Men hva var egentlig spørsmålet om ytringsfrihet?

Undersøkelsen «Status for ytringsfriheten i Norge» ble presentert av Fritt Ord på onsdag, og ble raskt en snakkis blant aviskommentatorer og desslike. Den alminnelige vinklingen – både fra forskerne selv og fra mediene – var at «Nordmenn vil begrense ytringsfriheten«:

Onsdag legges en stor undersøkelse av nordmenns syn på ytringsfrihet frem hos Fritt Ord. Den viser at ytringsfrihet ikke er så viktig for folk flest.

Vil gi slipp på frihet

Når nordmenn blir spurt hva som er viktigst av ytringsfrihet og andre verdier som trygghet fra terror, vern mot rasisme, trakassering og vern av religion, er det gjennomgående ytringsfriheten som taper. Det viser en bredt anlagt undersøkelse av ytringsfrihetens kår i Norge.

(…)

Forskerne har bedt folk ta stilling til en rekke standpunkter som tester ytringsfrihetens grenser opp mot andre verdier og hensyn, Flertallet, når man trekker fra gruppen som svarer «vet ikke» og «hverken eller», mener ytringsfriheten må vike for disse hensynene:

  • Trygghet fra terror
  • Personvern
  • Beskyttelse av religion
  • Beskyttelse mot rasisme
  • Vern mot trakassering og mobbing
  • Beskyttelse av barn og unge

Og Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås omtaler funnene som «sterkt bekymringsfulle»:

Mange er tydeligvis villige til å begrense [ytringsfriheten] langt utover lovverkets grenser, og vil helst ikke se og høre for mye av det de ikke liker eller er redd for. Det er sterkt bekymringsfullt i et fritt og åpent samfunn som Norge. Som andre friheter innebærer ytringsfriheten ubehag og farer. Den spenningen må vi lære oss å leve med.

Og selve rapporten skriver at:

Ytringsfriheten står ikke igjen som den klare prioritet i valget mellom demokratiske verdier. I Norges befolkning er ikke ytringsfriheten absolutt. Tvert i mot: befolkningens vilje til begrensning av ytringsfriheten er generelt svært stor. Rekken av uakseptable ytringer er lang. Befolkningens normative grenser gjør at det er mange ytringer som ikke aksepteres på noen arenaer – heller ikke i nyhetsmediene, eller i kunst, musikk og litteratur.

Men som i så mange slike sammenhenger, er det en fordel å dobbeltsjekke hva deltagerne i undersøkelsen faktisk har svart på, før man finner frem krigstypene og alarmklokkene.

Deltagerne ble bedt om å ta stilling til en rekke påstander og utsagn, og om å svare med «helt enig, «delvis enig», «verken eller», «delvis uenig», «helt uenig» eller «vet ikke».

Angående rasistiske ytringer var hovedspørsmålet hvordan man stilte seg til utsagnet:

Rasistiske ytringer [i offentligheten] bør tolereres.

Senere blir det listet opp en lang rekke kategorier av kontroversielle ytringer (seksuelt trakasserende ytringer pornografisk materiale, positiv omtale av barnepornografi, mobbing eller trakassering av enkeltpersoner, hatefulle ytringer om enkeltpersoner som er i en maktposisjon, hatefulle ytringer om folk med nedsatt funksjonsevne, rasistiske ytringer, hatefulle ytringer om innvandrer, ytringer som benekter Holocaust, antidemokratiske ytringer, oppfordringer til å bryte loven), og deltagerne ble spurt:

I dette spørsmålet vil vi gjerne vite hvor du mener at grensene for ytringsfriheten bør gå. På hvilke arenaer, om noen, mener du disse ytringene er akseptable?

Folk blir altså bedt om å ha stilling til hvorvidt rasistiske, trakasserende eller antidemokratiske ytringer skal tolereres og aksepteres. Javel, men hva betyr det egentlig hvis jeg sier at «rasistiske ytringer bør ikke tolereres»? Betyr det at de bør forbys og straffeforfølges av rettsvesenet? At det bør få konsekvenser for offentlige personer dersom de kommer med eller støtter slike utsagn? At personer eller bedrifter som kommer med slike utsagn bør boikottes? At det bør (kunne) få konsekvenser for privatpersoners arbeids- eller studieforhold dersom de kommer med slike utsagn? At folk som kommer med slike utsagn bør utsettes for sosiale sanksjoner fra sin omgangskrets? At man bør «stå opp» og ta til kraftig motmæle mot slike utsagn?

Det er et vidt spektrum av forskjellige tolkninger av dette utsagnet, og at man sier seg ‘helt uenig’ i at «Rasistiske ytringer bør tolereres» behøver ikke bety annet enn at man mener at enhver forekomst av rasistiske ytringer bør møtes med tydelige motytringer. Dette er jo nettopp det budskapet som både politikere og offentligheten for øvrig har formidlet over lang tid – at det påhviler hver og en av oss et samfunnsansvar om å opptre som «digital nabokjerring» ved å reagere tydelig mot sjikane, fordommer, trakassering og mobbing. I debatten om ytringsfrihetens grenser er det som regel nettopp ytringsfrihetens forkjempere som har vektlagt dette, og som har ment at det er til samfunnets beste – ikke bare prinsipielt, men også rent praktisk og instrumentelt – at man tillater flest mulig kontroversielle ytringer i offentligheten, slik at motstanderne av slike ytringer kan imøtegå og bekjempe dem med sine egne ytringer. Men hvis jeg tar til meg dette budskapet, og svarer forskerne at «Jeg er helt uenig i at rasistiske ytringer bør tolereres – dette er noe som alle enkeltborgere må ta ansvar for å markere avstand fra det hvor de (på lovlig vis) forekommer», så blir jeg nå plutselig tatt til inntekt for en innskrenkning av ytringsfriheten??

Det er ganske merkelig å se Fritt Ord snakke om viktigheten av å beskytte også – eller særlig – de ytringer som vi misliker eller reagerer på, men samtidig ikke evne å se det essensielle skillet mellom å tillate en ytring eller å tolerere den. «Toleranse» og «aksept» kan selvfølgelig tolkes i en mer deskriptiv retning – «vi aksepterer ikke slike ytringer, det medfører umiddelbar eksklusjon/tap av jobben/fengselsstraff» – men det kan også (og kanskje mest naturlig) tolkes rent normativt, der min ‘ikke-aksept’ kun gir seg uttrykk i at jeg benytter meg av min ytringsfrihet til å si fra at jeg misliker eller fordømmer disse ytringene. Aftenposten beveger seg langt utenfor det som tallene gir dekning for når de gjengir de 50% som var ‘helt uenige’ i at ‘rasistiske ytringer bør tolereres’ som at (min uth.):

I avveiningen mellom ytringsfrihet og vern mot rasistiske ytringer, velger mange altså å vektlegge beskyttelsen mot rasisme.

Aftenpostens beskrivelse av rapportens funn som at:

Hvilke ytringer er uakseptable for folk? De aller fleste, viser en delundersøkelse i ytringsfrihetsrapporten der folk har tatt stilling til hva vi bør tåle av konkrete ytringer.

er vel såpass åpenbart tabloid og overdreven at den ikke fortjener noen videre kommentar, men det er mer interessant at journalisten ikke ser ut til å reflektere over at også Aftenposten selv ‘ikke tolererer’ en rekke ytringer – og denne gangen betyr ‘ikke tolererer’ at de aktivt sanksjonerer og fjerner sjikanerende og trakasserende ytringer fra sine kommentarfelt. I tillegg besluttet de i fjor å kreve et pseudonym som ser ut som et virkelig navn fullt navn av alle deltagerne i sine kommentarfelt – blant annet med begrunnelsen at:

• Folk skjerper seg når de skriver under fullt navn. Argumentene klistres til den du er – da tenker man seg om en ekstra gang før man avslutter setningene. Det gir skarpere og mer gjennomtenkte argumenter, dessuten ofte en mer respektfull tone debattantene imellom.

• Dårlige og unødvendig harde nettdebatter er en trussel mot journalistikken. Bare de siste ukene har jeg selv hørt og lest om flere personer som ikke tar kontakt med aviser fordi de frykter for reaksjonene i kommentarfeltene hvis de selv blir omtalt.

Her sier man altså (helt legitimt) at det er visse typer ytringer som utgjør en direkte trussel mot journalistikken, og at man ønsker å gjennomføre tiltak for å redusere eller fjerne slike ytringer. I tillegg forventer de at «folk skjerper seg når de skriver under fullt navn», fordi «argumentene klistres til den du er». Vi burde kunne anta at i hvert fall delvis skyldes at man vegrer seg for de sosiale sanksjoner som vil komme dersom din omgangskrets mener – nettopp – at utsagnene dine er ‘uakseptable’. Da burde det være flere enn kommentator Joacim Lund – ikke minst Aftenpostens tidligere debattredaktør Åmås [som riktignok tillot anonyme kommentarer under sin tid i redaktørstolen] – som klarer å se at det flertallet som angivelig vil «innskrenke ytringsfriheten», også består av folk som har gitt uttrykk for akkurat de samme prinsipielle standpunktene som dem selv.

Et annet av utsagnene som folk blir bedt om å ta stilling til er:

Ytringsfriheten bør kunne begrenses for å sikre at folk ikke blir trakassert eller mobbet

(I parentes bemerket: Som forskerne selv påpeker, så «[har] denne påstanden motsatt innretting sammenlignet med de foregående, [slik at] de som sier seg enige her, er de som mener ytringsfriheten bør begrenses.» Fra mitt lekmannstandpunkt fremstår dette som en uheldig metodikk som fort kan resultere i at folk av vanvare svarer noe annet enn de egentlig mener. Det kan være vanskelig nok å stokke mentalt hva det egentlig innebærer at man er delvis uenig i at ytringsfriheten bør kunne begrenses, om man ikke på toppen av det hele skal måtte legge bort de innarbeidede rammene fra tidligere spørsmål om at ‘helt enig = mye ytringsfrihet’.)

Også de 46% som er helt eller delvis enig i en slik begrensning blir brukt som eksempel på folks ønske om å «innskrenke ytringsfriheten» – men som Joacim Lund påpeker, så er en slik begrensning noe man også finner i dagens lovverk, med bestemmelser mot (visse typer) sjikanerende eller injurierende utsagn, eller mot andre former for trakassering og mobbing. At man sier seg ‘enig’ i at ytringsfriheten bør kunne begrenses på denne måten, behøver altså ikke å bety annet enn at du ønsker å opprettholde dagens lovverk på dette området – eller endatil at man ønsker å redusere omfanget av slike begrensninger ifra dagens nivå.

Jeg er for øvrig veldig usikker på hvordan man egentlig skal forholde seg til de ulike svaralternativene, når man stilles overfor et så vagt formulert utsagn som «[Mener du at] Ytringsfriheten bør kunne begrenses for å ____». Ja, jeg mener at den skal kunne begrenses (innenfor visse rammer), så da er jeg vel ‘helt enig’? Men på den annen side er det jo mange tenkelige (og kanskje også aktuelle) begrensninger som jeg ikke vil støtte, så da er jeg kanskje heller ‘delvis enig’? Eller kanskje det at jeg er mot en del slike begrensninger gjør meg ‘delvis uenig’? Det eneste entydige og ‘radikale’ svaralternativet på dette spørsmålet synes å være de 18% som er ‘helt uenig’ i (enhver) slik begrensning, og som – hvis vi skal ta dem på ordet – går inn for en omfattende endring av dagens lovverk på området.

Nå skal det sies avslutningsvis at det også er noen spørsmål der forskerne har spurt spesifikt om lovbestemmelser, f.eks. «Ytringer som håner religion bør være tillatt«. Også her er det er en stor grad av uenighet (dog mindre enn for spørsmålene for ‘toleranse’ og ‘aksept’). Så ja, det er rimelig grunn til å tro at en del av deltagerne reelt ønsker en innstramning av dagens lovverk for ytringsfriheten også på andre områder – men rapportens spørsmålsformuleringer gjør det umulig å fastslå hvor stor denne andelen faktisk er. Og, ja, generelt sett kan det sikkert være både nyttig og formålstjenlig å måle folks holdninger og tanker om ytringsfrihet, og kanskje også å bruke som utgangspunkt for en offentlig debatt.

Men hvis man skal bruke dette som en slags «harde fakta» om hva den norske befolkning mener om dette og hint, så må man faktisk tilstrebe å stille spørsmål om konkrete og spesifikke problemstillinger, og ikke stille deltagerne overfor abstrakte og ullent formulerte utsagn som er åpne for å tolkes i alle mulige retninger. Og om Fritt Ord-direktøren blir «sterkt bekymret» over de «urovekkende» holdningene som han mener å lese ut av undersøkelsen, så blir jeg langt mer bekymret over et offentlig ordskifte der de viktigste aktørene ikke klarer å presentere forskningsfunn på en stringent korrekt måte, men i stedet opphøyer sine (tildels høyst spekulative) tolkninger av materialet til kategorisk sannhet – og der mediene ukritisk gjentar deres virkelighetsfremstilling, uten et minimum av alternative tolkninger av primærkilden.

Jeg mener selvsagt at det skal være lovlig å drive med en slik lemfeldig forskningsformidling, men jeg forbeholder meg min fordømte rett til å samtidig karakterisere det som uakseptabelt.

.

Les også den påfølgende Twitter-diskusjonen mellom undertegnede og Knut Olav Åmås, samt mitt laaaange oppfølgingsinnlegg.

5 kommentarer om “Men hva var egentlig spørsmålet om ytringsfrihet?

  1. Den sedvanlig nøkterne og fornuftige Anine Kierulf kom også med en tilsvarende innvending når rapporten ble diskutert på Dagsnytt Atten, der hun påpekte at når forskerne sier at «så mange som 30 prosent støtter ikke den akademiske friheten til ansatte ved universiteter og høyskoler«, så baseres dette utelukkende på at denne andelen sa seg helt eller delvis uenige i utsagnet: «Ansatte ved universiteter og høgskoler bør stå helt fritt til å ytre seg«. Og som Kierulf sa: Hvis man skal dette utsagnet helt bokstavelig, så vil det overveldende flertallet (som ønsker å opprettholde dagens lovverk om injurier, oppfordring til lovbrudd, m.m.) være nødt til å svare: «Nei, selvfølgelig skal de ikke ‘stå helt fritt til å ytre seg’ – de skal være underlagt de samme lover og regler som alle oss andre borgere!»

    Og som hun også var innom: Selv om man tolker utsagnet mer i retning i det som vi må anta at forskerne egentlig mente å spørre om, så er det fortsatt stor forskjell på «30 prosent støtter ikke den akademiske friheten» og «30 prosent har ikke et så aktivt og bevisst forhold til den akademiske friheten at de umiddelbart forsvarer den når de blir forelagt en abstrakt problemstilling uten noen kontekst eller argumentasjon». Det blir egentlig litt som å stille meg et faglig spørsmål om behovet for den-og-den sikkerhetsrutinen på norske oljeplattformer – og så, hvis jeg (som fullstendig legmann på området) sier at jeg ikke er så sikker på om denne rutinen egentlig er påkrevet, bruke det som bevis på min lemfeldige holdning til helt sentrale og nødvendige sikkerhetsprosedyrer.

    Liker

  2. Tilbaketråkk: Men hva var egentlig spørsmålet om religion i offentligheten? | Langust og korsnebb

  3. Tilbaketråkk: Ytringsfrihetsfundamentalistisk tankepoliti? | Langust og korsnebb

  4. Tilbaketråkk: Bare kvinner kan være ofre? | Kjetil Rolness - Jens Pikenes

  5. Tilbaketråkk: Abstraksjoner om ytringsfrihet | Langust og korsnebb

Legg igjen en kommentar til Doremus Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..