Klikkhore og madonna

Etter å ta fått skarp og tverrpolitisk kritikk for sitt idiotiske og sensasjonalistiske oppslag om Erna Solbergs «ukjente gambiske kjæreste», har Aftenposten utkommandert latt kommentator Inger Anne Olsen gjøre et forsøk på forsvare oppslaget. I Olsens fremstilling virker det som om Aftenposten slettes ikke har gjort noenting galt, men tvert imot har valgt sin vinkling som ledd i et slags mediesosiologisk eksperiment for å lodde nordmenns fordommer:

Aftenposten valgte å heise opp denne fortellingen fra alt annet i den nye boken om statsministeren. Og leserne ville ha det. «Statsministeren ukjente fortid – hadde gambisk kjæreste i to år» var hele torsdag formiddag mest lest på nettet.

Helt ukjent var det jo ikke, i mai 2003 fortalte Solberg selv åpent og greit i VG om forholdet til denne mannen.

Fra Unge Høyre til folkedypet

At vi likevel valgte å fremheve nettopp denne delen av statsministerens fortid, kan forstås på flere måter: Som rent sensasjonsmakeri, der vi spiller på de rasistiske og sexistiske holdningene vi vet finnes.

Eller som opptakt til en diskusjon om hvorfor mange synes dette er så spesielt. For dypest sett handler våre reaksjoner både om rasisme og sexisme. Idag heter det ikke at statsministeren var kjæreste med en afrikaner, men at «Erna var kjæreste med en neger!» Hoi!

I likhet med flere av Aftenpostens kritikere, påpeker Olsen at «Det som faktisk er sjokkerende i denne saken, er at mange internt i Unge Høyre – ifølge boken – mente at det «gikk for langt» da Solberg ble kjæreste med en gambisk mann«. Men dette aspektet blir ikke fremhevet eller fokusert på som spesielt ‘sjokkerende’ i Aftenpostens opprinnelige artikkel, som f.eks. har som ingress «Da Erna Solberg som kommunalminister ble kalt «Jern-Erna» og beskyldt for rasisme, steilet vennene over hvordan hun ble fremstilt. For hun hadde jo hatt kjæreste fra Gambia.» Dersom man faktisk ønsket å bruke Ernas opplevelse som ‘case’ for hverdagsrasistiske holdninger også i de mer respektable samfunnslag, så skulle man forventet at man understreket at dette i liten grad hadde å gjøre med den kommende statsministeren konkret, og var ment som eksempel på et generelt problem.

Istedet beskrives Ernas kjæresteforhold med en gambier som et eksempel på «informasjon som er ukjent for folk flest om statsministerens fortid«, og det trekkes frem at ikke navngitte ‘venner’ av Erna oppfordret henne til å bruke denne historien som ‘forsvar’ da hun (angivelig) ble utsatt for «beskyldninger om rasisme» som kommunalminister. Ingen av Aftenpostens artikler nevner overhodet det faktum at Solbergs 20 års gamle kjærlighetsforhold er uten noe saklig relevans overhodet i en debatt om hennes politikk som kommunalminister. Som Aslak Borgersrud presist beskriver det.

Hvis folk går rundt og tror at beskyldningene om rasistisk, eller innvandringsfientlig, eller for streng innvandringspolitikk, kan avvæpnes ved å hente fram en afrikansk ekskjæreste … Vel, sorry, da tar man feil.

Man trenger ikke være personlig rasist for å drive en alt for hard innvandringspolitikk. Man trenger ikke å mene at folk fra Afrika er slemme/dumme/ekle for å behandle innvandrere urettferdig. Og man blir ikke automatisk en hjertevarm antirasist fordi man har kjæreste fra Afrika.

Og som Nils August Andresen skriver i sin kommentar «Hadde mediene gjort jobben sin er overskriften de (ikke) ville valgt å sette på forsiden: ”Ukjente venner av Erna hadde for ti år siden ukloke tanker om politisk kommunikasjon.”«. Men Olsen velger istedet å (tilsynelatende) beskylde Solberg for å ha drevet med «hemmelighetskremmeri» omkring sitt forhold – dette til tross for at hun selv, lenger oppe i kommentaren, har påpekt at Solberg fortalte helt åpent om sin gambiske eks-kjæreste i et VG-intervju i 2003. At denne offentlig fremsatte opplysningen var glemt igjen uken etter, og forble ukjent for mange frem til igår, burde kanskje være et hint om at ‘folk flest’ ikke anser dette som så oppsiktsvekkende og pikant som Olsen og Aftenposten vil ha det til.

Jeg kan (gudskjelov) ikke huske at Jonas Gahr Støre, Gro Harlem Brundtland eller Lars Sponheim har blitt bedt om å være «mer åpne» om sine kjæresteforhold fra ungdomstiden. Olsen innrømmer forsåvidt også dette, men presterer samtidig å oppfordre til at «Men hvis Solberg vil være med på å bygge ned fordommer, ville kanskje dette være en ny anledning til igjen å snakke om Ousman«. Nøyaktig hva hun forventer at statsministeren skal si om Ousman fremkommer ikke, og man skulle kanskje tro at den beste måten å «bygge ned fordommer» ville være å se på dette kjærlighetsforholdet som en fullstendig ordinær og tilforlatelig foreteelse, av en type som blir mer og mer ordinært, og som slett ikke fortjener at landets statsminister gjør dette til noe spesielt som hun må være «åpen» om.

Men Olsen mener altså å vite at Aftenpostens lille eksperiment har avdekket hvor fremtredende disse fordommene fortsatt er blant nordmenn:

Aftenposten valgte å heise opp denne fortellingen fra alt annet i den nye boken om statsministeren. Og leserne ville ha det. «Statsministeren ukjente fortid – hadde gambisk kjæreste i to år» var hele torsdag formiddag mest lest på nettet.

Det første å si om dette, er det rimelig banale og åpenbare poenget at når folk klikker på en sak, så gjør de det ut fra tittelen på forsiden, ikke tittelen på selve artikkelen. Og forsidetittelen var at Erna «Fryktet hets – tiet om gambisk eks-kjæreste«. En naturlig tolkning av dette er at artikkelen fokuserer på hetsen som Erna (angivelig) ‘fryktet’, og at det var disse fordommene som folk klikket seg inn på artikkelen for å lese om.

En annen naturlig tolkning, når Aftenposten velger å løfte dette frem i en overskrift, er at det heftet noe konkret ved denne gambisk kjæresten som gjorde at Erna ‘tiet’ om ham. Det er ikke urimelig å anta at en del Aftenposten-lesere klikket seg inn på artikkelen for å lese om hva det var ved denne gambieren som gjorde at han ble tiet om – for å oppdage at det ikke var annet enn at han var gambier (og egentlig knapt nok det, siden han strengt tatt aldri ble ‘tiet om’ heller).

En tredje nærliggende forklaring på disse høye lesertallene er at de kommer som resultat av alle oss som delte artikkelen i sosiale medier med en kommentar av typen: «Se for en komplett idiotisk og latterlig artikkel Aftenposten har publisert». At folk strømmer til for å se hvordan en presumtivt seriøs avis blamerer seg på det pinligste, kan ikke akkurat tas til inntekt for utbredelsen av rasistiske holdninger i folkedypet. (Jeg syntes det grenset til anstaltmakeri når Andresen bevisst valgte å ikke lenke til den artikkelen som dannet grunnlaget for hele hans kommentar, «for[di den ikke] fortjener ekstra klikk«, men jeg ser nå at det var han som hadde rett i hvor skamløst mediene er villige til å rettferdiggjøre sin journalistikk under mottoet «alle klikk er gode klikk».)

Alt dette illustrerer et større problem med medienes besettelse med klikk-telling som mål på god og effektiv journalistikk. I det siste har det vært flere artikler som har ‘avslørt’ at vage og uspesifikke ‘clickbait’-titler av typen «Du vil ikke tro hva som skjedde når ____» genererer flere klikk enn mer nøkterne og informative titler. Ingen av disse artiklene (ihvertfall ikke de jeg har sett) har påpekt at dette er en helt naturlig konsekvens av at alle som leser slike lokketitler må klikke på artikkelen for å finne ut hva den handler om! Et klikk er ikke noen knapp ressurs, og hvis du tror du kan være interessert i innholdet i artikkelen, så koster det fryktelig lite å klikke på den for å finne hva den egentlig dreier om – for så å deretter velge om du gidder å lese resten av artikkelen. En ren klikktelling forteller deg ingenting om hvor mange av disse klikkene som kommer fra lesere som klikket seg inn, fant ut at den handlet om noe de ikke er interessert i, og klikket seg rett ut igjen. Hadde overskriften på forsiden vært klarere, ville de bare ha bladd seg rett forbi uten å klikke – men resultatet for hvorvidt de faktisk leser artikkelen ville blitt det samme uansett.

Selv NRK, som burde kunne sluppet helt å bekymre seg om klikktall som kan vises til annonsører, har blitt bitt av denne basillen og har i det siste mer og mer konsekvent brukt uspesifikke titler (som i dag: «Kåret til Norges beste kulturkommune» fremfor det langt mer presise og informative «Røros kåret til Norges beste kulturkommune» (eller, hvis lengden skulle være helt avgjørende, «Røros er Norges beste kulturkommune»)). Hvis det ligger noen begrunnelse bak denne policyen utover det å generere flest mulig klikk, så må det i tilfelle være at man legger til grunn at flere personer vil komme til å lese artikkelen når de først har klikket seg inn på den. Men selv om dette skulle være sant, så tar det ikke høyde for 1) Den irritasjonen som folk påføres ved at de unødig må klikke seg inn for å få helt basal informasjon, og 2) alle de som ikke klikker seg inn på artikkelen, selv om de faktisk ville ha gjort det hvis de visste at den handlet om Røros.

Det er selvsagt både legitimt (og endog ønskelig) at nettavisene prøver å velge seg overskrifter som gir flest mulig lyst til å lese artikkelen. Men det burde være en selvfølgelig konsekvens av journalistisk integritet at man ‘lokker’ leserne ved å løfte frem de mest interessante elementene av artikkelen som gir folk lyst til å lese mer – ikke ved at man gjør tittelen så kryptisk at man må klikke på den for å få basal informasjon om hva som er temaet, eller på andre måter skaper en reaksjon hos leseren av typen «Jammen, dette var jeg jo ikke interessert i å lese om».

Man skulle håpe at «den nye medievirkeligheten» ™ også ga rom for at noen aktører kunne forsøke å profilere seg på nøkternhet og seriøsitet – men det virker ikke som håpet er særlig stort når en etablert kommentator i en av landets mest (presumptivt) seriøse medier i fullt alvor kan argumentere med at: «Vi laget en sak som spilte på folks fordommer, og det faktum at mange folk leste denne saken beviser at det var riktig av oss å sette søkelys på disse fordommene ved å spille på dem».

3 kommentarer om “Klikkhore og madonna

  1. Tilbaketråkk: Denne artikkelen er mer interessant enn tittelen indikerer | Langust og korsnebb

  2. Tilbaketråkk: Det private skal ikke behøve å være politisk | Langust og korsnebb

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..