Spesialenheten for absurde resonnementer

[Liten innledning: Jeg forsøker alltid å tilstrebe nøkternhet og saklighet i mine blogginnlegg, selv når temaet er alvorlig. I dette tilfellet er jeg såpass fortørnet og oppbrakt at ikke nødvendigvis klarer å holde meg strengt til dette prinsippet – jeg håper leserne tilgir dette.

Jeg påpeker også at det begrunnede påtalevedtaket foreløpig er unntatt offentlighet av hensyn til den pågående etterforskningen i drapssaken, så alt jeg skriver er med det underforståtte forbeholdet at det kan (teoretisk sett) finnes begrunnelser der som stiller konklusjonen  i et bedre lys.]

Spesialenheten for politisaker kom i dag med sin konklusjon i etterforskningen av Bergenspolitiets håndtering av Monika-saken. (Jeg har skrevet annensteds om hvorfor jeg er betenkt over begrunnelsen for å anse alle forhold som skriver seg fra 2012 som foreldet.)

Spesialenheten har heller ikke funnet grunn til foreslå individuell straff av de to andre personene som ble etterforsket for deres håndtering av saken i 2014 (da Robin Schaefer forsøkte å få den gjenopptatt). De har utelukkende ilagt politidistriktet en foretaksstraff, og den igjen ser ut til å utelukkende ta utgangspunkt i at de avviste Schaefers initiativ om at saken måtte gjenåpnes:

Robin Schaefer foreslo i sin rapport at etterforskingen av Monikas død ble tatt opp igjen. Han viste til at det var flere logiske brister i etterforskingen og foreslo en rekke nye etterforskingsskritt. Schaefers spørsmål til etterforskingen var saklige og godt forankret i sakens faktum. Rapporten ga etter Spesialenhetens vurdering grunn til så stor tvil om etterforskingen og den påtalemessige behandlingen av saken var faglig god nok at beslutningen om henleggelse ikke kunne forbli uendret.

Etterforskingen av saken ble likevel ikke tatt opp igjen før førstestatsadvokaten i Hordaland i mai 2014 anbefalte politidistriktet å gjenåpne saken. Førstestatsadvokaten hadde da mottatt en rapport fra tidligere Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen, som tok opp de samme spørsmålene som Schaefer hadde tatt opp i januar 2014.

Spesialenheten presiserer eksplisitt at de ikke har reagert mot det faktum at Schaefers rapporter var blitt tatt ut av den elektroniske saksmappen:

Det har etter Spesialenhetens vurdering ikke vært grunn til å vurdere straffansvar for personer eller foretak i sammenheng med at rapporter utarbeidet av Schaefer, som var lagt inn i Monika-sakens dokumenter, ble besluttet tatt ut. Schaefers rapporter var momentlister utarbeidet i sammenheng med en egeninitiert gjennomgang av den henlagte saken.  Spørsmålet om hvordan rapportene skulle ha vært dokumentført er ikke nærmere utredet av Spesialenheten. Det bør inngå som et punkt i det læringsarbeidet som allerede er startet med bakgrunn i saken.

Ifølge VGs opplysninger ble det gitt eksplisitt ordre fra politiledelsen i Bergen om at papirene skulle fjernes fra saksmappen. I alle tilfelle har Spesialenheten bekreftet offisielt at Scaefers rapporter ikke lå i saksmappen, og at dette medførte at disse to rapportene ikke var inkludert i de saksdokumentene som Spesialenheten fikk oversendt fra Bergenspolitiet. Likevel konkluderer Spesialenheten altså (uten at de egentlig gir noen som helst begrunnelse for det) at dette ikke er noe de behøver å utrede eller etterforske.

Det springende punktet her er selvfølgelig ikke om disse to dokumentene skulle ha vært arkivert i mappe X eller i filsystem Y. Poenget er at når Bergenspolitiet skulle etterforskes av Spesialenheten for sin håndtering av denne saken, så unnlot de (etter alle solemerker fullt bevisst) å oversende disse to sentrale dokumentene. Dette mener Spesialenheten altså at er en opptreden som de aksepterer og ikke ser grunn til å etterforske for mulig straffeansvar.

Her er siste avsnitt i Spesialenhetens forelegg om foretaksstraff (min uth.):

Spørsmålene som ble stilt av Schaefer m.fl. var saklige, godt forankret i sakens faktum og ga grunnlag for tvil om krav til kvalitet var ivaretatt i etterforskingen og den påtalemessige behandlingen av saken. Politidistriktets behandling av Schaefers rapport var samlet sett utilstrekkelig og ikke egnet til å kvalitetssikre arbeidet som var utført. Behandlingen var ikke effektiv og tillitvekkende og innebar risiko for at en alvorlig sak forble henlagt på et uriktig grunnlag.

Det fremstår som tindrende klart at det er kvaliteten ved Schaefers rapporter som utgjør det helt avgjørende beviset for å slå fast at politiet har opptrådt straffverdig – og i samme åndedrag sier Spesialenheten altså at det ikke var kritikkverdig at politiet forsøkte å holde disse dokumentene unna etterforskningen!

For meg fremstår dette som en så skrikende, himmelropende absurd inkonsekvens at Husby/Sørheims sakkyndigrapport blir logisk stringent i sammenligning. Jeg klarer rett å slett ikke å fatte å begripe hvordan en respektert samfunnsinstitusjon i rettsstaten Norge er i stand til å argumentere offentlig med at

1) Politiet gjorde noe som var brudd på norsk lov, og

2) Det er helt uproblematisk at politiet lot være å utlevere dokumentene som beviser at de brøt loven.

Når Spesialenheten påpeker at «Schaefers rapporter var momentlister utarbeidet i sammenheng med en egeninitiert gjennomgang av den henlagte saken«, så virker det som om de forsøker å fremføre samme argument som Riksadvokatens granskningsutvalg gjorde:

Grunnen er at Schaefers dokumenter ikke inneholdt nye beviser. Heller ikke teoriene var nye – de var bare sett bort fra tidligere.

– Det var ikke noe nytt innhold, det var en omstrukturering. Vår oppfatning, og da snakker jeg for oss fem i gruppen, er at det ikke er kritikkverdig

Dette blir sagt samtidig med at konklusjonen refererer helt spesifikt til at «Rapporten ga etter Spesialenhetens vurdering grunn til [å] så stor tvil om etterforskingen» – og dette har de altså vurdert seg frem til ved å lese dokumenter som de i neste avsnitt påstår at ikke var nødvendige for deres etterforskning.

Det er nesten flaut å sitte her og forklare at hvis man skal avgjøre om et dokument inneholder relevant informasjon, så må man selvfølgelig lese dokumentets innhold for å fastslå dette! Uten å få dokumentene oversendt, kunne selvsagt ikke Spesialenheten gjøre noen form for kvalifisert vurdering av deres relevans og betydning.

Og hvis Schaefers rapporter hadde vært usammenhengende, dårlig dokumentert, og generelt av lav kvalitet, så ville dette selvsagt redusert klanderverdigheten i politiets opptreden når de lot være å dem til følge. Hele Spesialenhetens beslutning baserer seg på at Schaefers rapporter reiste relevante spørsmål på en saklig måte, og at de var helt sammenfallende med rapporten fra privatetterforsker Asbjørn Hansen som førte til at statsadvokaten gikk inn for gjenåpning av saken. At Spesialenheten kan påstå at det var unødvendig å sende dem de to dokumentene som utgjør selve kjernen i deres beslutning om å straffe et helt politidistrikt, er så riv, rav, rusk, rablende vanvittig at jeg står målløs tilbake.

Reklamer

2 kommentarer om “Spesialenheten for absurde resonnementer

  1. Spesialenenheten fungerer nok som et sandpåstrøingsorgan. Det har flere ganger vært stilt spørsmål ved Spesialenhetens uavhengighet av politimestrene.
    Jeg sitter med to avgjørelser som beskriver noe helt annet enn lyd- og videoopptak viser. Får en til å tenke litt.

    Liker

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..