn er ukontroversielle i mainstream, dersom de vekker irrasjonelt sinne hos de enkeltpersoner som har direkte og avgjørende innflytelse på din livssituasjon.Giæver hopper også bukk over alle de andre pseudonymene som sporadisk opptrer i norske medier – senest sist oktober på kronikkplass i VG.

Jo da, det ville vært å foretrekke dersom alle kunne selv ettergå mine mulige bindinger. Men når dette dessverre ikke er mulig, bør det fortsatt være relevant å lese mine artikler – gjennom kritiske briller, og med egen kontroll av de fakta som jeg legger frem, og som jeg bestreber meg på å kildebelegge grundig.Når pressen ukritisk gjengir usignerte NTB-meldinger hver eneste dag, bør det også være rom for nøktern og faktabasert mediekritikk – selv fra folk som er nødt til å bruke pseudonym.

Det ville vært forfriskende dersom de som misliker min aktivitet kunne fokusert på substansen i mine tekster, og sett om de klarte å finne noen feil, usakligheter eller potensielle skjulte agendaer som svekker min troverdighet. Eventuelt kunne de ta den mediekritiske skjeen i egen hånd, og simpelthen gjøre meg overflødig ved at mediene selv eliminerer og avdekker sine feil.

Inntil dette skjer, tror jeg den offentlige debatten tross alt er robust nok til å fint overleve også én pseudonym spaltists deltagelse i den.

———-

Kommentar om publiseringen:

Dette tilsvaret til Anders Giævers sterkt kritiske kommentar om meg i søndagens VG ble sendt til VG mandag formiddag, men de stilte som betingelse for publisering at jeg måtte utlevere mitt navn til én person i redaksjonen. Jeg gjorde det klart at dette ikke var aktuelt, og argumenterte for at det ville være helt absurd og paradoksalt dersom en avis kan angripe en konkret og identifisert enkeltperson for hans pseudonymitet – og så nekte ham å utøve sin tilsvarsrett med mindre han oppgir sitt fulle navn til samme avis. Jeg gjorde det også klart at jeg ville måtte publisere annensteds dersom vi ikke fikk avklart dette i løpet av mandagen.
Etter å ha snakket med min redaktør Helge Øgrim og fått garantier fra ham, bekreftet VGs debattredaktør at de ville gjøre et ekstraordinært unntak fra normal praksis og publisere uten å vite mitt virkelige navn.
Så, kl. 12:48 i dag, får jeg beskjed fra VGs politiske redaktør (som «ikke [var] her i går») om at min avtale med VG plutselig ikke gjelder lenger likevel og at hun må vite navnet mitt for å publisere mitt tilsvar. Jeg påpekte at det blir håpløst med en praksis som ville kunne gi enhver avis muligheten til å angripe konkrete pseudonyme personer og så bruke tilsvarsretten som brekkstang for å få innblikk i konfidensiell informasjon.
VG sto likevel fast på at de nektet meg tilsvar med mindre noen i redaksjonen fikk oppgitt mitt navn, og derfor måtte mitt innlegg publiseres hos Dagbladet i stedet.
Advertisements

9 thoughts on “Frykten for det pseudonyme

  1. Er det ikke pussig: avisenes meninger, som kommer til uttrykk gjennom lederartiklene deres, er alltid anonyme….

    Lik

  2. Folk som Giæver har etter lang fartstid opparbeidet seg en viss makt i medieverden. Denne brukes flittig i debatter selvsagt. Som regel rotter meningsytrerne seg sammen på hver sin side og debatten koker oftest ned til en popularitetskonkurranse. Substansen forsvinner fort.

    Hvis alle skulle plutselig kunne ytre seg anonymt vil denne maktbasen forvitre sakte men sikkert. Og det er media selvsagt redd for. Dette er ikke første gang de har forsøkt å kneble det anonyme ord på internett. De jobber aktivt for å fjerne anonymitet fra nett. Et eksempel på det er at man ikke lengre kan ytre seg anonymt i de fleste nettaviser. Dette er deres rett. Men motivasjonen bak dette er for meg åpenbar. At det var for å «få en god debatt» er blank løgn. Kommentarfeltene i avisene har endt opp med å bli ørken.

    Et annet eksempel var etter Utøya. Fokuset til media var at ABB hadde opptredd anonymt på nett, og dette var selvsagt en årsak til at han hadde blitt radikalisert. Man må jo nesten le. Men det er mest tragisk.

    Debatt handler om innhold. Ikke persongalleri. Kanskje de bør ta ex phil om igjen?

    Lik

  3. Hei Doremus,
    har selv diskutert media Norge anonymt, pga opplevde ubehageligheter etter å ha deltatt i samfunsdiskusjoner på nett med fult navn. Ble imponert over hvor kreative mine tidligere diskusjons partnere var i å finne frem til den anonyme bloggen som jeg skrev på. Hvordan de truet med å avsløre identiteten min offentlig om jeg ikke kom tilbake og diskuterte under fult navn igjen. Når valget er å si det man har på hjertet stå for det, så få et googlesøk der man blir hengt ut pga noen skriver om meningene dine og nevner navnet ditt. Da ble mitt valg lett: kutt ut sosiale medier og nettet generelt, det er ikke værdt ubehaget med bøllene som kjemper om å bli konger av sosiale medier av alle verdens grunner de har: politikk, fagforening, religion, osv. Google kan ikke definere noe mer enn det bygdedyret kan, hvem er det som med hånden på hjertet våger å si at de baserer sine avgjørelser på sladder? Nei, de fleste vil vel lyve og si at de er bedre enn det. Kanskje vi skulle slutte å lyve og si at de vi ikke liker er det godt å skape ubehag for pga det gir samhold å være enig. Best å være en som «alle» liker da i et slikt klima! : )
    Heia Norge : )

    Lik

  4. Jeg heier på deg, Doremus. Anders Giæver fremstår som en sutrer. Jeg vedder et glass god cognac på at han drives av et alt for stort ego.

    Lik

  5. Så lenge du, Doremus, godtar kritikk mot dine innlegg på samme måte som du utøver kritikk, må det vel være ok å skrive i aviser under pseudonym. Mener jeg.

    Lik

  6. De som krever at navn må assosieres med påstander er som oftest ikke istand til å logisk tilbakevise påstandene, og ønsker kun å gå til personangrep [tenkefeil] istedenfor ettersom det ikke krever den intellektuelle kapasitet som de mangler.

    Lik

  7. Vel, du har gjort dem så nysgjerrige at de vil gjøre nesten hva som helst for å få vite hvem du er!

    Det er bare å se for seg en skokk barnehageunger som står og roper «Siiiiii det daaaaaaa!!!» 😉
    De kommer helt sikkert ikke til å gi seg.

    Lik

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s