Twitter-svar til @HFMarthinussen om aktiv dødshjelp

Og mitt poeng var at både min egen og andres erfaring tilsier at det svært mange gamle personer (langt fra alle, kanskje ikke engang et flertall, men i hvert fall en betydelig andel) som er svært bekymret over å være til ‘byrde’ og til ‘bry’ for familiemedlemmer og for samfunnet for øvrig. Hvis man ikke har god direkte erfaring med personer i denne konkrete situasjonen, så bør man nok være uhyre forsiktig med å ekstrapolere ut fra «mannen i gata» sine meninger om tiggerforbud.

Nei, jeg kan ikke se hvordan man skal klare å sikre at ikke noen personer tar sitt valg pga. ytre (uttalt eller uuttalt) press. Man kan og vil selvsagt legge inn sikkerhetsmekanismer som reduserer faren noe, men å skulle fjerne denne risikoen fullstendig fremstår som helt illusorisk.

Prinsipielt og moralsk er jeg klart for at enhver person har helt og fullt eierskap til sitt eget liv, og at hen burde ha muligheten til å avslutte det – om nødvendig med bistand fra andre. Men dersom man etablerer et juridisk regelverk for å tillate og tilrettelegge for dette, så åpner man samtidig for direkte eller indirekte press for at folk skal ta dette valget – og det er en fare og en risiko som mener jeg at samfunnet ikke kan utsette sine borgere for.

Dette er et prinsipp som legges til grunn i mange andre juridiske sammenhenger (f.eks. i arbeidsmiljøloven), der man tar utgangspunkt i at det er visse typer avtaler som selv voksne, samtykkende personer ikke har lov til å inngå, fordi man anser at det er for stor fare for at ujevne maktforhold fører til at noen personer kan bli presset til å inngå en urimelig avtale. (Også de dagsaktuelle forslagene til oppmykning av arbeidsmiljøloven opprettholder dette prinsippet, bare i litt utvannet form.)
Når man anvender dette prinsippet om fare for utilbørlig ytre press i spørsmål om arbeidsavtaler, så mener jeg at man ikke kan se bort fra det når vi snakker om den mest ugjenkallelige og endelige beslutningen som et menneske kan ta.
Ja, som også kronikkforfatterne skriver (det er ikke så ofte jeg er enig med de to herrene, men her er vi stort sett på linje, selv om jeg mener deres framsnakking av ‘lindrende sedering’ grenser til det sofistiske), dette vil føre til at noen personer utsettes for unødig lidelse som de burde ha fått slippe – men her må man samtidig (så følelseskaldt det enn kan virke) veie dette opp mot faren for urett mot andre (som blir presset til å avslutte et fortsatt meningsfylt liv) som man åpner for ved å tillate en utvei for disse lidende pasientene, og jeg er (dessverre) ikke i tvil om hva som veier tyngst i sum.

Så mens det er blitt vanlig å snakke om at man er «mot at enkeltpersoner tar abort, men for loven om selvbestemt abort», så inntar jeg det motsatte standpunkt i dette spørsmålet: Jeg er prinsipielt for at enkeltpersoner skal kunne få aktiv dødshjelp, men fundamentalt imot at en slik mulighet skal kunne tillates eller lovfestes.

(Her (i kommentarfeltet) finner eventuelle interesserte en litt lengre og mer følelsesladet beskrivelse av mitt standpunkt.)

Advertisements

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s