Hvis jeg var Jonas Gahr Støres taleskriver

Det stormer ganske kraftig rundt partileder Jonas Gahr Støre for tiden. Fra en rekke hold (Inklusive alt fra Dagbladet til Dagens Næringsliv) får han kritikk og refs for å opptre ullent, selvmotsigende, unnfallende, og direkte historiefordreiende. Jeg er selv enig i en del av denne kritikken, men har også til tider opplevd en frustrasjon over at Støre har vært inne på viktige poenger, men så rotet dem bort i uklarheter og utvanning. Så: Her er et tankeeksperiment om hva jeg ville foreslått at Støre skulle sagt dersom jeg var hans taleskriver*, ut fra et slags amalgam av hva jeg oppfatter at Støre mener, hva jeg selv mener at er fornuftige standpunkter, og hva jeg håper at Støre ville ha ønsket å si dersom han bare hadde tenkt seg om litt grundigere og artikulert seg litt bedre.

*) For de som mot formodning måtte være usikre: Jeg er ikke taleskriver i Arbeiderpartiet.

 Jeg har fått mye kritikk de siste dagene for mine standpunkt i den pågående ytringsfrihets-debatten. Slik kritikk er en naturlig del av en åpen og fri offentlig debatt, og jeg respekterer at mange av mine kritikere er genuint uenige med meg. Men en del av kritikken synes å rette seg mot standpunkter som jeg ikke har, eller basere seg på en feiltolkning av mine utsagn. Jeg må sikkert selv ta på meg noe av skylden for disse misforståelsene ved at jeg til tider har formulert meg uklart eller misvisende. Med fare for å gjenta meg selv: Jeg kunne helt sikkert ha brukt andre ord ved flere anledninger over de siste dagene, og i noen tilfeller ville det helt klart vært en fordel om jeg hadde gjort det. Jeg ønsker derfor å forsøke å oppklare og tydeliggjøre hva jeg mener.

Mitt prinsipielle utgangspunkt er at jeg som toppolitiker bør være tilbakeholden med å uttale meg om enkeltytringer i samfunnet. Vi politikere kan ikke sitte som overdommere og peke ut hvilke ytringer som får vårt godkjent-stempel og hvilke som ikke får det. Vår oppgave må være å trekke opp de snevre kategoriene (trusler, grove injurier, personforfølgelse) der det er riktig å begrense ytringsfriheten gjennom lovverket – og så må vi tre til siden og la innbyggerne benytte seg av det handlingsrommet de har slik hver og en av dem finner riktig. Vi skal selvsagt delta aktivt i den politiske debatten og si vår tydelige mening om de utsagnene som fremsettes der, men vi skal ikke skifte vær og vind i samfunnsdebatten som helhet.

Men det som vi skal være tydelige, kompromissløse og utvetydige på, er at alle som ytrer seg innenfor lovverket har et ubetinget og ufravikelig krav på lovens beskyttelse. De skal risikere å møtes med motytringer og avstandstagen, men de skal under ingen omstendighet risikere vold, trusler eller andre uakseptable represalier for sine ytringer. I denne sammenhengen er det irrelevant å spørre om ytringene var gode eller dårlige, fornuftige eller stupide, respektfulle eller krenkende, produktive eller uheldige. Alle ytringer, helt uavhengig av hvor ‘høyverdige’ de måtte være, har krav på samfunnets beskyttelse (og også de som beveger seg utenfor lovverkets grenser, har krav på at samfunnet beskytter dem på en slik måte at de utelukkende skal sanksjoneres gjennom rettssystemet, og ikke gjennom hevn eller represalier fra enkeltpersoner).

Hvis (eller jeg burde kanskje heller si ‘når’) jeg har blitt oppfattet som for tilbakeholdende og unnfallende, kan dette være fordi jeg har vært opptatt at å understreke dette poenget: At alle ytringer og ytrere har krav på beskyttelse, uavhengig av deres kvalitet. Det er åpenbart naturlig i en slik situasjon som Europa nå står i å diskutere innholdet i Charlie Hebdo eller betydningen av karikaturtegninger generelt, men vi må være krystallklare på at en slik diskusjon er helt irrelevant for det grunnleggende poenget at attentatene var en grusom og utilgivelig terrorhandling. Det er klart at man reagerer ulikt avhengig av hvem som angripes og hvorfor, men vi må ikke falle i den fellen å si at terrorangrepet var galt fordi Charlie Hebdo fylte et viktig samfunnsoppdrag, eller var modige, eller hva det måtte være. Det fundamentale – og selve kjernen i ytringsfriheten – er at alle slike voldsangrep mot ytringer er uakseptable, helt uavhengig av hva du eller jeg eller flertallet av befolkningen synes om de konkrete ytringene. Igjen – vi skal selvsagt diskutere magasinet og deres profil, slik vi diskuterer alt annet, men vi må ikke miste av syne denne kjernen som forener oss i fordømmelse av terroristene, på tvers av ulike syn på Charlie Hebdos virksomhet. Vi må holde fast på at ytringsfriheten er en grunnverdi som dypest sett må forsvares på prinsipielt grunnlag. Et utilitarisk og instrumentelt forsvar for ytringsfrihet vil alltid være sårbart for anklager om at denne eller denne ytringen egentlig er skadelig. Da må vi minne om at det stilles svært strenge kriterier som å kunne begrense ytringer, og at samtlige ytringer som overholder disse grensene har krav på beskyttelse – uansett om de er skadelige eller ikke.

Så har jeg – fordi jeg har fått en rekke direkte spørsmål om det fra mediene – sagt en del ting om mine overordnede syn på hvordan man bør opptre i den offentlige debatten. Dette er mine personlige syn, og det vil åpenbart være mange som er uenige med mitt syn og som selvfølgelig står fritt til å delta i debatten ut fra sine egne premisser. Et av mine utsagn som har vakt størst oppmerksomhet, er når jeg sa til Dagens Næringsliv at «– Nei, jeg vil ikke si det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi. Jeg vil si det er riktig å stå opp for retten til ytringsfrihet.» Dette var galt formulert av meg, og jeg forstår at det vekker reaksjoner. Det jeg skulle ha sagt, var: Jeg vil ikke si det er viktig å stå opp for å bedrive blasfemi. Jeg mener ikke at det bør være et mål i selv, som man bør bevisst gå inn for å drive. Religionskritikk er selvsagt en viktig del av samfunnet – derimot er det min personlige mening at man ikke bør tilstrebe aktivt å gjøre det på en blasfemisk måte. Samtidig er det mange andre som har en annen oppfatning om dette, og andre igjen som blir oppfattet som blasfemikere selv om det aldri var deres intensjon. Det er derfor helt essensielt at folk har rett til å bedrive blasfemi, og jeg vil derfor si  – helt utvetydig – at det er riktig å stå opp for retten til ytringsfrihet, og at denne retten også må inkludere muligheten til å bedrive blasfemi.

På samme måte som jeg mener at blasfemi ikke har en verdi i seg selv – at en blasfemisk ytring ikke automatisk blir ‘bedre’ enn en tilsvarende ikke-blasfemisk ytring – så mener jeg også at det ikke bør være et selvstendig mål å krenke andre med våre ytringer. Det kan være en nødvendig konsekvens i mange tilfeller, men jeg mener det er ytterst sjelden at vi bør utforme en ytring med det spesifikke formål å krenke personer eller grupper. Jeg respekterer at folk er uenige med meg i dette synet, men jeg synes en del av kritikken bommer på målet. Når Geir Ramnefjell tilsynelatende beskylder meg for å konstruere stråmenn om at «norske medier har som motiv at de vil krenke muslimer», så blir jeg ganske forbauset. Har ikke Ramnefjell fått med alle de deltagere i den nasjonale og globale debatten som eksplisitt eller implisitt fremfører nettopp dette argumentet: At det er viktig i den nåværende situasjonen å publisere flest mulig krenkende tegninger? Dette begrunnes dels ved at vi må demonstrere at vi ikke lar oss kue, men også med at det er nødvendig å krenke visse grupper så mye at de blir «ferdigkrenket» og slutter å reagere sterkt mot fremtidige ytringer.

Dette er denne tilnærmingen – som jeg mener er uheldig og forfeilet, især når den også vil ramme en mengde personer som ikke har gjort noe som går dem fortjent til en slik aktiv og villet krenkelse – som jeg har villet ta til motmæle mot. Ramnefjells eksempel om å bruke faksimiler som illustrasjon for å opplyse leserne om en pågående nyhetssak faller selvsagt inn i en helt annen kategori. Man kan ha ulike redaksjonelle vurderinger om i hvilken grad man skal trykke slike faksimiler, men det er helt klart ut fra ordinære journalistiske vurderinger og ikke ut fra et formål om å krenke. Det fins også argumenterer for en kampanjedrevet publisering som ikke handler om å krenke som sådan, men kun om å gjøre det utvetydig klart at slike terroristiske metoder ikke vil kunne fjerne ytringer fra offentligheten.

Men det har også vært en tydelig tendens i deler av debatten til å ville opphøye krenkelsen til en særlig høyverdig eller prisverdig form for ytring, og det er denne tanken om at krenkelse har en selvstendig egenverdi som jeg har villet si meg uenig i. Jeg mener ikke – slik noen synes å mene – at ytring A er iboende bedre enn ytring B dersom de fremfører det samme budskapet på en hhv. krenkende og ikke-krenkende måte. Dette betyr selvfølgelig ikke at jeg trekker i tvil behovet for krenkende ytringer. Det vil være mange, mange ytringer som er viktige og som samtidig er krenkende – men jeg mener at krenkelsen bør være en konsekvens av deres formål og budskap, ikke et selvstendig mål (verken i den ene eller den andre betydningen av ordet ‘mål’.)

Jeg mener at Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen oppsummerer det godt og kortfattet i sin kommentar: «Det vil aldri være et mål for Aftenposten å tråkke på religiøse følelser, men vi vet at noen vil bli krenket som følge av vår journalistikk også i fremtiden.» Vi skal ikke fremføre ytringer fordi de er krenkende, men vi skal gjennomgående fremføre dem selv om de er krenkende. I bunn og grunn handler ikke min oppfordring om annet enn dette: Alle bør skrive fritt om temaer som de mener er viktige og bør tas opp. Men når du har skrevet ferdig kronikken, talen, kommentaren, eller hva det måtte være, så still deg selv to spørsmål:

1) Vil denne teksten være sterkt krenkende for noen?

2) Hvis ja, kan jeg redusere denne krenkelsen uten at jeg forringer eller utvanner budskapet mitt?

Hvis svaret på begge spørsmålene er ja, så mener jeg at man bør gjøre en innsats for å ikke krenke unødig. Men hvis man ikke kan gjøre noe med det uten å gå på akkord med budskapet, så lar man det stå i sin originale form. Vi skal ikke krenke vilkårlig og unødig, men vi skal heller ikke vike unna å krenke der det er nødvendig.

Hva som er ‘nødvendig’ og ‘unødig’ vil selvsagt være en subjektiv vurdering som varierer fra person til person, og som jeg ikke kan trekke opp noen allmenngyldig målestokk for. Jeg har bare tatt til orde for et generelt prinsipp, som så hver og en må anvende i henhold til sine personlige vurderinger – eller eventuelt velge å forkaste helt.

Jeg ønsker altså ikke på noen måte å mistenkeliggjøre eller fordømme krenkelser – kun å oppfordre til at man (her som på mange av livets områder) gjør en vurdering av forholdsmessigheten i det man gjør. Og jeg gjentar gjerne, for at det ikke skal være noen tvil: Det er selvsagt være mange, mange situasjoner der det er riktig og nødvendig å fremsette ytringer som er klart krenkende.

Det vil utvilsomt fortsatt være de som er uenig i mitt syn, men jeg håper at en eventuell videre debatt kan ta utgangspunkt i mine faktiske standpunkter og ikke i misforståelser og stråmenn. Og med det setter jeg punktum.

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..