OL i dårlige argumenter (oppdateres)

Det har etterhvert blitt presentert såpass mange underlige «Ja til Oslo-OL»-argumenter i media at det synes på sin plass å samle noen av de «beste» på ett brett. Listen oppdateres fortløpende, så kom gjerne med flere tips.

(For ordens skyld: Tittelen på herværende blogginnlegg er stjålet lånt fra Nils August Andresens utmerkede artikkel om temaet.)

Vi starter med idrettspresident Børre Rognlien, som mener alle som ikke ønsker ubegrenset med statlige penger til egen kommune er uinformerte:

Men Børre Rognlien mener folket i hovedstaden må innse at et OL nesten blir som å vinne i Lotto for en Oslo-borger. – Den Oslo-borger som stemmer nei til å motta 20 milliarder fra staten, bør kanskje sette seg litt bedre inn i saken, sier idrettspresidenten.

Christian Ringnes går et skritt lengre i sin beskrivelse av folk som synes at statlig pengebruk bør vurderes ut fra et helhetlig nasjonalt perpekstiv:

OL i Oslo 2022 er i dyreste utgave beregnet å koste brutto 37,5 milliarder. Dette får Oslos befolkning for maksimalt 2,6 milliarder. Den som sier nei til et slikt tilbud, med over 90 prosent rabatt, er da temmelig tett i pappen?

(…)

For maksimalt 2,6 milliarder får altså Oslo nyttige idrettsanlegg og infrastruktur, spesielt i Groruddalen, som koster 5 milliarder kroner. I tillegg får byen et betydelig løft i boligbyggingen og et helt OL-arrangement aldeles gratis! Hvis ikke dette er en god deal – så skjønner jeg ingen ting. OL gir rett og slett Oslo et kjærkomment og rettferdig bidrag fra statskassen. Statsbidraget via idretten gjør at Oslos OL kostnad blir godt mindre enn 10 prosent av totalkostnaden – med andre ord en rabatt på mer enn 90 prosent. Hvem i all verden er det som kan si nei til en slik gullgruve?

(…)

Som forretningsmann og bypatriot kan jeg ikke skjønne annet enn at alle som er opptatt av Oslos beste bør gripe sjansen og stemme ja til OL i Oslo på valgdagene den 8. og 9. september

Petter Stordalen mener landet står ved en korsvei som vil avgjøre om vi har noe å leve av etter at oljen tar slutt:

Hovedstaden får i realiteten får et OL til rundt 30 milliarder kroner for i underkant av tre milliarder, siden alle kostnader til planlegging og gjennomføring av OL finansieres ved statlige tilskudd. Dette er tidenes gavepakke til Oslos eksisterende og kommende innbyggere, sier han. Når vi i fremtiden skal leve av noe annet enn oljen, vil turisme bli en av våre store framtidsnæringer.

(…)

De investeringene som gjøres, vil Oslo og Norge nyte godt av i mange år framover. OL er ikke fest som varer i tre uker. OL er en investering i felleskap og framtid og hele den norske turistnæringen som vil sette spor i flere tiår framover, sier han.

– Det kommer til øyeblikk i livet der man må våge å satse utover det vanlige. Det gjelder oss som enkeltmennesker. Og det gjelder Norge som nasjon. Nå står vi foran et slikt valg.

Olaf Thommesen og Dilek Ayhan i JO22 mener at Norges integrering av innvandrere står og faller med om det blir OL eller ikke:

For Groruddalen, som skal ønske verden velkommen til denne festen, er det et spørsmål om hva slags fremtid vi skal ha de neste 100 årene. Vi vil faktisk gå så langt som å si at det er enda viktigere. Alt et vinter-OL kan føre med seg til hovedstadens østkant, kan være avgjørende for hvordan vi som land lykkes med å forene nordmenn av alle familiekulturer.

Rune Gerhardsen mener enhver person som ytrer motstand mot et konkret forslag (f.eks. å brolegge alle norske rundkjøringer med trøfler) samtidig må presentere et alternativt forslag:

Og han får tverrpolitisk støtte fra Høyres stortingsrepresentant Kårstein Løvaas:

Og samme mann kommer litt senere med en følgende heller kryptiske analogi:

Tom A. Schancke mener det er uansvarlig å ville spare kommende generasjons penger til helse og skole og sånn:

Det er de godt voksne og eldre som fortsatt er skeptiske til OL-søknaden. Men vi eldre kan da ikke stemme mot at en ny generasjon skal få oppleve det vi fikk oppleve i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994, og noen av oss også i Oslo 1952.  Det vil være ekstremt egoistisk og direkte uansvarlig.  Dessuten vil det være galt hvis ikke et stort flertall av de som er bosatt i Oslo stemmer for OL-søknaden, sier han.

Idrettsforbundets generalsekretær Inge Andersen advarer Oslo-borgere mot å tro at de får idrettsanlegg uten OL:

De pengene som Marianne Borgen snakker om skal gå til andre anlegg – de pengene kommer til å ende i brobygging og veibygging andre steder, [f.eks.] på Vestlandet.

Marianne B. Skou og Olaf Thommessen i JO22 har tenkt å trylle frem OL-midler av løse luften

Mange tror at de midlene som eventuelt skal brukes til OL i 2022 bare kan omdirigeres til andre formål.  Men de kan ikke det. Om det dreier seg om Oslos infrastruktur og byutvikling, eller andre gode saker som sykehjem og oppussing av skoler. Uten OL, ingen OL-midler.

Det er staten, idretten og de involverte kommunene som skal dele på OL-regningen. Staten vil ta størsteparten, rundt 90 prosent. OL i Oslo er altså en egen satsing som vil få tildelt spesielle, øremerkede midler.  De midlene som måtte bevilges er altså penger som ellers ikke ville vært der – uten et OL.

Børre Rognlien har samme fantamagiske plan, og mener dessuten at utgiftene blir mindre hvis de fordeles utover åtte år:

Idrettspresident Børre Rognlien påpeker i et intervju med NTB mandag, at de 30 milliardene som skal brukes på et eventuelt Oslo-OL, ikke er ledige penger til andre gode formål.

– Det som gjør meg litt betenkt er at de tallene som finnes for brutto og netto kostnader, 30 milliarder og 23 milliarder, oppfattes av veldig mange som svært store summer. Så har motstanderne av OL lyktes med å få folk til å tro at de kan bruke disse pengene til andre formål. Altså at bruken av disse pengene skal true andre gode formål, sier Rognlien.

– Men hvis noen stemmer nei nå, så finnes det jo ikke ei OL-krone i noe budsjett. Hvis noen tror det ligger noen kroner igjen på bordet, som kan brukes til et annet formål hvis de stemmer nei, så har de totalt misforstått situasjonen. Det ligger ingen penger i en pott, sier han.

Rognlien sier at det ikke er slik det politiske systemet fungerer.

– Det er sånn at det ikke er budsjettert med noen utgifter til OL i det hele tatt på det nåværende tidspunktet. De første pengene trenger man jo heller ikke før i 2015, så de utgiftene vi snakker om vil da bli fordelt på åtte budsjettår, fra 2015 til 2022, sier han.

Stein Roger Bull mener man skal vente meg å argumentere mot uvettig pengebruk til etter at Stortinget har fattet endelig vedtak om å bevilge disse pengene:

Foreløpig er det ikke bevilget en krone til annet enn til selve OL-søknaden og forarbeidet til den. (…) Debatten om Norge skal påta seg Vinter-OL arrangementet 2022, pågår for fullt i mange aviser. Fellesnevner for dem som er imot, er at de ønsker pengene brukt til noe annet. Hvilke penger? Foreløpig er det ikke bevilget en krone til annet enn til selve OL-søknaden og forarbeidet til den. Det hindrer ikke motstanderne å sette opp prioriterte ønsker om hva de vil bruke pengene til. (…) Problemet er bare at disse pengene ikke finnes.

Den gamle skøytekongen Knut «Kuppern» Johannesen er kort og konsis:

– Jeg skjønner ikke hvordan folk kan stemme nei! Det blir jo 17. mai i tre uker.

Idrettsbyråd Ola Elvestuen og OL-direktør Eli Grimsby er i beit for gode grunner til nasjonal stolthet:

Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) har uttalt at OL på Lillehammer gjorde ham stolt over å være norsk. Vi mener et OL i 2022 kan skape en fornyet nasjonal identitet og stolthet over å tilhøre vårt fellesskap.

Olaf Thommesen nok en gang, denne gang med en variant av «De lo av Galilei også«-argumentet:

Oslo-ordfører Fabian Stang beskylder partifellene Michael Tetzschner og Per-Kristian Foss for å ikke ha greie på hva de snakker om:

– Jeg er usikker på hva Staten vil komme til å bidra med, og hva OL-planene vil ha å si for andre, viktigere investeringer for byen, sier Michael Tetzschner.
(…)
– Jeg stemmer NEI, skriver Per-Kristian Foss.
(…)
– Dette er ikke problematisk, men gjenspeiler meningen blant befolkningen som ikke har satt seg helt inn i saken. I bystyret er 52 av 59 for et OL, og det er dem som har satt seg best inn i planene, sier Stang.

VGs debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen er befriende ærlig om sine grunner til å stemme ja:

Denne panegyriske OL-hyllesten fra Shabana Rehman Gaarder klarte jeg rett og ikke å plukke ut noen enkeltsitater fra, så dere blir pent nødt til å lese hele. (Nei, dette er ikke en retorisk spydighet. Jeg skulle ønske det var det, men det er det ikke.)

Idrettsforbundets Dag Vidar Hanstad snakker varmt om OLs muligheter til å styrke kreftforskningen (!)

I Oslo Cancer Cluster tenkes det kanskje ikke slik hver dag. Virksomheten driver med kobling av næring, utdanning, forskning og innovasjon for å utvikle fremtidens kreftlegemidler. Ikke uten videre noe som forbindes med OL. I desember i fjor snakket like fullt administrerende direktør Jónas Einarsson på et informasjonsmøte om næring i regi av Oslo kommunes OL-etat. Einarsson hadde to poenger knyttet til OL som kan være verdt å merke seg.

En attraktiv by

Det satses enormt på kreftforskning rundt i verden, og fra lille Norge er målet å synliggjøre seg i disse nettverkene. OL vil bidra til å rette oppmerksomheten på Oslo, og det vil være opp til næringsliv, kultur og forskningsinstitusjoner å utnytte den anledningen som byr seg i årene frem til 2022 og ikke minst under selve lekene. Vi kan profilere oss som et spennende sted å være.

Trine Schei Grande benytter anledningen til å irettesette Hellas, Italia, Canada, Storbritannia, Brasil, Sør-Korea og Japan når hun forklarer hvorfor hun stemte ja:

– Jeg syns også demokratier skal stille opp for sånne arrangementer.

Et knippe Høyre- og Frp-politikere mener at et OL vil være et utmerket virkemiddel for en inkluderende arbeidslivpolitikk:

OL-organisasjonen vil være en krevende kunde som vil stille strenge krav til næringslivet hva gjelder kvalitet og kvalitetssikring, leveringsdyktighet, service og samarbeidsevner. For næringslivet vil dette representere utfordringer og muligheter som vil kunne gi verdifulle erfaringer og oppbygging av kompetanse. Et OL vil være en mulighet for å gjøre et krafttak for å integrere nye grupper i arbeidslivet, som for eksempel etniske minoriteter og folk med funksjonshemminger. Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité har inngått avtale med de fire store arbeidstakerorganisasjonene om et arrangement i tråd med norske standarder og regler når det gjelder miljø, lønninger og respekt for menneskerettighetene.

Eks-langrennshelt Odd-Bjørn Hjelmeset mener at OL i Oslo vil føre til at flere nordmenn reiser på ferie til Indre Nordfjord:

– Men har Sogn og Fjordane, som andre fylker i Norge, noe utbytte av et OL i Oslo og Lillehammer?

– Denne helgen er jeg på hotell Alexandra i Loen med familien min. Folk fra hele Norge valfarter hit. Det samme gjorde de da OL gikk på Lillehammer i 1994. OL i 2022 blir ikke vinterleker for Oslo, men for hele Norge.

– Hva mener du med det?

– At utøverne vil komme fra hele landet og at idretten vil bli styrket der de bor. Enten man velger å komme til Oslo og Lillehammer/Øyer og Kvitfjell eller vil se lekene på TV,  blir det en nasjonal begivenhet. Det vil samle nordmenn og gagne landet. Og da skal vi fra Sogn og Fjordane være med.

Fabian Stang mener at å si nei til OL er som å hysje på ungdom som holder nachspiel. Tror jeg.

Han begynte sitt OL-innlegg med å fortelle at han og bergensordfører Trude Drevland (H) gikk og la seg forholdsvis tidlig lørdag kveld.

– Hver for oss riktignok. Jeg sovnet som en stein, men Trude Drevland fikk ikke sove på grunn av et nachspiel like over gangen, sa Stang.

Han fortalte at Drevland da hadde to valg. Hun kunne gå og hysje på de som holdt henne våken, eller hun kunne bli med på nachspielet.

– Trude sto opp og joinet [sic…] dem i respekt for de opplevelser hun har hatt på nachspiel da hun var ung, sa Stang fra talerstolen på Høyres landsmøte.

– Det er vår tur nå

Stang mener nemlig at de som har opplevd og satt pris på Lillehammer OL i 1994, nå bør gi unge den samme sjansen.

– Gi de unge sitt OL. Og så synes jeg vi bør arrangere Paralympics først, for å vise hva som er norske verdier, sa Stang.

Civita-historiker Bård Larsen løfter blikket ut over Norges grenser og mener at et nei til Oslo-OL vil være et nærmest uopprettelig ideologisk nederlag for hele den demokratiske vestlige verden:

Det spørs om ikke vestlig retrett fra OL-deltagelse kan fremstå som en av de sterkeste politiske fanfarer i de olympiske lekenes historie. Selv om formålet er å ramme IOC for å forsere reformer, kan utfallet bli lite lystelig: De liberale demokratiene trekker seg ut og overlater manesjen til de autoritære statene anført av Moskva og Beijing. Den ideologiske gevinsten i et vestlig tilbaketog fra den internasjonale storidretten, med et europeisk felleskap som er trøtt og slitent i front, vil være storslagen. Politbyrået i Sovjet kunne knapt ha drømt om slik flaks og den vestlige verden kunne knapt fremstått mer avkreftet.

Høyres Kristin Vinje (tidligere finansbyråd i Oslo, nå stortingsrepresentant) snakker til NRK om at OL vil bli en investering for fremtiden:

– Vi får veier, flere politibiler og breddeanlegg og toppidrettsanlegg for idretten. Vi får veldig mange ting, ikke minst stor frivillighet som vil bringe både idretten og breddeidretten videre.

Nå tenker leseren kanskje «Stopp nå, Doremus – dette er jo et helt legitimt argument som ikke har noe i denne kavalkaden å gjøre.» Og det ville vært helt riktig – hvis det ikke hadde vært for at det eksisterende OL-budsjettet (dere vet, det gjennomarbeide, grundig reviderte, super-duper-kvalitetssikrede budsjettet som absolutt helt 100% sikkert og garantert ikke kommer til å sprekke) ikke inneholder noen veiinvesteringer overhodet.

De eneste infrastrukturkostnadene som er lagt inn i OL-søknaden hittil, er 563 millioner til utbedring av Holmenkollbanen og ytterligere 700 millioner til midlertidige tiltak.

Derav mitt (så langt ubesvarte) spørsmål til Vinje:

 

Idrettsforbundets kommunikasjonssjef Per Tøien tar til motmæle mot Jan Arild Snoens påpekning av at det ikke er riktig som OL-tilhengerne hevder, at den folkelige motstanden i forkant av Lillehammer-OL var like stor som den er nå. Snoen påpeker at alle de (to) nasjonale målingene som ble gjort på forskjellige tidspunkt forut for Lillehammer-OL, samt et flertall av de lokale målingene, viser et klart flertall for ja-sidem. Men Tøien mener tvert imot at «Motstanden mot OL på Lillehammer var reell«, og slår i bordet med den ene målingen fra 1988 som viser et nei-flertall – til tross for at denne målingen 1) kun er en lokal måling i Lillehammer-området, 2) ikke spør om man er for eller mot OL, men kun om man tror OL vil ha flest positive eller negative ringvirkninger for byen, og (ikke minst) 3) ble utført blant bare 212 personer (hvilket betyr at overvekten av nei-svar var på kun 16 – seksten – personer). Det burde ikke kreve den helt store statistikkunnskapen å skjønne at denne målingen ikke er anvendbar for noe som helst.

Tøien anser for øvrig at det er «mildt sagt meget spesielt av Snoen» å i det hele tatt vise til ja-flertallet fra 1983, ettersom dette dreide seg om en søknad om OL i 1992 (der Norge altså tapte mot Albertville) – dette samtidig som Tøien finner helt relevant og passende å selv trekke frem at «hele 73 prosent» av de nevnte lillehamringene var mot en hypotetisk tredje søknad om OL i 1998 dersom Lillehammer igjen skulle tape. Det er i det hele tatt et fascinerende skue å se Norges Idrettsforbund legge sin ære i å forsøke å motbevise at nordmenn på 80- og 90-tallet var positive til at vi skulle arrangere OL….

I Aftenposten i juli ramset siviløkonom Hans Magnus Thjømøe ramset opp en lang liste med vestlige demokratier (deriblant Canada, Østerrike, Tyskland og Frankrike) som hadde vurdert å søke om OL i 2022, men som hadde endt opp med å ikke ønske å søke pga. at lekene hadde vokst ut av alle fornuftige proporsjoner. Norges idrettsforbund (representert ved spesialrådgiver Magnus Sverdrup) svarte på denne kritikken mot IOC blant annet ved å opplyse leserne om at Canada og Østerrike arrangerte henholdsvis sommer- og vinter-OL tilbake i 1976, samt at

For øvrig arrangerte Tyskland fotball-VM i 2006. Frankrike skal arrangere fotball-EM i 2016.

Stein-Gunnar Bondevik i Oslo 2022 sitt PR-utvalg mener at det helt sikkert «vil gagne Kyst-Norge og sjømatnæringen hvis man posisjonerer seg allerede på et tidlig stadium» ift. et eventuelt OL. På en eller annen måte.

Nøyaktig hvordan et samarbeid mellom Oslo 2022 og sjømatnæringen eventuelt ville blitt seende ut, vil han ikke spekulere i.

– Nei, jeg har ingen ting med det operative å gjøre, og vet ikke hvordan kontakten mellom næringen og Oslo 2022 har vært. Det jeg har sagt at er sjømatnæringen er felleseie fra Lindesnes til Nordkapp, og at man vil kunne klare å få resten av Norge i tale hvis man fikk med næringen. Det handler om å bygge en allianse som kan virke koblende for landet. Hvordan et slikt samarbeid ville fungert i praksis vil det eventuelt være opp til partene å avgjøre, sier han.

Tom A. Schanke mener (primo august 2014) at oppslutningen om OL ville vært større hvis det hadde vært dårligere vær og ikke Fotball-VM:

Jeg har i lang tid sagt at OL-kampen først starter i høst. Det har nettopp vært sommer og folk har vært opptatt av tre ting. Ferie, fotball og hetebølge. Det er vanskelig å engasjere interesse for et skiarrangement om åtte år.

Oslos idrettsbyråd Hallstein Bjercke prøver å leve opp til ideen om at Venstre-folk ser både fordeler og ulemper med alle tiltak, men lykkes bare sånn måtelig:

– Jeg tror lekene er noe folk kommer til å bli glade for. OL i 1952 og 1994 står igjen i historien for all tid. Det handler ikke bare om en prislapp, vi kan ikke sette en pris på hvordan dette vil påvirke samfunnet. OL er inspirasjon. Det er inspirasjon for idrettsutøvere, for kunstnere, for næringslivet. Det skaper arbeidsplasser, det skaper produkter og løsninger på en rekke utfordringer. Det gir folkehelse og fellesskap, sier Bjercke.

– Jeg vil be Siv Jensen se den unike muligheten til å dele norske verdier og norsk kultur. Det eneste egentlige argumentet mot et norsk OL er at vi kan få i overkant sterk nasjonalfølelse.

Byrådsleder Stian Berger Røsland mener at hvis man først har tatt et standpunkt, så får man holde fast ved det og ikke endre mening bare fordi situasjonen endrer seg eller fordi motparten legger frem hardtslående argumenter i den offentlige debatt:

Byrådsleder Stian Berger Røsland reagerer på Aftenpostens helomvending.

– Jeg synes det er overraskende at to såvidt forskjellige lederartikler kan stå i én og samme avis i løpet av ett år, sier Røsland.

– Det går an å skifte mening?

– Jo, men med dagens lederartikkel har vel Aftenposten inntatt alle mulige standpunkter i denne saken, såvidt jeg kan se.

Og det er jo unektelig et modig standpunkt å innta, når man står i spissen for en bevegelse som i dag vaker rundt 30% oppslutning i folket…

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik ønsker at Oslo-OL skal knyttes like tett til menneskerettigheter verden over som Lillehammer-OL i dag knyttes til miljø.

Nei, dette er ikke ironi.

– Gjennom Lillehammer-OL greide Norge å forankre en miljøbevissthet i OL som siden er fulgt opp. Et Oslo-OL i 2022 vil være en glimrende anledning til å profilere to nye saker som kan gi OL en tilleggsdimensjon, som fremtidige OL-byer ikke kommer unna, sier Bondevik.
(…)
– OL har til en viss grad tatt opp i seg temaer som fred og forsoning. Et OL i Norge kan være en unik mulighet til profilere menneskerettigheter, til å flombelyse de universelle menneskerettighetene, sier Bondevik.

– Det kan gjøres gjennom arrangementer, konferanser og annet på en slik måte at verden i etterkant husker og snakker om Oslo-OL og menneskerettigheter i samme åndedrag. Vi greide det med miljø i 1994. Vi kan greie det med menneskerettigheter denne gang, sier Bondevik.

Inge Andersen mener OL vil åpne opp nye muligheter for norsk eksport:

En av de helt åpenbare gevinstene er at jenter og gutter, om de kommer fra verdens beste OL-bygd Voss, eller fra det flotte skøytemiljøet i Fana, kan få oppfylt sine drømmer. Et OL vil også styrke de regionale kompetansesentrene til Olympiatoppen, og dermed gi et løft for nye utøvere, trenere og ledere. Det vil skapes ny bærekraft for en av Norges fremste eksportartikler ved siden av olje og fisk – nemlig norsk toppidrettskultur, sier Andersen.

Noen som har oppdaterte tall på Norges handelsbalanse innenfor toppidrettskultur?
Les også:
OL-milliarder er ikke som andre milliarder

Olympisk pyrrhosseier

Advertisements

7 thoughts on “OL i dårlige argumenter (oppdateres)

  1. Tilbaketråkk: Dagens sitat: Wergeland og OL | Langust og korsnebb

  2. Tilbaketråkk: Dagens sitat: Adlai Stevenson om OL | Langust og korsnebb

  3. Tilbaketråkk: Høydepunkter fra arkivet | Langust og korsnebb

  4. Tilbaketråkk: OL-surrealisme | Langust og korsnebb

  5. Tilbaketråkk: Idrettsforbundet «forbeholder seg en fiktiv rett? | «Langust og korsnebb

  6. Tilbaketråkk: Flertallet av nyhetssaker inneholder statistikk-feil | Langust og korsnebb

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s