Myteknusefisking om Israel/Palestina

I lørdagens BT, Stavanger Aftenblad og Nordlys (sistnevnte uten betalingsmur) setter journalistogforfatter Morten Strøksnes seg fore å tilbakevise fem «seiglivede myter» om konflikten mellom Israel og palestinerne. Dessverre ender myteknusingen opp med å selv være sørgelig ensidig og unyansert på en rekke punkter – enten ved at Strøksnes (i likhet med svært mange andre på begge sider av denne konflikten) presenterer kun de fakta som taler imot den ene side, og utelater essensiell kontekst; eller ved direkte feilinformasjon. Derfor dette blogginnlegget – som etter beste evne skal forsøke å ikke være et partsinnlegg (ikke i den overordnede debatten, og i hvert fall ikke i dagens krigføring), men forhåpentligvis bidra med en del faktakorrigeringer (noen vesentlige, noen mindre) til Strøksnes’ fremstilling av konfliktens historikk. (Ettersom jeg kun kommer til å ta for meg de punktene der jeg har direkte innvendinger mot Strøknes’ virkelighetsbeskrivelse, bør man heller ikke forvente at dette innlegget skal gi noe komplett og fullstendig bilde av alle sidene ved konflikten. Tvert imot – siden Strøksnes’ kronikk helt og holdent retter seg mot å tilbakevise myter som han mener er konstruert i Israels favør, så vil mitt tilsvar med korreksjoner nødvendigvis måtte handle om å påpeke opplysninger som taler i motsatt retning, uten at man dermed kan/skal anta dette er dekkende for totalbildet av konflikten.  Vær derfor så snill å ikke protester på alle ting som jeg ikke har tatt med i et innlegg som allerede er i overkant langt – selv om dere selvsagt gjerne må påpeke eventuelle direkte feil eller grove unnlatelser som dere mener at jeg har begått.)

Den første ‘myten’ som Strøksnes tar for seg, er:

1. FN skapte Israel.

Strøksnes påpeker – korrekt nok – at når FNs generalforsamling i november 1947 vedtok planen om å dele Palestina i en jødisk og en arabisk stat, så var dette en ikke-juridisk-bindende resolusjon som bare ville kunne settes ut i livet dersom begge parter aksepterte den. Samtidig burde ikke dette poenget endre på den faktum at Israels opprettelse hadde eksplisitt støtte fra et stort flertall av FNs medlemsland (33 land mot 13, med 10 land som avsto fra å stemme), og at samtlige vetomakter i Sikkerhetsrådet enten støttet forslaget eller avsto fra å stemme. Sånn sett er ‘myten’ i verste fall bare litt upresis i forhold til de reelle fakta, eller eventuelt gir inntrykk av at den folkerettslige forankringen er enda noen hakk sterkere enn den faktisk er.

Når Strøknes så skriver at «FN har ikke makt til å ta land fra en folkegruppe og gi det til en annen», så vil undertegnede påstå at dette igjen er en misvisende fremstilling av delingsplanen, som forutsatte at alle personer i begge stater skulle ha mulighet til å bli boende og få fulle borgerrettigheter i sin stat. Kjernen i delingsplanen var at man trakk opp (til dels lite praktiske) grenser mellom de to statene på en slik måte at man fikk samlet nesten hele den jødiske befolkningen innenfor en stat med et jødisk flertall, men der det store arabiske mindretallet skulle (kunne) bli boende som fullverdige borgere. Noen vil kanskje kalle det flisespikkeri, men jeg vil mene at man bør skille mellom å «ta land fra en folkegruppe og gi det til en annen» og å trekke grenser på nytt for å legge til rette for en statsdannelse dominert av én spesifikk folkegruppe (hvilket, i hvert fall i prinsippet, er det samme som man har gjort i f.eks. Kosovo).

Strøksnes argumenterer videre for at delingsplanen var fundamentalt urettferdig, ved at den «ville gitt den jødiske minoriteten herredømme over mesteparten av landet«.

Det er riktig at delingsplanen innebar at den jødiske staten skulle få 56% av det palestinske mandatområdet, mot 43% for den arabiske staten, samtidig som jødene bare utgjorde en tredjedel av totalbefolkningen. Men det er en del utelatte fakta som gjør Strøknes’ beskrivelse om av dette ville gi jødene ‘herredømme over mesteparten av landet’ ganske så misvisende:

For det første: Godt over halvparten av arealet som ble tildelt Israel besto av Negev-ørkenen, et ørken- og halvørken-område der det selv i dag bare bor 6-700.000 mennesker (8-9% av Israels befolkning, ikke medregnet de okkuperte områdene). På 1930-tallet var området adskillig mer sparsomt befolket, hovedsakelig av ca. 50.000 beduiner. Hvis man trekker fra dette stort sett sparsomt bebodde og lite fruktbare området, og bare regner ut fra det mer bebodde/dyrkbare/anvendbare arealet, så kommer vi til at jødene endte opp med bare ca. 40% av det totale arealet av Palestina-mandatet.

Dernest, når man regner hvor stor andel av befolkningen som jødene utgjorde i 1947, så må man huske på at dette var en stat som ble opprettet med den uttrykkelige intensjon og formål (både fra jødenes og det internasjonale samfunnets side) om at den så raskt som mulig skulle ta imot et stort antall jødiske flyktninger og andre immigranter. Dersom man er opptatt av en ‘rettferdig’ fordel av land på grunnlag av folketall, er det derfor høyst rimelig at jødene skulle få tildelt et større areal enn deres andel av 1947-folketallet skulle tilsi.

Så må det også nevnes at ‘Palestina’ før 1947 ikke utgjorde noen spesifikk, historisk region, men var en region som var ‘opprettet’ etter 1. verdenskrig og det ottomanske rikets oppløsning (av krigens seierherrer, med Folkeforbundets godkjennelse), med det spesifikke formål å opprette et ‘jødisk nasjonalhjem’. Det har blitt anført at ordlyden i dette mandatet også burde/skulle innebære en egen arabisk stat innenfor samme område, men det er klart at grensene for det Palestinske mandatområdet ble trukket opp med tanke på å markere det området hvor en slik fremtidig jødisk stat skulle ligge, mens områdene øst for Jordan-elven (dagens Jordan), som også kom under britisk kontroll på samme tid med sikte på å legge forholdene til rette for en fremtidig uavhengighet, ble skilt ut fra Palestina for å gjøre det klart at dette området i sin helhet var tiltenkt en arabisk stat. (Så kan man selvfølgelig anføre at også dette er et uttrykk for en uakseptabel kolonialisme og overstyring av den innfødte befolkningen. Mitt poeng med å trekke frem denne historikken er bare å illustrere at det faktisk blir nokså misvisende å snakke om at jødene ble tildelt størsteparten av ‘Palestina’, når ‘Palestina’ på det tidspunkt var en region som hadde blitt definert ikke ut fra historiske nasjonale/etniske grenser, men derimot nettopp definert som de områder der man skulle legge til rette for en jødisk statsdannelse.)

Strøknes fortsetter med å nevne de landerobringene og fordrivingene av palestinere som jødiske myndigheter og andre militser begikk forut for den formelle opprettelsen av Israel 14. mai 1948. og påpeker at det var først i mai 1948 – når «kampen om landet [altså var] godt i gang» – at «arabiske land blandet seg inn i konflikten«. Det er, igjen, både korrekt og relevant isolert sett at det var først på dette tidspunktet at de arabiske nabostatenes armeer gikk til krig mot Israel, men det skapes her et inntrykk av at den arabiske reaksjonen på jødiske militæraksjoner ikke materialiserte seg før i mai 1948 – når realiteten er at volden forut for mai 1948 var, om ikke nødvendigvis likeverdig fra begge sider, så i hvert fall høyst gjensidig, med bombinger og angrep fra militser på begge sider, som utover vinteren/våren 1948 utviklet seg til en regulær borgerkrig. I denne borgerkrigen (forut for araberstatenes invasjon 15. mai 1948) deltok også flere tusen arabiske frivillige fra nabolandene, som også var blitt bevæpnet og finansiert av disse Det blir heller ikke akkurat noen utfyllende beskrivelse når Strøknes skriver at «Palestinske områder ble erobret, og hundretusener av palestinere ble fordrevet [i mars-mai 1948], lenge før arabiske land blandet seg inn i konflikten» – men utelater de mange særdeles klare utsagnene og truslene som arabiske ledere hadde kommet med lenge før dette (bl.a. hadde den egyptiske FN-delegasjonen advart forut for avstemningen om at en deling av Palestina med absolutt nødvendighet ville måtte føre til blodsutgytelse både i Palestina og for jøder i andre arabiske land, og arabiske statsledere snakket om å «knuse en jødisk stat», «feie jødene på havet» og «utslette sionismen») – alt dette i tillegg til klare løfter om at de ville gi direkte støtte til en palestinsk væpnet kamp mot delingsplanen.

Helt til slutt i sin tilbakevisning av myte nr. 1, forteller Strøksnes oss at «De arabiske styrkene var dårlig utstyrte, i mindretall og hadde lav moral, sammenlignet med de jødiske.» Dette er igjen rimelig korrekte opplysninger, men hva disse opplysningene skulle ha å gjøre med en tilbakevisning av påstanden om at «FN skapte Israel«, må jeg ærlig innrømme at jeg rett og slett ikke begriper.

Neste myte som skal tilbakevises av Strøksnes, er at:

2. Araberverdenen har aldri villet inngå fred med Israel.

Ifølge Strøksnes er imidlertid realiteten at:

Da historikere begynte å granske israelske arkiver, fant de at de nærmest var sprekkeferdige av fredsfølere, fredsforslag og fredstilbud fra arabiske naboland. De ble kontant avvist av Israel, som var trygge på sin militære overlegenhet.

Ettersom Strøksnes kun refererer til en fagbok og ikke konkretiserer hva for forslag det er snakk om, er det litt vanskelig å ettergå disse påstandene. Dette sies heller ikke noe om i hvilke perioder disse fredsforslagene (som altså tydeligvis kun ble fremsatt i fordekt diplomatisk form fra araberlandenes side) kom. Det kan være verdt å minne om at i september 1967, i kjølvannet av seksdagerskrigen, så vedtok et toppmøte i den arabiske liga i Khartoum en resolusjon om at deres videre politikk (fortsatt) skulle hvile på prinsippene om «ingen fred med Israel, ingen anerkjennelse av Israel, ingen forhandlinger med Israel«.

Det eneste konkrete fredsforslaget som Strøksnes trekker frem er den saudiske/felles-arabiske fredsplanen fra 2002 (som ble relansert i 2007): «Kjernen i planen er at Israel tilbys fred og fulle diplomatiske forbindelser, hvis de trekker seg tilbake til «den grønne linjen» fra 1967. Forslaget er enten blitt latterliggjort, blankt avvist eller fullstendig oversett av israelske statsledere.»

Det er ikke vanskelig å være enig i at de stort sett høyredominerte regjeringene som har vært i Israel i det siste drøye tiåret (etter sammenbruddet i Camp David-forhandlingene i 2000) har vært preget av manglende fredsvilje. Imidlertid begår Strøksnes en nokså grov forenkling av fredsforslaget når han kun beskriver det som et krav om tilbaketrekning til før-1967-grensene. Fredsplanene stilte tre krav til Israel: Tilbaketrekning til før-1967-grensene, opprettelsen av en suveren og uavhengig palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad, og en «rettferdig løsning i samsvar med FN-resolusjon 194» for de palestinere og deres etterkommere som hadde flyktet i 1948. Dette siste punktet er tydelig vagt formulert, og ble (i hvert fall ikke helt uten grunn), tolket av israelske myndigheter som et krav om full returrett for alle palestinske flyktninger og alle deres etterkommere – et krav som neppe noen israelsk regjering ville kunne gå med på. Det var også dette kravet (og det faktum at de arabiske landene hadde lagt inn formuleringer som gikk imot muligheten for å gi palestinske flyktninger permanent opphold i de nabolandene hvor de nå bor) som særlig ble trukket fram da israelske myndigheter umiddelbart stilte seg avvisende til dette initiativet. Det blir dermed altfor lettvint når Strøksnes fremstiller det som om Israel her avviste et tilbud om varig fred der alt de behøvde å gjøre var å gjennomføre en full tilbaketrekning fra Vestbredden/Gaza.

Det hører for øvrig også med til historien at flere israelske ledere – inklusive Shimon Peres, både som visestatsminister og som president, statsminister Ehud Olmert og daværende Arbeiderparti-leder og forsvarsminister Ehud Barak – har uttalt seg positivt om dette forslaget og sagt at de ønsker å bruke det som utgangspunkt for videre fredsforhandlinger. Man kan selvsagt mene at dette bare har vært spill for galleriet, eller i beste fall festtaler uten reelt politisk innhold, men det blir like fullt feil av Strøksnes å påstå at «Forslaget er enten blitt latterliggjort, blankt avvist eller fullstendig oversett av israelske statsledere.»

Strøknes’ tredje myte er:

3. Israel har aldri startet noen kriger.

– som for meg egentlig fortoner seg mer som en stråmann (stråmyte?) Jeg kan ikke huske å sett noe slikt bli påstått av seriøse aktører i nyere tid, og særlig Suez-krigen i 1956 ville helt åpenbart slå beina under en slik påstand.

Strøksnes tar spesifikt for seg seksdagerskrigen i 1967, der det ifølge ham eksisterer en ‘hardnakket myte’ om at «Israel ble angrepet av Syria, Jordan og Egypt i 1967, men likevel greide å erobre Vestbredden, Gaza og Golanhøydene på ‘mirakuløst’ vis».

Realiteten – som jeg egentlig vil mene at er relativt godt kjent – er at krigen startet med Israels ‘forkjøpsangrep’ på Egypt, som de begrunnet med at de var under en overhengende trussel av et angrep fra Egypt, og dessuten med fare for et samlet angrep fra Egypt, Syria og Jordan. Bakgrunnen for dette var blant annet at Egypt i mai 1967 ikke bare hadde mobilisert store styrker nær den israelske grensen, men også hadde kastet ut FNs observatørstyrke på Sinai-halvøya, og hadde stengt Tiran-stredet (Israels eneste utfart til Rødehavet) for all israelsk skipstrafikk – dette samtidig som Egypts president Nasser uttalte at «Vi vil ikke akseptere noen mulighet for sameksistens med Israel».

Strøksnes skriver imidlertid kun at Egypt «hadde mobilisert militært på Sinaihalvøya, men ikke planla et angrep». Hva han bygger dette på, sier han ikke noe om, utover å henvise til nok en fagbok om krigen. (Og ja, jeg er enig i at det generelt er positivt at kronikører henviser til relevante fagkilder, men det betyr også at det er et forsvinnende lite mindretall av leserne som har noen som helst reell mulighet til å kontrollere kildene hans.)  Han sier heller ikke noe om hvilken forklaring han legger til grunn for den egyptiske opptrappingen, eller om hvorvidt israelske myndigheter og etterretning hadde noen mulighet til å legge til grunn at Egypt ikke egentlig hadde til hensikt å angripe – eller om de hadde mulighet til å holde sitt eget militære i den nødvendige alarmberedskap (med en omfattende mobilisering av reservister) over tid.  Historieprofessor Avi Shlaim (den samme professor Avi Shlaim som Strøksnes selv viste til som sin kilde i punkt 2, og som vi må kunne anta at Strøksnes anser som en svært troverdig og tungtveiende kilde) skriver tvert imot at Nassers (Egypts) handlinger gjorde krigen ’tilnærmet uunngåelig: «Nasser responded by taking three successive steps that made war virtually inevitable: he deployed his troops in Sinai near Israel’s border on 14 May; expelled the UNEF from the Gaza Strip and Sinai on 19 May; and closed the Straits of Tiran to Israeli shipping on 22 May.»

Neste punkt på Strøksnes’ liste er:

4. Israel har tilbudt palestinerne alt de har bedt om, men de har avslått, og vil ikke ha fred.

Og utdyper med at: «Det nærmeste [Israel har kommet å tilby palestinerne en full tilbaketrekking til [før-]1967-grensene] er tilbudet Olmert ga Abbas høsten 2008, da førstnevnte hevder at han tilbød Abbas 93 prosent av Vestbredden.», men at en rekke andre spørsmål ikke var avklart i dette (uoffisielle) tilbudet.

På dette punktet har jeg rett og slett ikke nok detaljkunnskap til å ettergå Strøknes’ fremstilling, og må nøye meg med å si at jeg stiller spørsmål ved om han heller sitter med nok innsidekunnskap fra alle uavsluttetede forhandlinger til å komme med kategoriske konklusjoner om hva som konkret ble tilbudt og avvist (særlig i Camp David/Taba i 2000). At (store deler av) den nåværende israelske regjeringen viser svært få tegn til å være villige til å inngå de nødvendige kompromisser og innrømmelser, kan Strøksnes og jeg sikkert være skjønt enige om.

For øvrig er det interessant (og kanskje – dessverre – nokså talende for Strøksnes’ kronikk) at mens han i sitt punkt 2 kritiserer Israel på det sterkeste for å ha vist fravær av fredsvilje ved å ikke ha akseptert et vagt formulert tilbud om fred i bytte mot full tilbaketrekning (et tilbud som altså i realiteten inneholdt også andre betingelser), så påpeker han nå at djevelen er i detaljene og mener at Israel umulig kan påberope seg å ha oppfylt alle palestinernes krav når spørsmål som vannressurser og flyktningers tilbakevendingsrett ikke var avklart.

Avslutningsvis angriper Strøksnes myten om at

5. Israel okkuperer Vestbredden av sikkerhetshensyn.

Og skriver at:

«Det er absurd å hevde at man styrker sin egen sikkerhet ved å flytte store deler av egen befolkning inn på «fiendens» territorium. (…)

Konflikten har bare én diamanthard kjerne. Den består ikke av urgammelt hat, eller lignende klisjeer, men at Israel vil kolonisere et annet folks land. Tro aldri de som sier at konflikten handler om noe annet. De bedriver avledningsmanøvrer.”

Det er lett å være enig i at den israelske bosettingspolitikken vanskelig lar seg forsvare ut fra noe sikkerhetspolitisk argument (med mindre det er snakk om en kalkulerende politikk for å sikre seg langsiktig militær kontroll over Vestbredden). Personlig anser jeg bosetningspolitikken som en tragedie for begge parter, og et utilgivelig linjevalg av israelske myndigheter gjennom flere tiår. Men når man ser på det kontinuerlige konflikt- og trusselnivået som har vært mellom Israel og palestinerne/nabostatene gjennom de siste 70 årene, så burde det også være klart at det er uholdbart lettvint av Strøknes å totalt avfeie sikkerhetsargumentet som en faktor i den fortsatte okkupasjonen. Hvis man ønsker å faktisk ha en faktabasert debatt om analyse av konflikten, så man åpenbart også ta med at denne sikkerhetstrusselen (både for småskala- og storskala-angrep) er høyst reell, og – selv om man ikke aksepterer den fortsatte okkupasjonen – ihvertfall innse at dette elementet utgjør en stor del av grunnen til at også de israelere som er motstandere av bosetningene og genuint ønsker en levedyktig tostats-løsning, fortsatt mener at Israel ikke kan trekke seg ut under de nåværende forhold.

Selv om man skulle ha klart konkludert og valgt side i en konflikt, så bør det uansett være av essensiell verdi å ha en korrekt forståelse både av sakens fakta og av motpartens beveggrunner for å handle som de gjør – og i så måte har dessverre Strøknes’ angivelige myteknusing i beste fall betydelige blindsoner.