Når statistiske feilslutninger fører til påstander om «mørketall»

Artikkelen er også publisert (i forkortet versjon) på Journalisten.no.

Redd Barna har nylig foretatt en større undersøkelse om folks kjennskap og holdninger til seksuelle overgrep mot barn. (Ettersom rapporten, og denne artikkelen, kun dreier seg om seksuelle overgrep mot barn, kommer jeg i resten av artikkelen til å kun snakke om ‘overgrep’, og det siktes da alltid til denne spesifikke underkategorien.)

Undersøkelsen danner utgangspunkt for Dagsavisens førstesideoppslag:

dagsavforside-rb

Ny rapport fra Redd Barna:

En av to kjenner ofre for overgrep

KARTLEGGING: I en ny kartlegging av befolkningens kunnskap og holdninger til seksuelle overgrep mot barn svarer halvparten at de personlig kjenner én eller flere som er blitt utsatt for overgrep som barn. – Overraskende, mener Redd Barna.

Selve artikkelen fremhever de samme tallene, og omtaler dette funnet som «Nye sjokktall om seksuelle overgrep«. Redd Barnas representant Lars Due-Tønnesen omtaler tallet som «overraskende» og «oppsiktsvekkende», og kontrasterer det med tallet på antall faktiske overgrepsofre fra tidligere undersøkelser:

At halvparten av den voksne befolkningen kjenner noen som har opplevd seksuelle overgrep som barn, mens en av tre kjenner flere, er overraskende. Spesielt sett i lys av tidligere undersøkelser som viser at en av fem kvinner og cirka åtte prosent av alle menn, sier de har opplevd seksuelle krenkelser som rammes av straffeloven.

Ifølge Due-Tønnesen er dette gapet (mellom ca. 14% ofre og 49% som kjenner et offer) et oppsiktsvekkende og entydig tegn på at det er store mørketall i tallet på faktiske ofre. Påstanden hans gjengis også ukritisk av Dagsavisen.

I praksis betyr dette gapet at det er store mørketall. Mange går og bærer på vonde hemmeligheter.

Feilslutning

Dette er imidlertid en total (og egentlig relativt åpenbar) feilslutning. I en tenkt situasjon der alle overgrepsofre var 100% åpne om sin bakgrunn (noe som selvsagt ikke er tilfelle) ville antallet som kjenner et offer være langt høyere enn det faktiske antallet ofre. Tenk hvis man isteden hatt spurt «Kjenner du personlig noen som er over 80 år?» eller «Kjenner du personlig noen som har fått kreftbehandling?» Svaret ville formodentlig være bortimot 100% på det første spørsmålet – selv som det bare er en brøkdel av befolkningen som er i denne aldersgruppen.

I vårt faktiske tilfelle er det selvsagt en åpenbar begrensning i form av at mange overgrepsofre vil holde det 100% for seg selv, eller fortelle det kun til sine aller nærmeste venner. Men det er likevel klart at for hvert offer, så vil det i snitt trolig være langt mer enn 1 person som ‘kjenner’ dette offeret (særlig ettersom undersøkelsen baserer seg på en veldig vag avgrensing av hva det egentlig betyr å «kjenne noen personlig»).

Generelt er det en særdeles betenkelig meningsmålings-metode å overhodet spørre folk «Kjenner du noen som ____?«, ettersom det forteller (bortimot) ingenting om den faktiske forekomsten av fenomenet. I vårt konkrete tilfelle har spørsmålet riktignok en viss reell verdi, ved at det gir en pekepinn på hvor mange i befolkningen som har noen direkte, personlig befatning med overgrep eller overgrepsofre. (Denne pekepinnen er dog høyst begrenset, ettersom det ikke gjøres noen presis avgrensning av hvor stor omgangskrets som skal regnes som «folk du kjenner personlig».)

Svarene kan også (og det virker som om dette har vært MMIs primære intensjon med dette spørsmålet) brukes til å se om de som kjenner overgrepsofre har andre holdninger og oppfatninger om overgrep enn de som ikke kjenner noen ofre.

Men å slå opp antallet som ‘kjenner personlig’ et overgrepsoffer som «sjokktall», og å påstå at dette demonstrerer eksistensen av mørketall for antall ofre, er en total feilslutning uten noe gyldig grunnlag i dataene. Redd Barna sier seg også enig (på henvendelse fra undertegnende) i at tallene om kjennskap ikke er overførbare til antall ofre, og hevder at dette også ble presisert på rapportlanseringen og i intervjuene med medier.

(Samtidig hevder Dagsavisen på sin side at de har vært nøye og bevisste på å presentere koblingen kun som direkte sitat fra Redd Barna. Og selv om Redd Barnas egen artikkel ikke foretar noen eksplisitt kobling mellom kjennskap og faktisk forekomst, så fremhever man tallet om kjennskap meget sterkt, uten å presentere noen forbehold om hvordan tallet kan/bør anvendes.)

Redd Barna påpeker samtidig at det er reell grunn til å frykte mørketall i undersøkelsene over antall ofre, pga. systemiske skjevheter i hvilke personer og grupper som ikke har kommet med i undersøkelsen. Dette er en gyldig og trolig korrekt påpekning – men den har ingenting overhodet å gjøre med dagens ferske undersøkelse. Det kan godt være at det faktisk eksisterer slike mørketall i antall ofre, men det er fullstendig ugyldig å knytte en slik antagelse til tallene om hvor mange som kjenner et offer.

På henvendelse fra undertegnede medgir Dagsavisen at «man kan diskutere om [avisen] skulle gått mer inn i denne påstanden«, men man fremhever at avisen var «bevisst» på å gjengi påstanden kun som et sitat fra Redd Barna. Jeg har imidlertid vanskelig for å tolke overskriften «Nye sjokktall» (uten noen sitatstrek eller andre forbehold) som annet enn en validering av denne tolkningen. Og uansett burde man kunne forvente at Dagsavisen aktivt foretar et minimum av kritisk vurdering av påstandene som intervjuobjektene kommer med, og stiller spørsmål ved resonnementer som er åpenbart mangelfulle – især når man velger å gjøre dem til hovedoppslag på forsiden.

VG følger i samme spor

VG hadde tilsynelatende latt seg inspirere av Dagsavisens vinkling, og utstyrte sin artikkel med overskriften:

Halve Norge kjenner noen som har vært utsatt for overgrep som barn

Heller ikke her er det noen motforestillinger når Due-Tønnesen siteres på at (min uth.) «Vi vet at det er flere som sier de kjenner noen som har vært utsatt for overgrep som barn, enn det vi har statistikk på. Derfor er det grunn til å tro at det er flere som blir utsatt for seksuelle overgrep enn det vi først har antatt.»
Igjen sies det helt eksplisitt – og logisk ugyldig – at det er tallene om hvor mange som kjenner overgrepsofre som danner grunnlag for antagelsen om mørketall om antall ofre. (VG har blitt bedt om kommentar på dette fraværet av kritisk vurdering fra deres side, men har takket nei til å kommentere.)
 .
Bevissthet om negative bivirkninger betyr ikke at man unnlater å handle

Lenger nede i artikkelen skriver VG at:

Rapporten viser også at det er få som snakker med barna sine om hva seksuelle overgrep er.

til tross for at undersøkelsen ikke inneholder et eneste direkte spørsmål om dette. Det eneste VG bygger sin konklusjon på, er:

47 prosent mener at det å snakke med barn om temaet gjør barn redde, flere mener også at oppmerksomheten skaper unødig mistenksomhet mot uskyldige voksne.

Også her burde det egentlig være relativt innlysende at disse svarene – især det første – ikke kan overføres til at folk unnlater å snakke med barna sine om temaet. Det er helt sikkert visse foreldre som viker unna temaet fordi de ikke vil skremme barna, men det vil også være svært mange som anser at det kan/vil skape frykt men likevel ser det som nødvendig å snakke med barna om det – akkurat som man innprenter barn diverse andre forsiktighetsregler som isolert sett kan oppleves skremmende.

Det er også verdt å påpeke at den faktiske spørsmålformuleringen er «[Er du enig/uenig i at] å snakke om seksuelle overgrep gjør barn redd«. Når dette spørsmålet stilles i sammenheng med andre spørsmål som «[Blir] barn ofte ikke trodd hvis de forteller om seksuelle overgrep?«, er det mange som vil tolke spørsmålet dit hen at det ikke handler om hvorvidt barn blir skremt av at voksne diskuterer overgrep i abstrakt form, men om det er skremmende for barn å selv fortelle om faktiske overgrep. Denne siste tolkningen er det selvsagt svært mange som vil svare ‘Ja’ på, uten at det har noen innflytelse på hvorvidt de snakker med barna sine om temaet.

Etter henvendelse fra meg gikk VG inn og endret sin formulering, slik at det står:

Redd Barna mener det trolig er grunn til å tro at få snakker med barna sine om overgrep. Ifølge målingen mener 47 prosent at det å snakke med barn om temaet gjør barn redde, flere mener også at oppmerksomheten skaper unødig mistenksomhet mot uskyldige voksne.

Selv om man nå har gjort det (litt) klarere at dette står for Redd Barnas regning, og heller ikke sier eksplisitt at dette følger av rapportens funn, er det fortsatt åpenbart at man impliserer en slik kobling når man stiller påstanden og rapportens tall opp mot hverandre på denne måten. (Dagsavisen siterer de samme tallene i en tilsvarende kontekst, men uten å si like direkte at folk er for forsiktige med å snakke med barn om temaet.)
.

Også her medgir Redd Barna at det ikke er gyldig å trekke en slik slutning direkte på grunnlag av rapportens tall, men at de mener å ha ulike andre holdepunkter for sin vurdering. Igjen kan det godt hende at det fins gyldig grunnlag for antagelsen om at (for) få voksne snakker med barna sine om temaet, men det betyr ikke at det er legitimt eller holdbart å presentere det som noe som følger av rapportens funn – særlig ikke når koblingen også innebærer en urimelig mistenkeliggjøring av alle de som anser at slike (nødvendige) samtaler også kan oppleves skremmende for barn. (I Redd Barnas egen artikkel om rapporten fremmer deres generalsekretær denne kritikken helt direkte og utvetydig: «Når så mange mener at det kan skremme barn eller skade voksne å snakke om seksuelle overgrep, så hindrer det oss i både å fortelle om og å oppdage overgrep.«)

Medienes ansvar for kildekritikk

Det er prisverdig både at Redd Barna setter fokus på overgrep mot barn og at Dagsavisen og VG gir dekning til et viktig tema. Men det kan ikke frita organisasjonen fra å presentere saken på en nøktern, korrekt og tydelig måte, der man gjør det klart hvilket grunnlag man uttaler seg på. Og enda mindre kan det frita mediene fra å innta en metode- og kildekritisk tilnærming når de blir forelagt analyser som er objektivt bristende og mangelfulle. Selv om avisene delvis har en rolle som ren ytringsformidler, så har de også et åpenbart ansvar for å utøve et minimum av kritisk sans og kontrollere at det faktisk eksisterer gyldig dekning for de faktapåstandene og resonnementene som de gjengir.

Les også: Mine fakta, dine fakta og journalistikk

Reklamer

En kommentar om “Når statistiske feilslutninger fører til påstander om «mørketall»

  1. Tilbaketråkk: Alkohol-omtrentligheter | Langust og korsnebb

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s