Tutus farlige dikotomi

Fredsprisvinner Desmond Tutu har vært på besøk i Norge sammen med sin datter for å lansere deres felles bok om tilgivelse, og har i den forbindelse oppfordret nordmenn til å tilgi massemorderen Anders Behring Breivik:

«Nordmenn må være åpne for å tilgi Anders Behring Breivik», uttalte nobelprisvinner Desmond Tutu på en pressekonferanse i Oslo mandag.

«Det er det vi mener. Det er nok også Guds holdning», sa ­erkebiskopen.

(…)

– Først og fremst vil jeg si at det er naturlig at både foreldrene til dem som ble drept og dem som var til stede, og som overlevde, føler hat og sinne. Det han gjorde, var en forferdelig handling som må fordømmes.

– Men etter at det verste er over, har man to valg: Det ene er å gå videre med sinnet, hatet og bitterheten, fortsette med å ville slå tilbake. Det andre er å klare å se forbi det grusomme, forbi handlingen og forsøke å tilgi.

(…)

– Men kan og bør alt tilgis? vi vil vite.

– Det motsatte av å tilgi, er ikke å tilgi. Men i et menneskelig samfunn vil det være umulig. Det er svært viktig å huske på. Uten tilgivelse er det ingen fremtid, sier Tutu.

Tutus datter presiserte i etterkant at hun var sterkt uenig i farens bruk av ordet ‘bør’, som impliserte at det skulle være et press eller et imperativ for ofrene å gi en slik tilgivelse, men gjentok samtidig at selv om «ingen kan kreve tilgivelse av noen, [og] retten til å tilgi er forbeholdt den som er krenket», så sluttet hun seg til farens anbefaling:

– Uendelig hat er ikke det beste verken for det enkelte mennesket eller samfunnet. Det har fysiske konsekvenser å være sint og ville slåss. Det er slitsomt og det er krevende. Tilgivelse har motsatt effekt. De fleste føler en lettelse, at byrden man bærer blir litt lettere etter at hatet og sinnet legges bort.

Desmond Tutu snakket også om følgene det får for en selv når man ikke klarer å tilgi.

– Når du dehumaniserer andre, dehumaniserer du deg selv, sa han.

Leder for den nasjonale støttegruppen for 22.juli-ofrene, Trond Henry Blattmann, hadde liten tro på at dette var noen mulighet for ham eller de andre ofrene:

– Tilgjeving sit veldig, veldig langt inne for alle dei som er råka av 22. juli og for samfunnet generelt, seier leiaren i Nasjonal støttegruppe Trond Henry Blattmann til NRK.

(…)

Blattmann meiner det ikkje går an å samanlikna Sør-Afrika sitt oppgjer med drap, urett og overgrep under apartheidstyret med terrorhandlingane som Noreg opplevde for tre år sidan.

– Eg trur det er ein forskjell her. Me har me ein massemordar som ikkje viser anger eller tanke om å endra karakter. Han seier tvert imot at han gjerne skulle ha teke livet av fleire og gjerne ville ha gjort det same om att, påpeikar Blattmann.

– Av den grunn vil du ikkje finna stor vilje til tilgjeving frå dei råka, overlevande eller etterlatne etter 22. juli-ugjerningane, legg han til.

Breiviks forsvarer Geir Lippestad var tilbakeholden med å uttrykke egne synspunkter, men syntes å gå langt i å uttrykke enighet med Tutu når han sier at: «Det er vondt å være bitter, og det er vondt å gå med en stor klump og en stor sorg i magen (…) Vi vet alle hvor tungt det er å gå og bære på et sinne«.

 

Det er fullt ut legitimt at både Tutu og Lippestad ønsker å advare folk mot de negative konsekvensene av å la tilværelsen preges av hat og bitterhet, og at man anbefaler folk – i den grad de har mulighet til å gjøre det – å gi slipp på tanker og følelser som har skadelige og kvelende virkninger. Det er også legitimt – og kanskje som forventet, gitt hans religiøse ståsted – at erkebiskop Tutu ønsker å trekke frem og snakke om muligheten for å tilgi utøverne av selv de grusomste ugjerninger.

Men ved sin argumentasjon stiller Tutu opp en streng dikotomi – mellom hat og hevnlyst på den ene siden, og tilgivelse på den andre siden – som er både helt uriktig og direkte farlig. I den verdenen som han skisserer, etterlater han ikke noe rom for tilstander som ligger mellom det å være konstant naget av tanker om hevn, og det å ha tilgitt ugjerningsmannen. Hvor blir det da alle de ofrene som har klart (i større eller mindre grad) å legge det som har hendt bak seg og gått videre med sitt liv – men som samtidig fastholder at det som skjedde var en uakseptabel, utilgivelig, og kanskje også uopprettelig urett? Tutus språkbruk impliserer at det å opprettholde en slik moralsk fordømmelse (av både handling og gjerningsperson), uvegerlig innebærer at man er ‘fanget i sin bitterhet’ – en slutning som blir direkte feilaktig, på flere plan.

For det første er det ingen nødvendighet i at et slikt hat behøver å prege en persons tilværelse. Det finnes sikkert mange folk i dagens som, på direkte spørsmål, ville svart at de ‘hater’ Hitler eller Stalin – men betyr det at dette hatet går rundt og nager dem i deres hverdag? Neppe. Det er i noen grad en abstrakt moralsk bedømmelse (og fordømmelse) av en person og hans handlinger, og i noen grad en emosjonell reaksjon på det samme grunnlaget, men det er ikke noe som gjennomsyrer dine tanker eller handlinger. Sinne over urett er ingen kreftsvulst som man skal fjerne ved første mulige anledning – det er tvert imot en av de mest grunnleggende, mest menneskelige, og også mest moralske sidene ved menneskesinnet. Det er først når sinnet tar overhånd, vokser ut av proporsjoner, eller retter seg mot feil mål, at det blir uønsket og farlig. Og enhver som har lidd under grov urett har all rett til å velge å unnslippe videre lidelse ved å frigjøre seg helt fra sitt sinne – men de fortjener også ikke bare aksept, men applaus for å bevare sitt sinne – ikke som en kvelende og knugende byrde som preger hele deres liv og væren, men som et målrettet og kontrollert sinne som fungerer som en redskap og en spore til å motarbeide fremtidig urett.

Men så (og kanskje enda mer vanlig og utbredt) vil det være mange ofre for urett og overgrep som har oppnådd nettopp det som Tutu tar til orde for – å frigjøre seg helt fra sinne og hat mot overgriperen – men som overhodet ikke har gjort dette gjennom noen form for ’tilgivelse’ av overgriperen. Den kommisjonen som Tutu selv ledet i Sør-Afrika hadde navnet «Truth and Reconciliation Commision» – på norsk oftest oversatt som «sannhets- og forsonings-kommisjonen». Forsoning, ikke tilgivelse. Man kan meget vel forsone seg med en urett (akseptere den som et historisk faktum som man er nødt til å leve med), eller til og med forsone seg med gjerningsmennene og klare å leve side ved side med dem i samfunnet, uten at dette innebærer noen tilgivelse verken av personen eller deres handlinger.

Og for noen vil også slik forsoning være noe de ikke evner – eller som de aktivt ikke ønsker. Uretten og konsekvensene av den er noe de konstant vil bære med seg – men det behøver ikke å hindre dem i å samtidig overvinne disse konsekvensene og leve et fullverdig liv. Det er et hopetall av mennesker som går rundt i samfunnet (også her i lille, fredelige Norge) og som har vært direkte eller indirekte ofre for vold, overgrep, tortur, krigsforbrytelser eller folkemord, og har overvunnet denne lidelsen og bygget seg rike og meningsfylte liv – uten at dette innebærer et snev av tilgivelse av de som utøvde denne uretten.

For noen ofre vil det være likegyldighet overfor overgriperen som vil utgjøre den ultimate seieren over overgriperen. Ikke hat, ikke hevnlyst, ikke tilgivelse, ikke aksept, ikke forsoning – kun den totale og fullstendige likegyldighet til overgriperens skjebne. Ved å nekte overgriperen enhver plass i sitt liv og sine tanker, ved å gjøre hem like irrelevant som enhver annen tilfeldig person i mylderet på syv milliarder mennesker, tar man tilbake kontrollen over sitt liv ved å frata overgriperen enhver rolle i det. For andre personer vil det å opprettholde sitt sinne og å fastholde at man ikke tilgir være en stille, personlig protest mot den avmakten som overgrepet og uretten representerer – en måte å ta tilbake en flik av kontroll over situasjonen ved å si at uansett hvor mye overmakt overgriperen har kunnet utøve, så er det en ting – tilgivelse – som hen aldri vil kunne tvinge deg til. For andre igjen, som er pårørende til et offer, vil det å tilgi fremstå som ikke bare umulig, men direkte oksymoronisk, så lenge det fremste offeret er dødt og ikke har noen mulighet til å tilgi eller ikke. Og for atter andre vil nettopp Tutus tilnærming – om tilgivelse som offerets frigjøring – være den mest meningsfylte veien ut av en fortvilet situasjon (og kanskje også noe man anser seg å ha som mandat og oppgave å gjøre på vegne av en avdød, nettopp fordi den avdøde er blitt frarøvet muligheten til å gjøre dette selv).

Det finnes ingen fasit eller universalsvar for hvordan individer håndterer en urett eller et overgrep som de er blitt direkte eller indirekte utsatt for. Men i Tutus retorikk, med sin nesten manikeiske oppdeling av ofre i de ‘bitre’ og de ’tilgivende’, blir hele dette spennet av menneskelige reaksjoner til urett, overgrep og ondskap snevret inn i begrensende og rigide rammer der alle andre variasjoner blir utdefinert. Ikke bare kan dette oppfattes som dypt krenkende for de som ikke lever opp til ‘idealet’ om tilgivelse (og det løftes utvilsomt frem som et ideale, uansett hvor mye Tutu jr. presiserer at det ikke skal utgjøre noe imperativ), men budskapet kan også, hvis det tas på alvor, være til direkte hinder for ofrenes helbredelse og gjenvinning av sitt liv. Hvis man virkelig tror på at bitterhet og tilgivelse er de eneste to alternativer som eksisterer, så vil de som ikke kan velge (eller nekter å velge) tilgivelse sitte igjen uten noe annet valg enn vedvarende bitterhet. Dét er virkelig å bidra til å holde folk ‘fanget i fortiden’, når man forteller dem at den eneste veien ut av et martrende og knugende hat går gjennom en aktiv tilgivelse av gjerningsmannen.

Og selv om offeret selv forkaster denne dikotomien, kan hen fortsatt bli låst fast i den gjennom omverdenens forventinger. For hvis det virkelig er slik at tilgivelse er det eneste alternativet til hevnlyst og fortsatt ønske om å slå tilbake, så er den logiske konsekvensen av dette at et offer som ikke går omkring og manifesterer sitt hat, må ha tilgitt gjerningsmannen. Og dette er ikke noen hypotetisk, filosofisk konstruksjon – i en litt annen form er det noe som gjør seg gjeldende daglig rundt om i samfunnet. Folk som har vært ofre for mobbing, vold, seksuelle overgrep eller andre traumer, men som på tross av disse prøvelsene klarer å leve et rikt og fullverdig liv, får høre hvor godt de har klart seg med den (uttalte eller uuttalte) undertonen at da kan ikke uretten ha vært så ille som de vil ha det til. Noen ganger vil mangelen på synlige (billedlige) arr og skader resultere i at omverdenen trekker i tvil om overgrepet engang har funnet sted – eller man vil til og med hevde at prøvelsene har vært et gode som offeret har fått gevinst og styrke av. Og for all del, det fins de ofre som selv vil si nettopp dette – men å få høre utenfra at din evne til å håndtere livet undergraver og forminsker alvoret i det du har blitt utsatt form vil for mange være et fornyet krenkelse og overgrep – og en fortvilet, sønderrivende Catch-22 situasjon der man tvinges til å velge mellom å skape seg et meningsfylt liv og å få omverdenens aksept for at du har vært offer for grov urett.

Tutus dikotomi berører ikke nøyaktig dette, men konsekvensene kan bli tilsvarende dersom denne logikken skulle være rådende i samfunnet – at ofrenes vellykkede og balanserte tilværelse blir tatt til inntekt for at de har tilgitt de som forgrep seg mot dem. For noen vil et slik oppfatning fra samfunnet være så krenkende, så fundamentalt i strid med deres dyptfølte overbevisning, at de ikke har noe annet valg enn å gi aktivt uttrykk for sitt hat og sinne, for å avkrefte omverdenens feilaktige oppfatning. Og slik kan Tutus – utvilsomt oppriktige og velmente – ønske om å løfte folk ut av hat og bitterhet, istedet sementere en snever og begrensende rolledeling, der folk blir presset inn i rollen som den ‘bitre’ og ‘sinte’ rett og slett fordi man nekter å innordne seg i noen av de andre tilgjengelige rollene.

Tutu har utvilsomt både spilt et sentral og avgjørende rolle i Sør-Afrikas vanskelige forsoningsprosess, og sett på nært hold mange av de dilemmaene som en slik prosess reiser, men en slk førstehånds erfaring og viktig deltagelse behøver ikke å være synonymt med at man klarer å abstrahere og uttrykke hvilke prinsipper som bør være styrende på generelt grunnlag. Og på dette ene konkrete spørsmålet, om hvordan omverdenen skal møte de som har lidd under grov og ofte uopprettelig urett, så burde kanskje Tutu ha tatt til seg Rudyard Kiplings ord i diktet «The Comforters» (hele diktet her):

Chase not with undesired largesse
Of sympathy the heart
Which, knowing her own bitterness,
Presumes to dwell apart.

Employ not that glad hand to raise
The God-forgotten head
To Heaven, and all the neighbours’ gaze—
Cover thy mouth instead.
(…)
Time, not thy ne’er so timely speech,
Life, not thy views thereon,
Shall furnish or deny to each
His consolation.
(…)
E’en from good words thyself refrain,
And tremblingly admit
There is no anodyne for pain
Except the shock of it.

Reklamer

En kommentar om “Tutus farlige dikotomi

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..