Asylbarn før og nå

KrF besluttet som kjent på fredag at de ikke kommer til å støtte SVs innstilling om mistillit mot justisminister Anundsen for brudd på opplysningsplikten overfor Stortinget.

Samtidig har partileder Knut Arild Hareide gått svært langt i å varsle politisk begrunnet mistillit mot justisministeren dersom han ikke sørger for at de lengeværende asylbarna som ble sendt ut i fjor høst får søknadene behandlet på nytt etter den nye forskriften. KrFU-leder Emil Andre Erstad var tydelig overfor Dagsavisen:

Vi forventer at regjeringen og justisministeren rydder opp og gjør om på den urett som er begått mot lengeværende asylbarn. Hvis ikke, er det et brudd på intensjonen i samarbeidsavtalen. Da bør KrF ta konsekvensene av det. (…) Da har vi ikke lenger en samarbeidsavtale.

Og uretten som skal rettes opp er altså at:

Lengeværende asylbarn som er sendt ut av landet i 2014, skal få prøvd sakene sine på ny, sier Erstad

KrFs innvandringspolitiske talsperson Geir Toskedal stiller samme krav:

Vårt ønske er at [utsendingene som ble gjort i 2014] blir tatt opp til ny behandling.

 

Problemet er altså at et (relativt) stort antall lengeværende barn ble sendt ut i fjør høst iht. de eksisterende (gamle) reglene, til tross for at det allerede var avtalt at det skulle innføres en ny forskrift som ville gi barna større sjanse for å få opphold. I tillegg hadde altså regjeringen lovet sentrumspartiene at de ikke skulle utnytte ventetiden til å sende ut flest mulig barnefamilier før forskriften trådte i kraft, men at man tvert i mot skulle prioritere slike familier lavere enn tidligere.

Ett mulig og naturlig tiltak i en slik situasjon, der nye regler er under utarbeidelse og man er bekymret for konsekvensene for de som behandles etter gamle regler, ville jo være å stille alle slike saker i bero inntil de varslede nye reglene.
Og nettopp dette var det SV la frem forslag om allerede 4. mars i fjor:

Stortinget ber regjeringen, i påvente av varslet nytt regelverk, sørge for umiddelbar stans i utsendelser av lengeværende asylbarn som har vært her i tre år eller mer, og deres familier. Sakene stilles i bero, og det gis utsatt iverksettelse.

Hadde dette forslaget blitt vedtatt, ville alle de 80 asylbarna som nå er blitt utsatt for en (mulig) «urett«, ha fått sine saker satt på vent inntil den nye forskriften var innført. Men når forslaget kom opp til votering i Stortinget 10. juni, så fikk det kun SVs stemmer, mens alle andre partier (med unntak av MDG som ikke var til stede) stemte mot.

Og hvem var det som var saksordfører for forslaget og forfattet komiteinnstillingen om at det ikke burde vedtas? Jo, det var den tidligere nevnte og siterte Geir Toskedal fra KrF.

Jeg har liten kjennskap til hvordan Stortingsdebatter normalt forløper, men jeg tillater meg å anta at det er relativt sjelden at en saksordfører holder et åpningsinnlegg på 550 ord uten å presentere ett eneste argument for sitt standpunkt. 90 % av Toskedals innlegg handler om å understreke KrFs (og komiteflertallets) syn på hvor viktig denne regelendringen er, og hvor viktig det er at den blir innført raskt. Og så – midt inne i alle disse gode intensjonene om «en rettferdig saksbehandling som vektlegger barnets situasjon«, og uten noen forsøk på begrunnelse før eller etter – kommer setningen (min uth,):

Flertallet støtter ikke forslaget om å stille alle saker i bero.

Men hvis vi går til selve komiteinstillingen (eller til noen av de andre innleggene i debatten). kan vi finne begrunnelsen for å stemme mot vedtaket. Begrunnelsen, både fra komiteens og statsrådens side, går i all hovedsak ut på at:

Å stille i bero alle saker med barn som har vært lenger enn tre år i landet, vil skape falske forhåpninger for mange familier som ikke vil få bli i landet etter de nye reglene.

Man anså det altså som bedre at enkelte familier ble sendt ut av landet (takket være de gamle reglene) enn at ett eller annet antall familier skulle bli gitt «falske forhåpninger» for så å bli sendt ut også etter de nye reglene.

Justisministeren understreket dessuten (og tilsynelatende litt selvmotsigende med tanke på hans forrige argument) at den nye forskriften «vil jo være på plass allerede nå 1. julisannsynligvis, (min uth.) og det vil således ikke ha noen særlig effekt om SVs forslag skulle bli vedtatt i dag likevel.«

Forslagsstiller Karin Andersen stilte også direkte spørsmål til justisministeren om hvorvidt det var en risiko for at barn som ville fått bli etter den nye forskriften, nå ville bli sendt ut før forskriften kom på plass:

Kan justisministeren nå garantere at ingen av dem som har blitt sendt ut i mellomtida, eller som vil bli sendt ut i mellomtida, før de får sakene sine behandlet etter det nye regelverket, kunne fått bli med en ny ordning?

Og justisministeren ga et litt ullent svar som kokte ned til at det risikerte man selvfølgelig at kunne skje, ettersom alle sakene skulle behandles etter det til enhver tid gjeldende regelverk.

Det var altså helt tindrende klart – for alle partiene som stemte ned dette forslaget – at konsekvensen sannsynligvis ville bli at man sendte ut enkelte lengeværende barn som ville ha fått opphold med de nye reglene. Det var tilsvarende entydig klart at når prosessen trakk ut i tid og den nye forskriften ikke kom på plass i juli (eller august, eller september, eller oktober, eller november), så ville dette samtidig føre til slike utsendelser fortsatte. Dette var regjeringen helt åpen om, og det overveldende flertallet av partier som stemte mot SVs forslag var alle fullt ut kjent at dette ville bli konsekvensen.

Alt dette betyr selvsagt ikke at det er illegitimt av KrF og Venstre å protestere mot at Justisdepartementet ga løfter som ikke ble fulgt opp i praksis, som igjen førte til at lengeværende barn ble sendt ut i et høyere tempo enn det som var forutsatt. (Men det kan være verdt å påpeke – som en generell betrakting – at så lenge instrukser og garantier kun gis i form av prioriteringsrekkefølger og andeler, så er det åpenbart mulig at antallet likevel vil kunne øke, dersom totaltallene økes tilstrekkelig.)

Denne forhistorien er heller ikke til noe hinder for at KrF og Venstre kan anklage og kritisere statsråden for å ha sviktet i sine konstitusjonelle oppgaver (opplysningsplikten til Stortinget), ettersom det er mye feilinformasjon og unnlatelser som ikke har noe med dette SV-forslaget å gjøre.
 
Det er også legitimt å si, som Venstre, at asylavtalen mellom regjeringen og KrF/Venstre ikke ga rom for noen «sololøp» fra støttepartienes side, og at en løpende utsendelse av noen lengeværende barn var en nødvendig pris som man så seg nødt til å betale for å oppnå en helhetlig avtale.

Men man kunne med fordel vært en anelse mindre høye og mørke på vegne av hele gruppen av utsendte asylbarn, når man selv (med åpne øyne) har aktivt støttet en politikk om at noen lengeværende asylbarn skulle bli sendt ut før de rakk å bli behandlet under det nye regelverket.

Det er helt legitimt å protestere høylydt mot at en negativ konsekvens rammer flere personer enn det som var forutsatt og lagt til grunn. Men den moralske fordømmelsen av at ‘uskyldige barnefamilier blir rammet på denne måten’, blir noe uthulet når man selv har gitt sin aktive tilslutning til at et mindre antall personer i nøyaktig samme situasjon skal gis nettopp denne typen behandling.

Reklamer