Tilsvar til @elswense om ‘offerrollen’

Et relativt kort tilsvar til Elisabeth Swensens debattinnlegg i Klassekampen om mobbing, motstandskraft og overlevelseskunster:

Jeg har ingen problemer med at man ønsker å lære bort motstandsstrategier og overlevelseskunster, men jeg reagerer på denne stadig mer utbredte retorikken om at det er fundamentalt galt og nedlatende/forminskende dersom man omtaler seg selv eller andre som et ‘offer’. Det er klart at det er uheldig og skadelig dersom enkeltpersoner «defineres som ofre» i den betydning at offer-statusen blir altomfattende og dekkende for hele deres identitet. Men dette bør ikke være noen rimelig grunn til at vi i enhver sammenheng skal ha en berøringsangst mot å si at noen har vært eller er et offer i den betydning at hen har vært/er utsatt for urett og overgrep som har medført betydelige konsekvenser. ‘Offer’ bør sjelden eller aldri være noen altomfattende betegnelse for en person, men det må ikke forhindre oss fra å bruke det som én merkelapp blant mange som karakteriserer en person og hens situasjon. Det er ikke – eller burde ihvertfall ikke være – noen motsetning mellom å være et ‘offer’ og å være ‘sterk, ansvarlig og uavhengig’. Tvert imot vil det ofte være de største ofrene som i aller størst grad viser ‘styrke’ og ‘uavhengighet’ ved å overvinne de prøvelser som de har vært utsatt for og som har gjort dem til et ‘offer’.

Og ja, Haugli har et høyst relevant poeng når han påpeker at det kan ha svært uheldige konsekvenser dersom personer føler seg tvunget til å definere seg som ‘offer’ for å få noen form for hjelp og bistand til å håndtere en krevende situasjon – men i den sammenheng må man også være ytterst forsiktig med å ikke ytterligere skambelegge de som sier at de er ofre. Ja, vi skal ha forventninger også til disse personene og hjelpe den til å komme i en posisjon hvor deres offerstatus ikke lenger preger eller definerer livet deres. Men vi må samtidig gjøre det tindrende klart at det ikke er noen skam forbundet med det at de ble gjort til et offer – og heller ikke dersom den uretten som ble påført dem har vært så stor at den har satt varige og uopprettelige spor. Skammen i en slik situasjon hviler ene og alene på utøverene av uretten – og vi andre i samfunnet omkring må ikke bli så redde for å «bekrefte [..] underlegenhet og passivitet, at man er prisgitt de andre» at vi nekter å erkjenne de situasjonene hvor én part faktisk er ‘underlegen’ og ‘prisgitt de andre’.

Dersom man insisterer altfor intenst på den oppbyggelige effekten av å ta individuelt ansvar  – å på egenhånd «trekke sverdet mot et hav av sorger» og overvinne dem – så er det denne retorikken som bidrar til et klima der barn (eller andre) ikke våger å fortelle at de er offer for urett, fordi det har blitt  skapt et uheldig og skadelig inntrykk av at ‘offer’ er synonymt med en altomfattende passivitet og avhengighet av andre. Dét ville virkelig være å gjøre kampen mot mobbing – og de barna som blir utsatt for det – en bjørnetjeneste, dersom de ikke bare må håndtere den interne skammen som nesten uvegerlig følger med en slik situasjon, men dessuten opplever at også omverdenen klandrer og bebreider dem fordi de er ‘prisgitt’ en overmakt som de ikke er i stand til å bekjempe og overvinne på egenhånd.

Reklamer

En kommentar om “Tilsvar til @elswense om ‘offerrollen’

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..