Tja til selvrealisering

I sin julekronikk i Dagbladet tar Per Fugelli til orde for at Jesus og Muhammed bør være mer til stede som moralske ledestjerner i samfunnet, og nevner tre konkrete veiledninger som de kan gi oss, hvorav den første er:

Fred og ro. Jesus og Muhammed er fred. Det er mange trøtte i Norge nå. Mange av oss vil for mye, krever for mye av oss selv og hverandre. Det olympiske motto: Høyere, raskere, sterkere har kommet inn i folkesjelen. Men Jesus og Muhammed vet at vi ikke er kloner av supermann eller superkvinne som kan være all time high – hele tiden. De er glade i mennesket som medfødt feilvare. Vi kan hvile i ufullkommenhet.

Vel og bra, men det begynner å skurre litt for undertegnede når Fugellis neste ideal som JesusogMuhammed representerer er:

Selvstendighetsmot. Dere husker Maslow, han med behovspyramiden. Den høyeste menneskelige lengsel, sier Maslow, heter selvrealisering, å virkeliggjøre seg selv. For å oppnå en anelse trygghet, verdighet og lykke må mennesket stjele seg mot til å være seg selv, leve i pakt med sitt eget grunnstoff.

På ny er Muhammed og Jesus forbilder. De levde livet på sin måte, modigere, villere, tryggere enn noen andre i verden. Hvis Frank Sinatra er der oppe nå, kan de tre sitte på en sky og gynge og synge: «I did it my way».

For all del: Det er ingen motsetning mellom «Fred og ro» og det å være «tro mot seg selv» – man kan endog hevde at det siste er en forutsetning for det første, ved at det hjelper det å stå imot svermen av krav og forventinger fra omverdenen. Men det burde også være ganske klart at nettopp samfunnets ideal om «selvrealisering» og å «utnytte sitt potensielle til det fulle» ofte kan bikke over det usunne og være kilden til det endeløse jaget etter «Høyere, raskere, sterkere» (og bedre, flinkere, mer perfekt) som Fugelli kritiserer når han maner til «fred og ro».

Og når Fugelli velger å hylle JesusogMuhammed (og Frank Sinatra(!)) for å ha «levd livet på sin måte, modigere, villere, tryggere enn noen andre i verden«, så bærer det vel et visst preg av at Fugellis kronikk* er skrevet etter metoden «Sett ned på papiret en rekke momenter som jeg som kronikkforfatter opplever som riktige og viktige, og sy det sammen til en kronikk uten å legge så mye vekt på om de forskjellige momentene henger sammen innbyrdes».

*) I likhet med en hel del andre kronikker, skal det i rettferdighetens navn sies.

Advertisements

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s