Reservasjonsrett kontra reservasjonsmulighet

Svært mye av den senere tids debatt om hvorvidt man skal tillate fastleger å reservere seg mot å henvise pasienter til abort, har handlet om definisjonsbruk, der regjeringen og KrF har insistert på at «dette dreier seg om en reservasjonsmulighet, ikke en reservasjonsrett» og at diverse resolusjonsforslag og vedtak som markerer motstand mot reservasjonsrett ‘snakker om noe helt annet enn det som diskusjonen handler om’. Ikke minst danner dette grunnlaget for helseminister Høies innbitte fastholding av at han slettes ikke har gått bort fra sitt tidligere standpunkt om at han er motstander av reservasjonsrett, ettersom det som han nå foreslår er noe helt annet enn en reservasjonsrett.

Her er et mer eller mindre tilfeldig valgt eksempel på argumentasjonen, fra Civitas Kristin Clemet:

Ordene «rett» og «mulighet» brukes om hverandre i debatten – også i årets 8.mars-tog – men forskjellen er vesentlig. Det å reservere seg av samvittighetsgrunner er nemlig ikke pr definisjon greit – og det er heller ikke en rett man kan påberobe seg uansett situasjon. Begge deler avhenger av forholdene: Det er f.eks. ikke akseptabelt at en lege av samvittighetsgrunner reserverer seg mot å utføre en bestemt handling, dersom dette setter pasientens liv i fare – og det er ikke mulig å gi en lege reservasjonsrett, dersom dette setter pasientens rettigheter til side. Det som diskuteres, er derfor om legene bør ha en mulighet til å reservere seg, dersom det ikke går utover kvinners rettigheter.

Som motstander av denne typen reservasjons-hvadunåmåttekalledet for fastleger, kan jeg saktens være oppgitt over at andre reservasjonsmotstandere insisterer på å snakke om reservasjonsrett og dermed bidrar til at debatten stadig sporer av i en diskusjon om semantikk. Det er svært mange tilfeller hvor jeg skulle ønsket at man bare aksepterte terminologien «reservasjonsmulighet» og fokuserte på å debattere realitetene i forslaget.

Samtidig er det heller ikke slik som Clemet og hennes parti- og meningsfeller påstår, at det i denne sammenheng eksisterer et skarpt skille mellom «rett» og «mulighet», og at den foreslåtte ordningen definitivt og kategorisk utgjør en «mulighet». Det at noe er en «rett» behøver på ingen måte å bety at den gjelder uinnskrenket. Ett av mange eksempler er innsynsretten i offentlige dokumenter, som omtales som en «rett» selv om den er beheftet med en rekke begrensninger og unntak. Selv den private eiendomsretten kan innskrenkes i tilfeller der staten har lovhjemmel til å gå til ekspropriasjon.

Dersom lovforslaget utelukkende dreide seg om å oppheve det eksisterende forbudet mot at kommuner inngår reservasjonsavtaler med sine fastleger, kunne det være legitimt å insistere på at det er mer korrekt å omtale dette som en «mulighet» enn som en «rett». Dette var for så vidt det som ble lagt opp til i det opprinnelige høringsforslaget:

Det vil være opp til den enkelte kommunen å avgjøre om de ønsker å inngå avtaler om reservasjon, såfremt vilkårene for å inngå slik avtale er oppfylt.

Imidlertid har helseministeren nå signalisert klart at han planlegger å endre på dette, og at det ikke vil bli opp til hver enkelt kommune om de ønsker å la kommunens fastleger å reservere seg eller ikke, men at han ser for seg en felles nasjonal ordning der alle fastleger skal få reservere seg dersom kravet om at «dette ikke vil innebære en urimelig ulempe for kvinnene som blir berørt» er oppfylt. Dersom kommunene reelt skal hindres i å avvise reservasjon på prinsipielt grunnlag, så må vi anta at dette også vil måtte innebære at dersom kommunen nekter en fastlege å reservere seg basert på at det alternative legetilbudet anses å være for dårlig, så vil legen ha rett til å påklage den beslutningen til en eller annen høyere tilsynsinstans (fylkesmann, helsetilsyn, helsedirektorat…) som skal vurdere om kommunens avslag er saklig begrunnet. Med en slik klageadgang (som fremstår som en nødvendighet dersom man skal sikre en enhetlig nasjonal praksis som ikke skal avhenge av lokalpolitiske beslutninger), så begynner dette å ligne veldig på en «rett».

Clemet viser også til at:

Helsepersonell allerede har en lovfestet rett (i dette tilfellet er det en rett) til å reservere seg mot å utføre abortinngrep.

Dette forsøket på å skille mellom sykehuslegers «reservasjonsrett» og fastlegers «reservasjonsmulighet» tjener bare ytterligere til å illustrere at en «rett» ikke behøver å være uinnskrenket. Faktum er at også sykehuslegers reservasjonsrett kommer med begrensninger som ligner på de som skisseres i fastlegers «reservasjonsadgang».
Ja, det er riktig at abortforskriftens § 15 om fritak av samvittighetsgrunner sier at «Helsepersonell som av samvittighetsgrunner ønsker det, skal fritas fra å utføre eller assistere ved svangerskapsavbrudd.» (min uth.) Men samtidig inneholder §16 og §17 klare bestemmelser knyttet til sykehusets ansvar for å sikre at de har nok ikke-reserverende personell til at de kan gi et forsvarlig tilbud:

For å sikre sykehuseiers plikter etter abortloven § 14, kan det ved utlysing av stillinger for helsepersonell fastsettes i ansettelsesvilkårene at de som ansettes må være villige til å påta seg de plikter og oppgaver som påhviler avdelingen/institusjonen, herunder svangerskapsavbrudd. Helsepersonell som søker stilling ved sykehus eller annen institusjon hvor svangerskapsavbrudd vil kunne bli utført, skal på anmodning oppgi om de ønsker seg fritatt fra å utføre eller assistere ved svangerskapsavbrudd.

Sykehuset er altså i sin fulle ‘rett’ til å nekte å ansette en reservasjonslege, dersom bemanningssituasjonen krever dette. I tillegg slår forskriften fast at sykehuset kan be søkerne om å oppgi hvorvidt de kommer til å reservere seg. Jeg antar at dette innebærer at dersom en lege sier at han ikke kommer til å reservere seg, så står han ikke fritt til å skifte mening om dette spørsmålet i fremtiden (selv om arbeidsgiveren selvsagt kan tillate ham å reservere seg, dersom kapasiteten tillater det).
Igjen legger Høies forespeilede reviderte lovforslag opp til at fastlegene skal få en reservasjons-etellerannet som er like sterkt lovfestet som den som sykehusleger har (og siden vi er innom abortforskriften, kan det være greit å minne om at den uttrykkelig slår fast at «Retten til fritak gjelder ikke for helsepersonell som gir kvinnen stell og pleie før, under og etter svangerskapsavbruddet.«, og at sykehuspersonell heller ikke kan reservere seg mot journalføring og lignende administrative oppgaver knyttet til en abort). Både for sykehusleger og for fastleger skal det være en grunnleggende forutsetning at alle pasienter må være sikret sitt lovfestede tilbud, men dersom denne forutsetningen er oppfylt, så skal legen kunne reservere seg.

Det finnes riktignok et par mindre forskjeller mellom de to ordningene. En av dem er at idet ordningen ble innført, så kunne alle sykehusleger i teorien reservere seg, ettersom ingen av dem hadde inngått noen tidligere forpliktelse til å unnlate å reservere seg. For fastlegene vil dette ikke gjelde, siden alle som kommer neste år og ønsker å reservere seg er avhengige av at kommunen vurderer tilbudet som godt nok. (Gudene vet hvordan kommunen skal forholde seg dersom de får to søknader om reservasjon og bare har kapasitet til å innvilge én – men det er en annen sak.) Dette er imidlertid bare et overgangsfenomen knyttet til innføringen av ordningen – så snart ordningen er på plass og har fått virket over noe tid, vil sykehus- og fastleger være i samme situasjon, der de skal få lov til å reservere seg hvis og bare hvis kapasiteten i det lokale helsetilbudet tillater det.
En annen forskjell er at selv om sykehuset kan stille krav til nyansatte leger om at de ikke skal reservere seg (dersom dette er nødvendig for å opprettholde tilbudet til pasientene), så har de ikke anledning til å frata en lege hens reservasjon, selv om sykehuset skulle komme opp i en bemanningsmessig klemme pga. at andre ikke-reserverende leger slutter eller er fraværende. Dette skiller seg fra forslaget om fastlegereservasjon, der det står eksplisitt at «kommunen [må] kunne si opp en avtale om reservasjon dersom tilgangen på fastleger med åpne lister reduseres, og det ikke er mulig for kvinner å skifte til en fastlege i nærheten som ikke reserverer seg

Spørsmålet blir da om disse forskjellene er signifikante nok til at det er rimelig å hevde at fastlegene skal få (‘bare’) en «reservasjonsmulighet», som skiller seg prinsipielt fra sykehuslegenes «reservasjonsrett». Personlig synes jeg dette blir å trekke disse forskjellene vel langt, især siden dette er ting som kun vil gjøre seg gjeldende i svært avgrensende, hypotetiske situasjoner.
 
 
Les også:
Reservasjonsrettsstaten
Et reservasjonsmulighets-spørsmål til Bent Høie

8 kommentarer om “Reservasjonsrett kontra reservasjonsmulighet

  1. Hei!

    Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

    Hilsen Magne i VG

    Liker

  2. Hei!
    Du skriver her: «Dersom lovforslaget utelukkende dreide seg om å oppheve det eksisterende forbudet mot at kommuner inngår reservasjonsavtaler med sine fastleger, kunne det være legitimt å insistere på at det er mer korrekt å omtale dette som en «mulighet» enn som en «rett». »
    Men da blir jeg i stuss: For det er vel ikke, idag, et eksplisitt forbud mot å inngå reservasjonsavtaler? Eller et eksplisitt forbud mot å reservere seg mot aborthenvisning?
    Poenget er vel omvendt: Det er eksplisitt i loven AT visse leger har rett til å reservere seg mot å utføre abortinngrep. Men så vidt jeg vet (?) er ikke almenlegen eller fastlegen eksplisitt nevnt i loven, annet som evt. ett skritt på veien i en abortprosess. Men der vet vi altså nå at loven også åpner for at kvinnen kan skippe almenlege-leddet, slik det også gjøres i 90% av tilfellene i Oslo og Akershus.
    Så poenget er at fastlegers reservasjonsadgang (og enda mindre rett) ikke er beskyttet eller hjemlet i loven. Men dét betyr jo ikke det samme som at det er forbudt. Det måtte i så fall være dersom Helsepersonelloven eksplisitt sier at fastleger skal utføre alle oppgaver som er lagt til fastlegen. Den gjør kanskje det? Jeg er imidlertid litt usikker, ikke minst fordi det er en kjent sak at fastlegers kompetanse varierer; noen er gode til noen ting, andre er gode på andre områder – og alle har noen ting de ikke er så gode på.

    Det er jo viktig å huske her at Helsetilsynet, og deretter Helsedepartementet, i flere omganger har drøftet dette med fastlegers reservasjonsønsker i lys av lovgivningen, og har funnet at dette har vært lovlig og forsvarlig, så sant kvinnens abortrettigheter blir ivaretatt (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/helse-og-medisin/stoltenberg-feilinformerte-stortinget-om-abortpraksis/a/10069587/).

    Liker

    • Les gjerne fastlegeforskriften. Fastleger har såkalt listeansvar som er et ansvar for å gi alle på ens liste den behandling og henvisning til spesialhelsetjenesten de har krav på gjennom loven. Jeg utfordrer deg til å finne i denne forskrift eller forskrifter den henviser til åpning for å reservere seg mot å henvise til abort: http://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2012-08-29-842. Hva en i Krf sier om hva Stoltenberg har sagt eller hva han faktisk har sagt endrer ikke på hva forskriften faktisk sier.

      Liker

  3. Hvilken kron idiot er det, som tror det at almenleger faktisk utfører selve aborten? hva i alle dager skal legen reservere seg fra? er det med fult alvår snak om at en lege skal kunne reserver seg fra å sende en pasient til en kyndig relevant klinik, med leger som ikke bare er faglig kompitente til å gjenomføre aborten på en så human måte som mulig, men faktisk har valgt å ta dette yrket av egen fri vilje.
    Er det med fult alvår slik ment at man skal med denne Reservashjonens-kaldethvaduvil skal kunne se vekk i fra å hjelpe en person i nød?

    Liker

  4. Mye snakk om kvinnens rettigheter. Noen som er opptatt av barnets rettigheter? De samme rettighetene mammaen fikk da hun var like liten da hun var i magen til sin mamma?

    Liker

    • At vi ikke kan tolerere at noen er uenige ang. når livet får verdi og rettigheter høres forferdelig intolerant ut for min del. Det er jo rart mtp barnets rettigheter at etter Arveloven §71 s så har også den som «er avla når arvelataren døyr» arverett. Samfunnet og rettsordenen anerkjenner altså at et foster kan ha selvstendige rettigheter separat fra sin mor. Og hvis et foster skal ha arverett så må det vel jammen meg også ha rett til å leve? I det minste må vi kunne tolerere at noen mener fosteret har en rett til å leve?

      Liker

  5. Tilbaketråkk: Høydepunkter fra arkivet | Langust og korsnebb

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..