Radikalt misvisende

 .
[NB: Mens jeg arbeidet med denne artikkelen, publiserte Aftenposten et intervju med FFI-forsker Thomas Hegghammer der han imøtegår Aftenpostens gjengivelse av forskningen og fremfører en rekke av de samme innvendingene som jeg hadde mot Aftenpostens opprinnelige artikkel. Samtidig er det flere punkter som han ikke berørte, så jeg har funnet det rimelig å fortsatt publisere denne artikkelen, og mest hensiktsmessig å beholde den i en form som inkluderer alle mine innvendinger. Men det er altså relevant at Aftenposten selv har sørget for at deler av den opprinnelige artikkelen har blitt korrigert annensteds i Aftenpostens egne spalter. (I den forbindelse må det imidlertid også påpekes at den opprinnelige artikkelen har blitt stående i originalform, uten noen lenking eller annen indikasjon på at den er mangelfull og at det eksisterer en annen, korrigerende artikkel.)]
 .

[Tilføyelse 25.2: Etter at denne faktasjekken ble publisert også på Journalisten.no, har Aftenposten oppdatert sin artikkel med to avsnitt som gjengir Hegghammers nyanseringer og lenker til hans intervju. De to feilaktige/manglende lenkene til rapportene har også blitt rettet. Originalversjonen (som ble liggende uendret minst frem til 23.2) kan leses her. De øvrige feilene som er påpekt i denne faktasjekken har ikke blitt endret eller korrigert.]

[Ny tilføyelse 26.2: I går kveld ble Aftenpostens artikkel oppdatert på nytt, med ny (og gyldig) tittel og ingress. Noen av feilene er dermed borte, men de som ligger i selve artikkelteksten forblir fortsatt uendret.]

– – –
 .
Internasjonal studie: De fleste radikaliserte islamister kommer fra velstående familier og er godt utdannet

.

kunne Aftenposten fortelle oss på fredag, i en artikkel som tar mål av seg å tegne «et mer nyansert bilde (…) av radikaliserte muslimer enn det som hittil er kommet frem«.

Det som «tidligere har kommet frem» gjengis av Aftenposten som at

Aftenposten har tidligere skrevet at hovedtrekk ved radikaliserte og Syria-farere, ifølge Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og forskere, er at de er arbeidsledige, identitets- og spenningssøkende og har kriminell bakgrunn. Flere er konvertitter til islam. Ikke alle radikaliserte reiser til Syria, men de kan bidra til at andre reiser.

Men i sitt forsøk på relevant og berettiget nyansering av dette bildet, går Aftenposten aldeles for langt i motsatt retning og presenterer angivelige vitenskapelige konklusjoner som overhodet ikke har grunnlag i studiene de bygger på. Dels har Aftenposten oversett de uttrykkelige forbeholdene som forskerne har kommet med, dels har de simpelthen misforstått sentrale elementer i studiene, og dels har de tatt forskernes påstander for god fisk uten å ettergå bakgrunnstallene for å sjekke at det er gyldig dekning for påstanden.

Dette har den smått utrolige konsekvensen at absolutt samtlige bestanddeler i Aftenpostens overskrift er uriktige eller i beste fall upresise.

Artikkelen bygger på to rapporter:

[E]n forskningsrapport fra Queen Mary University of London og en studie fra det franske senteret CPDSI som arbeider for å forhindre radikalisering.

Kildehenvisningen står bare til karakteren «sånn måtelig», ettersom den første lenken peker til en annen (men lignende) rapport (og fortsatt ikke har blitt rettet, selv om jeg har påpekt feillenkingen overfor journalisten), mens sistnevnte kun peker til forsiden på CPDSIs nettsted, uten noen ordentlig identifikasjon av den konkrete rapporten. (Faktaboksen gir navnet på riktig rapport, men der har man til gjengjeld skrevet at «Dårlig helse var medvirkende faktor til radikalisering» – selv om rapporten tvert imot konkluderer med at folk med dårlig helse var mindre radikale!)

Ifølge Aftenposten viser Queen Mary-rapporten at:

[Det] er flest unge med god utdannelse, og som kommer fra velstående familier, som blir radikalisert fremfor arbeidsledige og marginaliserte. Queen Mary-rapporten viser at det er større risiko for at unge fra familier med en inntekt på over 75 000 pund som blir radikalisert.

«Mange» er ikke «flest»

Det første som slår en i øynene er den tilsynelatende sammenblandingen mellom større risiko og flertall. At personer fra velstående familier er overrepresenterte blant radikaliserte, betyr selvsagt ikke at de utgjør noe flertall – især når det er snakk om en befolkningsgruppe (muslimer i alderen 18-45 i Øst-London og Bradford med landbakgrunn fra Pakistan og Bangladesh) som i hvert fall ikke ligger over gjennomsnittet for velstand i befolkningen. Når f.eks. de «velstående» bare utgjør et lite mindretall av totalbefolkningen, klarer de neppe å utgjøre «de fleste» av de radikale.

En slik kobling mellom utdannelse/velstand og radikaliseringsrisiko kan fortsatt være interessant og relevant å trekke fram, men den gir ikke på noen måte grunnlag for Aftenpostens overskrift om at «De fleste radikaliserte islamister kommer fra velstående familier og er godt utdannet«, som etter alle solemerker bygger på en ren statistisk blunder fra Aftenpostens side.

Det neste vi finner når vi går til (korrekt) rapport, er at denne «høyrisikogruppen» av velstående slettes ikke består av «unge fra familier med en inntekt på over 75 000 pund«, men av folk med egen årsinntekt i dette sjiktet. Jeg har ikke klart å sammenstille dataene om inntekt med opplysningene om alder, men det er all grunn til å anta at det ikke kan være «unge» som ligger innenfor dette sjiktet av svært høytlønte. Påstanden om at «unge fra velstående familier» er særlig utsatt, er altså basert på en ren feillesning av undersøkelsen.
.
På toppen av dette var det kun fem – 5 – personer (av totalt 608 i undersøkelsen) som befant seg i denne «velstående» gruppen. Selv om utslaget for disse personene skulle ha vært så stort at det er «statistisk signifikant» rent matematisk sett, så fremstår det som temmelig åpenbart at dette knøttlille utvalget ikke på noen som helst måte gir grunnlag for å trekke generelle konklusjoner om hvilke grupper som er mest radikale – i hvert fall ikke konklusjoner som fortjener å plasseres i avisoverskrifter som om de var entydige fakta.
.
På toppen av dette igjen var det nesten én av tre respondenter som ikke var villig til å oppgi egen inntekt. Denne gruppen viste også forhøyet risiko for radikale sympatier – og det er ikke urimelig å tenke seg at en overvekt av disse personene nektet å oppgi inntekten nettopp fordi den lå i de lavere sjiktene. Dersom dette er tilfelle, vil det igjen bety at radikaliseringsverdiene for de lavere inntektssjiktene blir kunstig lave, og at det i realiteten er større radikale sympatier i disse gruppene enn studien gir inntrykk av, fordi mange av de «fattige radikale» havner i gruppen for «ukjent inntekt».
 .
Studenter, ikke nødvendigvis høyutdannede som sådan

Heller ikke påstanden om at «unge med god utdannelse» er overrepresentert, er nødvendigvis korrekt. Den gruppen som man fant at hadde en forhøyet risiko for radikalisering, var de som var under utdanning for øyeblikket – formodentlig en gruppe som hovedsakelig besto av unge universitetsstudenter. Det er ikke gjort noen forsøk på å måle hvor lang utdannelse alle de som er ferdige med studiene har bak seg.

Disse tallene kan fortelle oss noe om at radikaliserte holdninger er mer tilstede hos unge studenter enn hos befolkningen forøvrig, men ikke om hvorvidt folk som har fullført en lengre utdannelse har større risiko enn andre. Forøvrig kan det påpekes at selv om undersøkelsen bare inkluderer personer over 18, så vet vi ikke om dette er snakk om 18-19 åringer som ennå ikke har kommet på universitet – eller for den saks skyld tidligere dropouts som nå tar utdannelse på et lavere nivå enn universitet. Vi vet heller ikke om disse radikale studentene kommer til å ende opp som radikale velutdannede, eller om flesteparten enten dropper ut av universitetet uten å fullføre graden (eller fullfører utdannelsen men samtidig blir mindre radikale i prosessen).

I tillegg til alle disse rene misforståelsene, må man ta betydelige forbehold når man overhodet forsøker å slå fast at det er disse gruppene som (i større grad enn andre) blir radikalisert. . Forskerne har utelukkende målt respondentene på deres holdninger til et sett med spørsmål (hovedsaklig hvor sterkt de aksepterer eller fordømmer ulike former for voldsbruk i ulike sammenhenger). Derimot har man ikke undersøkt om de omsetter (eller er villige til å omsette) disse holdningene i handlinger. Det er absolutt ingenting i undersøkelsen som forteller oss hvorvidt disse personene engang gir uttrykk for sine ‘radikale sympatier’ overfor andre – langt mindre om de deltar i noen radikal gruppe eller på annen måte forbereder seg på å utføre (eller oppildne til) faktiske voldshandlinger.

I tillegg har man ikke spurt om mer verdimessige kjennetegn ved radikaliserte islamister, som f.eks. støtte til ulike former for sharia-lover (eller om religiøsitet overhodet, utover som årsaksvariabel). Sånn sett kan man heller ikke skille en radikal islamist fra en muslim som er religiøst moderat, men som støtter voldsbruk i helt andre ideologiske kontekster.

Forskerne påpeker selv at dette gjør at man må være forsiktig med å trekke for sterke konklusjoner ut fra disse funnene (min oversettelse og uthevelser):

Selv om sympati for voldelig protest og terror ikke nødvendigvis kan kobles til faktiske terrorhandlinger, så er det klart at sympati og usikkerhet (i motsetning til fordømmelse) er en nødvendig ingrediens for å utvikle radikaliserte politiske syn, and terrorhandlinger kan følge av dette. Disse resultatene legges frem som foreløpige funn i påvente av videre studier med større utvalg.

Med disse klare forbeholdene fra forskerne, fremstår det som høyst overdrevent av Aftenposten å skrive «Ifølge [disse rapportene], er det flest unge med god utdannelse, og som kommer fra velstående familier, som blir radikalisert«. I dagens diskurs vil de aller fleste oppfatte «radikaliserte islamister» som en karakteristikk som forutsetter noe mer enn at personen bare uttrykker sympati med voldsbruk. En «radikalisert islamist» vil normalt forstås som en som selv engasjerer seg i slik aktivitet (som oftest gjennom en eller annen form for deltagelse i radikale grupper), eller som bidrar direkte eller indirekte til å rekruttere andre – eller i det minste lar sin egen livsstil bli aktivt preget av ekstreme islamistiske læresetninger. En person som opptrer som en ordinær borger, og som verken offentlig eller privat gir uttrykk for «radikale» holdninger, kan neppe regnes som «radikalisert islamist» bare fordi han gir et visst bifall til noen former for voldsbruk (eller uttrykker motstand mot britisk militær involvering i Afghanistan og Irak, slik det også blir spurt om).

Hadde Aftenposten eksplisitt avgrenset gjengivelsen til å handle om hvem som har ‘sympati’ eller ‘forståelse’ for radikale grupper, ville de hatt dekning for det de skriver (selv om de rene misforståelsene nevnt over fortsatt ville bestått).»Men når Aftenposten behandler rapporten som et autoritativt svar på hvem som ender opp som radikale islamister – og bruker tallene til å spørre om PST opererer med et mangelfullt bilde av den mye, mye snevrere gruppen av nordmenn som er så sterkt ideologisk overbevist at de faktisk går til det skritt å reise til Syria – så trekker de rapporten langt utover det som det er grunnlag for. Som Thomas Hegghammer formulerer det i sin kritikk av Aftenpostens fremstilling: «Unge ressurssterke som sympatiserer med radikal islam, kan godt være ‘champagne-jihadister’. Mange av dem vil falle fra om det blir alvor

.

Et begrenset og særegent utvalg

 .
Den andre rapporten som Aftenposten bygger på, er laget av det franske anti-radikaliserings-senteret CPDSI (senteret for forebygging av sekteriske overgrep koblet til islam). Aftenposten skriver at:

.

Franske CPDSI har samlet informasjon om rundt 200 familier som har opplevd at deres sønner eller døtre er blitt radikaliserte. Tallene deres viser at:

*70 prosent av de unge kommer fra familier som er ateister.
*70 prosent av dem er fra middelklassen.

Det aller første som slår en i øynene når en leser den nevnte rapporten  er at tallene deres slett ikke er 70% ateister og 70% middelklasse, men derimot 80% ateister og 67% middelklasse. På spørsmål til journalisten om hva dette spriket kom av, fikk jeg til svar at «Ja, det står 80 prosent i rapporten, men lederen, Dounia Bouzar, er sitert i franske medier på 70 prosent… så også når det gjelder andelen fra middel-klassen«.

Jeg vil nå i utgangspunktet mene at hvis man først skal vise til funn i en rapport, så bør man ha utgangspunkt i selve rapporten, og ikke i avvikende uttalelser i media. Når vi kikker på disse kildene som Aftenposten, finner vi f.eks. at dette intervjuet er fra september 2014 (to måneder før rapporten ble publisert) og Bouzar sier eksplisitt at hun bygger på et utvalg av bare 120 familier (mot 160 i selve rapporten). Det er vel også rimelig å anta at hun opererte med litt omtrentlige tall når hun skulle beskrive deres løpende arbeid på denne måten.

Men det som er langt viktigere enn disse litt lemfeldig håndterte tallene, er at Aftenposten ikke nevner at denne rapporten overhodet ikke består av noe representativt vektet utvalg – eller engang av et tilfeldig utvalg av familiene til radikaliserte. Rapporten – og Bouzars ulike uttalelser i media – baserer seg utelukkende på de familiene som har kontaktet CPDSI for hjelp. Som rapportforfatterne uttrykkelig skriver, vil disse familiene «ikke nødvendigvis være representative for totaliteten av de familiene der barna påvirkes av radikal islam. (…) [D]e representerer kun de som har blitt oppmerksomme på endret adferd hos sitt barn og som har valgt å kontakte CPDSI for råd og assistanse«. I det nevnte intervjuet fra september 2014 (altså det samme intervjuet som Aftenposten selv viste til som kilde for sine tall) understreker Bouzar dette ytterligere:

Dette er et tydelig fenomen, men det er langt vanskeligere å kvantifisere det – ettersom det er store sjanser for at de vanskeligstilte familiene lar være å kontakte oss pga. motvilje mot staten og mot institusjoner.

Det er i tillegg minst tre andre grunner til at ikke-troende og/eller høyt integrerte (inklusive etnisk franske) familier kan forventes å være overrepresentert blant de som kontakter CPDSI:

1) Hos ikke-troende familier vil de ytre tegnene på radikalisering være langt mer iøynefallende, og det er derfor større sjanse for at familien vil bli oppmerksomme på dette på et tidlig tidspunkt. I praktiserende religiøse hjem kan en slik radikalisering i større grad gå «under radaren» inntil det er for sent å gripe inn.

2) Familier som er del av et (ikke-radikalt) religiøst miljø vil i større grad ha muligheten til å søke hjelp og råd innad i menigheten, fremfor å kontakte offentlige instanser.

3) Det er også større risiko for at det blant mer religiøse og/eller vanskeligstilte familier vil være familier som bifaller barnas radikalisering, eller som i hvert fall har såpass forståelse for den at de ikke er villige til å kontakte myndighetene for å aktivt motarbeide den.

Alt dette gjør at tallene fra CPDSI må antas å ikke være i nærheten av å være representative for (unge) franske jihadister/radikale generelt.

Rapporten har åpenbar verdi og relevans ved at den beskriver et fenomen som inngår i totalbildet av radikalisering, og dokumenterer at dette er noe mer enn bare marginale enkelttilfeller. Men når Aftenposten slår opp disse tallene om «70% ateister/middelklasse» uten noen kontekst, og dermed formidler til leseren at dette antas å være representativt for radikalisering som helhet, så er det en fullstendig ugyldig bruk av rapporten, som ignorerer de eksplisitte forbeholdene som forskerne selv har kommet med gang på gang.

 – – –

Overskriftsdekonstruksjon

Og da – etter å ha påpekt alle feilene, og som et bonusspor til de som har interesse eller behov for en liten repetisjonsrunde – kan vi gå gjennom Aftenpostens overskrift «Internasjonal studie: De fleste radikaliserte islamister kommer fra velstående familier og er godt utdannet» ledd for ledd:
.
1) «Internasjonal studie» – Nei, den eneste konkrete studien som danner grunnlag for denne tittelen er en studie utført i to byer i England – ‘utenlandsk’, men slett ikke «internasjonal». (Den andre (nasjonale) franske studien er ikke en gang i nærheten å kunne danne grunnlag for noen ting i tittelen, blant annet fordi den bare tar for seg et snevert og selektivt utvalg av radikaliserte.)
.
2) «De fleste» – Nei, denne engelske studien kommer med noen påstander om hvilke grupper som har forhøyet risiko, men forteller oss ikke hvor stor andel disse utgjør av totalen.
.
3) «radikale islamister» – Nei, denne engelske studien måler kun hvem som uttrykker sympati eller aksept for ulike former for (politisk) vold – noe som er en nødvendig, men ikke på noen måte tilstrekkelig, forutsetning for å kunne regnes som en «radikal islamist».
.
4) «kommer fra velstående familier» – Nei, dette datapunktet i den engelske studien baserer seg for det første på personens egen inntekt (ikke familiens) og for det andre er det så ekstremt få personer i denne gruppen av «velstående» at de ikke gir statistisk grunnlag for noen verdens ting.
.
5) «er godt utdannet» – Nei (eller i beste fall upresist), studien forteller oss bare at det er overhyppighet av radikale sympatier blant studenter, ikke om dette gjelder for høyt utdannede generelt (eller om disse radikale studentene ender opp med å fullføre studiene sine.
Advertisements

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s