Myteknusermyter om Israel/Palestina, del 3

Aftenposten-spaltist Muhammed Usman Rana har i dag et lengre essay der han går i rette med forestillingen om at vi ‘går mot en sivilisasjonskamp mellom den muslimske og vestlige verden’. Rana lister opp flere gode argumenter – med brodd mot begge sider – som taler for at en slik tese bygger på en overforenklende, generalisende og essensialiserende virkelighetsforståelse.

Men når han så skal legge frem «andre og viktigere [og altså reelle] forklaringer på de store konfliktene som utspiller seg i Midtøsten i dag«, ender han opp med å selv kolportere essensialiserende myter. Etter å ha snakket om striden mellom Vesten og Russland om regional innflytelse, og maktkampen om Saudi-Arabia og Iran om å være regional stormakt, nevner han så som tredje grunn:

  • Sionisters historiske ønske om å gjenopprette Stor-Israel, såkalte «Eretz Israel» eller «Det lovede land», mellom Eufrat og Nilen, utgjør den tredje dimensjonen i Midtøstens maktkamper.
    Ifølge Store norske leksikon er det blant ortodokse jøder uakseptabelt at deler av dette området overgis til «ikke-jøder». Opprettelsen av staten Israel, annektering av palestinsk land og forvisning av flere millioner palestinere har skapt en så langt uløselig konflikt.

Her påstår Rana altså at det «blant ortodokse jøder [er] uakseptabelt» å gi ikke-jøder kontroll over noen del av området «mellom Eufrat og Nilen» – et område som ikke bare omfatter dagens Israel og de israelsk-okkuperte områdene, men også ville måttet inkludere store deler av Egypt og av Syria eller Jordan/Irak. Men denne påstanden bygger på en total sammenblanding av begreper – og det er tilstrekkelig å gå til Ranas egen kilde (Store Norske Leksikons artikkel om «Eretz Israel», som er det hebraiske uttrykket som ofte – men litt misvisende – oversettes med «Stor-Israel») for å få korrekt og tydelig informasjon om realitetene.

Israels land, det bibelske Israel, betegnelse både på et geografisk område og det symbolske, religiøse hjemlandet Israel (det lovede land). Begrepet opptrer først i 1 Mos 12,7 som landet som ble lovet til Abrahams etterkommere. Grensene for Eretz Israel varierer i ulike sammenhenger fra å omfatte kjerneområdene rundt Jerusalem til hele området fra Nilen til Eufrat.

Definisjonen «fra Nilen fra Eufrat» er altså hentet fra rent bibelsk sammenheng, og spesifikt fra Mosebøkene – senere bibeltekster (som inngår både i GT og i den jødiske Toraen) har en betydelig snevrere definisjon som er omtrent sammenfallende med dagens Israel/Palestina + Libanon. (De lærde strides forøvrig om det i det hele tatt menes Nilen, eller en annen elv mye nærmere dagens grense mellom Israel og Egypt.)

Og så, etter å ha beskrevet begrepets opprinnelige, bibelske betydning, går SNL videre og tar for seg den moderne, geografiske/politiske betydningen:

I moderne språkbruk har begrepet betydelig politisk sprengkraft. Da Palestina var under det osmanske riket ble begrepet brukt om området rundt Jerusalem og strekningen fra Litani-elven i nord [sør i Libanon, min anm.] til Eilat i sør [kystbyen på sydspissen av dagens Israel, min anm.]. I det britiske mandatområdet Palestina fra 1920-årene til 1948 var Eretz Israel det hebraiske navnet på mandatområdet. Senere har kjerneområdet omfattet Judea og Samaria (omtrent det området vi kaller “Vestbredden”).

Etter opprettelsen av staten Israel i 1948 har begrepet særlig vært brukt for å legitimere Israels krav på Vestbredden, som ble okkupert fra 1967, og ikke minst som det ideologiske grunnlaget for de nasjonalreligiøse bosetterne i området. Blant ortodokse jøder er det problematisk å overlate deler av Eretz Israel til ikke-jøder. Enkelte regner også Golan med til Eretz Israel, mens Gaza ikke er en del av området.

SNL gjør det altså direkte klart at deres beskrivelse av at «Blant ortodokse jøder er det problematisk å overlate deler av Eretz Israel til ikke-jøder«, knytter seg til den moderne definisjonen av ‘Eretz Israel» – dvs. dagens Israel pluss Vestbredden. (I parentes bemerket: «blant ortodokse jøder» er et litt ullent begrep som ikke gjør det klart hvor stor andel av denne gruppen som faktisk innehar standpunktet. I en undersøkelse fra i fjor svarte et stort mindretall på 30% av amerikanske ortodokse jøder at de mente at «det er mulig for Israel og en uavhengig palestinsk stat å oppnå fredelig sameksistens». Det synes rimelig at det også var en del av de som svarte ‘nei’ på dette som gjorde det ikke ut fra noen religiøs begrunnelse, men bare ut fra en politisk-pragmatisk skepsis og manglende tiltro til at dette er mulig.)

Det er riktig at det var deler av israelsk høyreside som i tiden før og etter 1948 ønsket å opprette et Stor-Israel på hele det opprinnelige palestinske mandatområdet, altså dagens Israel/Palestina + Jordan (noe som fortsatt er mye, mye mindre enn «fra Nilen til Eufrat»). Men allerede i 1967 (fortsatt lenge før disse grupperingene fikk noen regjeringsmakt) hadde dette målet blitt fullstendig lagt bort, og når «Bevegelsen for Stor-Israel«, ble dannet like etter seksdagerskrigen, hadde den som mål å innlemme de okkuperte områdene på Sinai, Vestbredden og Golan i Israel gjennom bosetning av jødisk befolkning – ikke noen stor-imperialistisk målsetning om å erobre Jordan, langt mindre feberfantasier om å overta mer av Egypt og Syria/Irak.

Som det kommer tindrende klart frem av SNL-artikkelen som Rana tydeligvis har brukt som kilde, så brukes «Stor-Israel» i dag om området mellom Jordan-elven og Middelhavet (altså dagens Israel og israelsk-okkuperte områder, samt eventuelt Gaza). Ønsket om å sikre permanent israelsk/jødisk overherredømme over Vestbredden(/Gaza) er selvfølgelig en medvirkende faktor i konfliktene i området, og like selvfølgelig en politisk idé som det er all grunn til å kritisere. (En av disse kritikerne var forøvrig Israels daværende (avtroppende) statsminister Ehud Olmert, som i 2008 sa at han hadde forlatt sitt ønske om israelsk kontroll over Vestbredden/Gaza, og fortalte regjeringen sin at «Stor-Israel fins ikke, og alle som snakker om den ideen driver bare og narrer seg selv«.)

Men det er en himmelropende forskjell på å ville innlemme Vestbredden permanent i Israel, og Ranas påstander om at dagens sionisme ønsker jødisk kontroll «mellom Eufrat og Nilen». Slike fantasier om et israelsk/jødisk/sionistisk ønske om å overta store deler av Egypt, Syria og Jordan, hører hjemme i samme ideologiske søppelbøtte som konspiranoide ‘Eurabia’-teorier.

Det er virkelig slitsomt hvordan artikler som setter seg fore å knuse ubegrunnede myter, gang på gang ender opp med å selv videreføre andre forlengst diskrediterte myter….

[Oppdatert:Twitter fortsetter Rana å fastholde at det er «et faktum at en betydelig del sionisters ønske er det jeg skriver» – uten at han foreløpig har klart å peke på det minste lille snev av dokumentasjon for dette angivelige «faktum».]

Advertisements

One thought on “Myteknusermyter om Israel/Palestina, del 3

  1. Så sant så sant. Knuse myter med å dikte opp motmyter? Dårlig ide (som han dessverre ikke er alene om).

    Uten at jeg har kilder for hånden tror jeg også han roter når det gjelder «blant ortodokse jøder…». Såvidt jeg vet er det nettopp de ortodokse som er MINST aggressive når det gjelder Vestbredden og andre mulige ekspansjonsområder for Israel. Det er korrekt at en del bosettere og en del på høyresiden bruker religiøse begrunnelser for bosettinger og annektering, og en del av disse bosetterne kan nok regnes som religiøst konservative. Men ortodokse jøder er noe annet, de gjør jo ikke engang militærtjeneste.

    Lik

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s