Voodoo-økonomi om OL-frivillighet?

OL-spørsmålet og premissene for en eventuell norsk søknad har vært debattert inntil det kjedsommelige de siste ukene og månedene, og mange av detaljene har blitt nitid og grundig gjennom- og ettergått av både journalister og fagpersoner, men med de mange hundre sidene av offisiell dokumentasjon, så er det fortsatt rom for oss profesjonelle dilettanter å snuble over interessante og hittil ukommenterte* detaljer i den uavhengige kvalitetssikringsrapporten. Ideelt sett skulle selvsagt dette blitt kommentert av noen som hadde fagkompetanse og erfaring med slike rapporter, men det gikk jo tålelig bra sist gang jeg beveget meg utenfor min faglige komfortsone, så jeg drister meg til å gjøre et nytt forsøk og håper at årvåkne lesere kan være på pletten og rette opp eventuelle misforståelser fra min side.

Firmaet DNV GL leverte altså i desember en uavhengig kvalitetssikring av Oslos søknad om statsgaranti for OL. Her har man bl.a. (i kapittel 5 og vedlegg F) regnet ut de samfunnsøkonomiske gevinstene som OL vil føre med seg. Disse gevinstene blir så trukket fra statens totalutgifter til arrangementet, for å komme frem til nettokostnadene som arrangementet vil påføre staten. Ett eksempel på dette at utgiftene til sikkerhetstiltak også inkluderer innkjøp av politibiler og annet nytt materiell, som vil kunne tas i bruk også før og etter OL, og som dermed erstatter andre utgifter som staten uansett ville ha hatt selv om man ikke arrangerte OL. I vedlegg F pkt. 2.2.3. har man tallfestet denne etterbruksverdien til 660 millioner (drøyt 40% av de totale sikkerhetsutgiftene).

I samme avsnitt regner man også ut den samfunnsøkonomiske gevinsten av det frivillige arbeidet som befolkningen skal utføre før og under OL. OL-etaten har anslått at en del av disse frivillige kommer til ta ulønnet permisjon fra arbeidet for å bidra som frivillige, og at dette igjen vil redusere statens skatteinntekter med 100 millioner kroner. Men, sier kvalitetssikringsrapporten, deres arbeid som frivillige vil også gi en samfunnsøkonomisk gevinst ved det arbeidet de utfører og den opplæring og erfaring for fremtidig aktivitet som de opparbeider seg. Og hvordan har man tallfestet denne samfunnsøkonomiske gevinsten? Jo, på følgende måte:

Siden de frivillige velger å være frivillig fremfor å få lønn må deres nytte av å være frivillig være høyere enn lønnen. KSG antar at denne nytten har en verdi som tilsvarer kostnadene som er avsatt i budsjettet for OL/PL til utstyr, bekledning, opplæring og bevertning for de frivillige. Nytte for frivillige er beregnet til MNOK 280.

Så hvis jeg har forstått dette riktig, så baserer resonnementet seg på følgende logikk:

– Kari Hansen velger å jobbe totalt 50 timer som OL-frivillig.
– Kari Hansen kunne ha valgt å jobbe i sin vanlige jobb istedenfor, til en timelønn på [la oss si] 300 kroner timen. Da ville hun tjent 15000 kroner.
– Siden Kari Hansen velger å jobbe som OL-frivillig istedenfor å tjene 15000 kroner, så må det bety at hun har en nytte av å være frivillig som er på minst 15001 kroner.
– Derfor tjener samfunnet (15001 kr – tapt skatteinntekt) på at Kari Hansen jobber som frivillig fremfor å gå på jobb.

Det er mange problemer med dette ‘resonnementet’.

For det første gjelder dette bare for de frivillige som tar ulønnet permisjon for å være OL-frivillige, og som kunne ha valgt å erstatte denne innsatsen med ordinært, lønnet arbeid. Det er åpenbart at en stor del av frivilligheten vil komme fra folk som enten gjør dette på fritiden eller som ikke er i arbeid i det hele tatt. Dette gir selvsagt fordelen at disse ikke påfører staten noe skattetap, men det betyr samtidig at man ikke kan bruke argumentet om at de har vurdert at det frivillige arbeid har større nytte for dem enn deres ordinære timelønn.

For det andre er det i utgangspunktet helt forfeilet – i hvert fall i et samfunnsøkonomisk makroperspektiv – å anta at en som «velger bort» en lønnsinntekt til fordel for [noe annet] anser at dette [noe annet] har en «høyere nytte» enn den lønnen som han sier fra seg. Hvis Tore Steen velger å gå en tur i skogen med barna istedenfor å jobbe to timer overtid på fredag, betyr det at turen har en «høyere nytte for ham» enn to timers overtidsbetaling? Selv om man kanskje kan argumentere for at dette rent formalistisk er sant, så kan man i hvert fall ikke slutte at dette kan omregnes til noen samfunnsøkonomisk gevinst.

Det kan være et utall grunner til at folk velger å jobbe som OL-frivillig istedenfor i vanlig jobb – opplevelsen av være med på noe ‘stort’ og ‘historisk’, å få en avveksling fra sitt vanlige arbeid (eller muligheten til å jobbe ute i frisk luft), sjansen til å få truffet idrettsstjerner på nært hold, fellesskapet sammen med gode venner, håp om at deltagelsen vil gi dem tjans på en jente/gutt som også deltar, eller bare rett og slett en følelse av at man har en plikt til å gi sitt bidrag til et slikt arrangement – den «norske dugnadsånden» som stadig blir trukket fram av OL-tilhengere. Hvis alle disse ‘gevinstene’ i det hele tatt skal kunne tas med i en kost/mytte vurdering av et OL, så må det i hvert fall legges inn under de «ikke-kvantifiserbare virkningene» som OL-positive politikere er så glade i å trekke frem i møte med underskuddstall. Den konkrete samfunnsøkonomiske nytteverdien av frivilligheten må bestå av to ting: 1) Verdien av den anvendbare kompetansen som folk opparbeider seg gjennom sitt frivillige arbeid, og 2) Den direkte varige verdien av det faktiske arbeidet som de frivillige utfører (hvis de f.eks. planter trær som vil bli stående også etter OL). Ingen av de personlige motivasjonene som jeg har ramset opp over, og som meget vel kan få folk til å velge bort ordinært lønnsarbeid til fordel for OL-frivillighet, kan på noen måte sies å ha noen praktisk, konkret nytteverdi for det norske samfunnet i ettertid – og det er konkret nytteverdi som dette tallfestede budsjett skal måle, ikke idrettsglede, folkefest, og andre ikke-målbare verdier. (For å sitere rapporten: «Et prosjekts samfunnsøkonomiske lønnsomhet er gitt ved dets bidrag til samlet verdiskaping utover det en ville ha fått ved beste alternative anvendelse av de ressurser som prosjektet legger beslag på. (…) O praksis vil [] sammenligningsgrunnlaget vanligvis være gitt ved en realistisk fremskriving av eksisterende ressursbruk over det tidsintervallet som prosjektet blir vurdert for.»)

Det ser ut som kvalitetssikrerne til en viss grad har innsett at det er en håpløs oppgave å tallfeste denne samfunnsøkonomiske nytten på noen tilnærmet presis måte – men de (i likhet med de fleste andre som stilles overfor dette problemet) reagerer ikke ved å si «dette er det for vanskelig å estimere med noen rimelig grad av sikkerhet», men isteden «la oss anta at dette tallet her borte representerer verdien vi er ute etter». Som nevnt i sitatet over, så baserer de seg nemlig på en antagelse om at verdien av nytten for de frivillige er identisk med pengebeløpet som OL-arrangørene skal bruke på «utstyr, bekledning, opplæring og bevertning for de frivillige«. Det fremstår som rimelig innlysende at dette er en fullstendig ad hoc-løsning, der man setter likhetstegn mellom to fullstendig separate størrelser, uten noen annen reell rettferdighetsgjøring enn at det forenkler en ellers kinkig utregning. Det er ingen som helst grunn til tro at ‘nytten’ av den frivillige innsatsen skal være identisk med pengebeløpene som OL-etaten bruker på å administrere denne frivilligheten. På den ene side kan man forvente et omfattende ‘svinn’ – på den annen side vil man også kunne skape en kompetanseøkning hos de frivillige som er verdt mer enn det pengebeløpet som går til opplæring (takket være synergier, vinn-vinn kompetansesamarbeid, og tilsvarende begreper som bedriftskonsulenter er veldig glade i).

Og selv om vi ser bort fra det rene, målbare svinnet med tanke på utstyr og effekter som blir til overs og ikke blir brukt, så er det fortsatt særdeles tvilsomt å skulle omregne dette direkte til «nytteverdi» for samfunnet. Finansministeren kunne selvfølgelig velge en dag å kjøpe inn 8000 fuglekikkerter og dele dem ut til like mange tilfeldig utvalgte 42-åringer bosatt i utkantkommuner. Man ville brukt – la oss si 35 millioner kroner – på dette, og befolkningen ville mottatt kikkerter til en samlet verdi av 35 millioner kroner. Etter kvalitetssikringens logikk ville dette tiltaket da gått i samfunnsøkonomisk balanse. I virkelighetens verden ville selvsagt et slikt forslag aldri bli gjennomført, fordi det å forsyne middelaldrende bygdefolk med fuglekikkerter ikke regnes som en oppgave om er viktig nok til at det er riktig å bruke offentlige midler på et slikt tiltak. OL-jakker, OL-pins, og diverse andre utstyr og effekter som deles ut til frivillige kan sikkert fungere både som gulrot for å få folk til å stille, vil også kunne ha en reell nytteverdi for de frivillige i ettertid, men dette er ikke noen ‘verdioverføring’ til de frivillige som kan bokføres på den samfunnsøkonomiske debitsiden (i hvert fall ikke uten å legge inn en heftig diskontering). Det samme gjelder selvsagt for den bevertning (altså mat- og drikkevarer) som de frivillige skal forsynes med av OL-etaten.

– – –

Så altså, for å oppsummere: Med det nødvendige forbehold om at jeg eventuelt har totalt misforstått etellerannet ved rapportens premisser og argumentasjon. så har kvalitetssikringen altså lagt til grunn at det frivillige arbeidet gir en samfunnsøkonomisk gevinst på oppunder 200 millioner kroner – men denne ‘utregningen’ baserer seg helt og holdent på at man har plukket et helt annet tall ut av OL-komiteens budsjetter, og så begått diverse vagt formulerte og særs tvilsomme krumspring for å ‘begrunne’ at dette tallet også representerer den samfunnsmessige nytteverdien av frivilligheten.

Så må det selvsagt presiseres at det uansett ikke er de helt store andelene av totalbudsjettet som vi regner på her. Selv vi stryker hele posten på 280 millioner for (brutto) «samfunnsøkonomisk gevinst av frivillighet» (noe som klart ville være å gå for langt i andre retningen, siden det åpenbart er noe nytteverdi i den erfaringen og skoleringen som de frivillige får), så utgjør det fortsatt bare omkring én prosent av totalsummen. Sånn sett dreier hele min lange utlegning seg om en dråpe i havet i den store sammenhengen. Men jeg personlig blir en smule betenkt over gehalten i rapportens øvrige tall, når de på dette punktet tilsynelatende bygger sine konklusjoner på en høyst sviktende logikk og på å forenkle utregningen ved å bruke det tallet som ligger nærmest for hånden.

.

*»Ukommenterte detaljer’ betyr her, som i de fleste andre sammenhenger, ‘Detaljer som jeg ikke kjenner til at noen andre har kommentert på.

Advertisements

One thought on “Voodoo-økonomi om OL-frivillighet?

  1. «Siden de frivillige velger å være frivillig fremfor å få lønn må deres nytte av å være frivillig være høyere enn lønnen.»

    Dette er en klassisk samfunnsøkonomisk forutsetning som er «elegant» ved at analysen slipper å ta stilling til en rekke vanskelige spørsmål, de vanskelige og muligens mest interessante spørsmålene «forutsettes bort» som det heter («$100 bill on the sidewalk»), ofte leder slike forutsetninger til det reneste sludder f.eks. at arbeidsledighet «egentlig» ikke finnes.

    Det er også pussig å trekke den samfunnsøkonomiske gevinsten fra totalkostnadene for å komme frem til nettokostnadene. Den samf.øk. gevinsten er jo en ytterst diffus størrelse og i hvertfall ingen inntektsstrøm til staten, statens kostnader ved OL er derimot konkret pengestrømmer ut av statskassen. Jeg er i tvil om hvor meningsfylt det er å sette disse tingene opp mot hverandre.

    Lik

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s