Utilregnelig rettskommentering?

Avisredaktører blir som regel veldig glade når to separate, men relaterte nyhetssaker dukker opp på bordet deres samtidig. Dette gir nemlig kommentatorer en mulighet til å ikke bare referere hendelser, men også knytte tråder sammen og analysere sammenhenger. Men hvis sakene bare har en helt overfladisk kobling, og i realiteten dreier seg om to helt forskjellige problemstillinger, så kan forsøket på å knytte sammen tråder ende opp som et kaotisk sammenfiltret garnnøste.

Fredag morgen rapporterte Aftenposten fra Nordisk Juristmøte, der deltagerne blant annet diskuterte behovet for reform av de norske reglene for strafferettslig utilregnelighet, og der man tok til orde for at Norge bør følge samme prinsipp som Danmark og Finland, der det må være en årsakssammenheng mellom en psykose og en straffbar handling for at gjerningsmannen skal kjennes utilregnelig og dømmes til tvungen behandling istedenfor fengselsstraff.

Senere samme dag kunne Aftenposten – på bakgrunn av uidentifiserte kilder – bringe nyheten om at den utilregnelige drapsmannen i «Halloween-drapet» kan komme til å begjære seg løslatt allerede neste måned, etter at hans behandlere mener at han er blitt frisk nok til å kunne trygt løslates.

Disse to sakene om rettspsykiatri skal da forsøkes bundet sammen av Aftenpostens rettskommentator Inge D. Hanssen, under overskriften:

Systemet må endres

Grensen for utilregnelighet må heves

Hanssen innleder med å fortelle oss at han fulgte rettssaken i fjor høst, og at han mener dommen var korrekt ut fra gjeldende lovverk. Men, sier Hanssen:

At domfelte bare et år senere kan begjære seg løslatt fra tvungent psykisk helsevern, viser imidlertid hvor urimelig det norske systemet er. Her er det nødvendig med en kraftig rettspsykiatrisk loftsrydding. Vårt system er gått ut på dato.

Her ville jeg – som leser – forventet at Hanssen skulle argumentere for hvorfor det er ‘urimelig’ at en person som var akutt psykotisk i gjerningsøyeblikket (og som altså ikke vurderes å ha noen moralsk skyld eller ansvar for sine handlinger), nå skal løslates etter at fagpersoner har konkludert at behandling og medisinering har hatt en slik god effekt at det er trygt å slippe ham ut i samfunnet igjen. En slik argumentasjon kunne for eksempel basert seg på at man ved så alvorlige ugjerninger må ta seg lengre tid for å være helt sikre på at det ikke er risiko for gjentagelse. Eller man kunne fremført et synspunkt om at selv gjerningsmenn som var psykotiske og ikke forsto hva de gjorde, bør sone en straff dersom de er friske nok til å ikke lenger behøve sykehusinnleggelse. Eller man kan argumentere for at hensynet til de pårørende skal veie tyngre og at den dømte av den grunn bør holdes innesperret lengre, selv om dette ikke lenger har noen samfunnsbeskyttende funksjon.

Men Hanssen fremfører ingen som helst argumentasjon for sitt postulat om systemets ‘urimelighet’ på dette området. Isteden går han over til å snakke om den forestående innstillingen fra utvalget som skal vurdere reglene for tilregnelighet:

Om et par måneder kommer Rieber-Mohn-utvalget med sin innstilling. Det er å håpe at utvalget vil foreslå omfattende endringer både når det gjelder måten rettspsykiatriske undersøkelser gjennomføres på og kriteriene for straffefri psykose.

I Norge råder det medisinske prinsipp. Det er etter min oppfatning gått ut på dato. Enhver som anses for å være psykotisk i gjerningsøyeblikket, regnes som strafferettslig utilregnelig og kan derfor ikke straffes med fengsel.

I land vi gjerne sammenligner oss med, benytter man gjerne det psykologiske prinsipp. Det betyr at det må være en klar sammenheng mellom psykosen og den påklagede handlingen for at en tiltalt kan erklæres utilregnelig.

Her er vi ved sakens kjerne.

Dette er ganske riktig et av hovedspørsmålene som Rieber-Mohn-utvalget skal ta stilling til, og med god grunn – stipendiat Mathias Sagdahl har i Morgenbladet gitt en kortfattet og presis beskrivelse av hvorfor det er prinsipielt urimelig og uheldig å sette likhetstegn mellom en psykotisk tilstand og strafferettslig utilregnelighet. Men dette som Hanssen altså anser som «sakens kjerne«, har lite eller ingenting med Halloween-drapet å gjøre. I denne saken snakker vi om en mann uten noen voldshistorikk som knivstakk to av sine nærmeste venner (den ene dødelig, den andre akutt livstruende) fordi:

Statsadvokat Hartmann sa at tiltalte har fortalt at han våknet og var urolig. Han skal ha fått en åpenbaring, at han var alle mennesker i verden og at han måtte fødes på ny for å bli nåtidens Jesus. Han ville ta med seg kameratene når han ville ta sitt eget liv, sa Hartmann.

Jeg har svært vanskelig for å se hvordan det i noen sak kan være klarere «sammenheng mellom psykosen og den påklagede handlingen» enn i denne saken. Så lenge retten la til grunn at den tiltalte var reelt psykotisk i gjerningsøyeblikket (slik samtlige fire sakkyndige var enige om), så fremstår det som tindrende klart at han ville blitt ansett som utilregnelig også etter det psykologiske prinsipp.

Det er viktig å være klar over (hvilket en del journalister, blant annet i Aftenposten, ikke klarte å få med seg) at alle de fire sakkyndige var krystallklare i retten på at tiltalte hadde vært klinisk psykotisk i gjerningsøyeblikket. Når statsadvokaten (med støtte fra en av de sakkyndige) prosederte på tilregnelighet, så baserte han det ikke på at mannen ikke var psykotisk, men på at han mente at psykosen hadde blitt direkte utløst av at mannen hadde røkt cannabis samme dag. En psykose som er rusutløst kvalifiserer nemlig ikke til utilregnelighet – ut fra tanken at personen da selv må bære ansvaret for å ha påført seg selv psykosen, på samme måte en som frivillig drikker seg sanseløst beruset selv må ta ansvar for de handlinger han begår som følge av rusen. De tre andre sakkyndige, og retten, mente at mannen hadde hatt en underliggende psykotisk lidelse, og at cannabisrøyking i verste fall hadde vært en bidragsytende, men ikke avgjørende faktor, til at han gikk inn i en akutt psykose den kvelden. Gitt dette grunnlaget, var det entydig klart – både ut fra det gjeldende medisinske prinsipp og det psykologiske prinsipp – at han måtte kjennes utilregnelig og dømmes til tvungent psykisk helsevern.

Så kan Hanssen selvsagt mene at reglene og rettsprinsippene bør justeres på en måte som ville gitt en annen konklusjon på dette spørsmålet. Det var uenighet mellom de sakkyndige om hvorvidt psykosen kunne tilskrives en underliggende psykisk lidelse, og dersom beviskravene for dette hadde vært strengere, eller dersom man i større grad hadde ansett at også personer med en slik lidelse må ta ansvar for å helt unngå å utsette seg for mulige risikofaktorer, så kunne retten ha kommet til et annet resultat i denne saken. Men dette er spørsmål som Hanssen ikke nevner med et eneste ord i sin kommentar – og som har ingen verdens ting med avveiningen mellom det medisinske og det psykologiske prinsipp å gjøre.

Når Hanssen så skriver at:

Det er et godt prinsipp at syke mennesker ikke puttes i fengsel, men jeg mener likevel at grensen for utilregnelighet må heves. Det er i dag for mange psykisk syke som slipper straff.

så er det uhyre vanskelig å tolke det annerledes enn at han mener at denne konkrete drapsmannen burde (prinsipielt sett) ha blitt straffet, og at regelverket bør endres deretter – men uten at Hanssen har gitt oss et snev av argument for hvorfor dette burde vært tilfelle. Og når han avslutter med:

Jeg tar det som en selvfølge at riksadvokaten motsetter seg en eventuell løslatelse av Andreas Nilstads drapsmann.

så er vi tilbake til den innledende problemstillingen om hvordan samfunnsvernet skal ivaretas etter at en tiltalt er blitt dømt som utilregnelig – en problemstilling som ikke har noen ting å gjøre med spørsmålet om hvor terskelen for strafferettslig tilregnelighet bør ligge.

Alle disse spørsmålene ligger innenfor Rieber-Mohn-utvalgets mandat, og vi får håpe at deres innstilling kan føre til en bred og faktabasert debatt om en (sårt tiltrengt) reform av rettspsykiatrien. Men hvis en slik debatt overhodet skal tjene sitt formål, så må man klare å skille de mange separate problemstillingene fra hverandre og diskutere hver enkelt spesifikt. Hanssens kommentar, der medisinsk kontra psykologisk prinsipp, kriteriene for rusutløst psykose, og hvordan særreaksjoner mot utilregnelige personer skal gjennomføres (herunder både spørsmålet om man skal slippe enhver videre straff når man er frisk, og grenseoppgangen om hvor sikker sykehuset/domstolen må være før man kan erklære pasienten som frisk), røres sammen i en eneste rettspsykiatrisk lapskaus.

Hvis Hanssens kommentar hadde vært gjenstand for en rettspsykiatrisk vurdering, ville det vært fare – særlig hvis de sakkyndige tilhørte Husby/Sørheim-skolen – for at artikkelen ville blitt vurdert som et symptom på psykotiske tankeforstyrrelser som ga seg uttrykk i inkoherente tankerekker og assosiasjonsforstyrrelser. Vi andre er vel mer tilbøyelige til å se det som et eksempel på en aviskommentator som skal ferdigstille sin analyse før han går hjem for helgen, og som ikke har tid til å undersøke bakgrunnsinformasjonen eller til å gå gjennom artikkelen sin for å sjekke at den ikke inneholder noen logiske brister. Det må i tilfelle være en høyst selvpåført tilstand som ikke kan være å anse som straffriende.

Advertisements

2 thoughts on “Utilregnelig rettskommentering?

  1. Tilbaketråkk: Journalistisk utilregnelighet | Langust og korsnebb

  2. Tilbaketråkk: Samleside (oppdateres): Feilaktig og misvisende informasjon om rettspsykiatri | Langust og korsnebb

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s