SVs paradoks og MDGs mulighet

(For ordens skyld: Oppi undertegnedes hode fremsto dette som en velstrukturert og treffsikker politisk analyse. Leseren får selv vurdere hvor godt den tålte overgangen til skriftlig form.)

Det går fra vondt til verre…til enda verre for SV, med fredagens 2,5% (=1 mandat) på NRKs partibarometer som foreløpig bunnpunkt. Og det kan bli enda verre: Selv Heikki Holmås’ direktemandat fra Oslo ligger utsatt til, og i BT skisserer Frank Rossavik et mulig katastrofescenario der en utradering av SVs stortingsgruppe fører til at hele partiet går i oppløsning ved at medlemmene sprer seg til MDG, Ap og (et moderert) Rødt.

Den vanligste forklaringen på SVs svalestup er at «regjeringsslitasjen» har vært ekstra sterk for SV, som den koalisjonspartneren som både har måttet svelge flest kameler og som har minst trening i den øvelsen. I tillegg kommer fremveksten av MDG som et reelt alternativ for de miljøvelgerne som mener Venstre befinner seg for langt til høyre på den politiske aksen.

Jeg har imidlertid lenge mistenkt at det er et dypere problem – at det er en misnøye med SV som regjeringsparti som partiledelsen ikke kan blidgjøre med å peke på enkeltsaker der regjeringsdeltakelsen har gitt gjennomslag og resultater.  I SVs glansdager (12,5% ved valgene i 2001 og 2003) var det kanskje ingen partier som hadde flere velgere som var fundamentalt uenige med partiet de stemte på. Alle velgere vil være uenige med deler av programmet til det partiet som de tross alt ender opp med å stemme, men SV var i en posisjon der de kunne tiltrekke seg ekstra mange slike velgere – som det eneste partiet av betydning til venstre for et relativt høyredreid Ap, hadde de tilnærmet monopol på rollen som korrektiv til makta fra venstresiden, samtidig som mange av deres mindre populære standpunkt (som f.eks. nei til Nato-medlemskap) lå så langt fra alle andre partier at Nato-tilhengere trygt kunne stemme på SV uten å bekymre seg for at disse standpunktene noen gang ville kunne omsettes i praktisk politikk.

Når SV så peker på de praktiske resultater de tross alt har oppnådd, har dette lite å si for de velgere som faktisk er motstandere, eller i beste fall fullstendig uinteressert i, mange av disse standpunktene. Dette er velgere som stemte på SV ut fra et behov for å ha en venstreopposisjon kom kunne holde Ap i ørene og generelt lage litt bråk og rabalder omkring mangler og urimeligheter på forskjellige områder av samfunnet. Mange av disse ville betakket seg hvis SVs innvandrings-, sosial- eller miljø-politikk skulle bli gjennomført i sin helhet. men ser en klar verdi i å en vaktbikkje som kan ta opp feil og mangler i systemet – speaking truth to power.

Profilen som engasjert opposisjonsparti har også vært bestemmende ikke bare for hvilke velgere man har tiltrukket, men også for hvilke politikere som har søkt seg til partiet og klart å oppnå rikspolitiske posisjoner. Det at en politiker er dyktig – både faglig og formidlingsmessig – til å påtale feil og mangler i systemet, behøver slettes ikke å bety at den samme politikeren egner til å administrere og forsvare det samme saksfeltet fra en statsrådspost. Da kan ellers slagkraftige politikere bli særdeles grå og intetsigende av seg (Kunnskapsminister Halvorsen) eller det som verre er (Lysbakken).

Jeg vil tro at det er en del velgere der ute som intenst ønsker seg tilbake et frittalende opposisjons-SV – og deres (og ikke minst SVs) hodepine er at det ikke ser ut til å finnes noen annen mulighet til å oppnå dette enn at de rødgrønne mister flertallet. Resultatet blir at man blir nødt til å stemme på et annet parti for å få det SV man ønsker seg. Hvis dennee analysen er korrekt, vil kanskje SVs beste håp være at de rødgrønne forblir langt bak på meningsmålingene, slik at disse velgere vandrer tilbake til SV fordi de ikke lenger «risikerer» at partiet blir værende i regjering. På den annen side – hvis rødgrønt flertall fremstår som en umulighet, kan de heller ikke håpe på å få drahjelp fra Ap-velgere som stemmer taktisk for å redde en juniorpartner over sperregrensen (slik Høyre-velgere gjorde med Venstre i 2005).

SV-ledelsens appell til alle venner av SV om å berge dem fra undergangen vil ganske sikkert ha en viss effekt, men det er likevel mange velgere som opplever det som problematisk å løfte Sv over sperregrensa, vitende om at dette vil bli tolket og utlagt som en støtte til partiets regjeringsdeltagelse og øvrige strategi de siste fire/åtte årene. Som man av og til kan se fotballtilhengere uttale at det egentlig vil være best om laget deres rykker ned, for at man skal kunne få en skikkelig opprydding i dårlig styre og stell, kan også de mest frustrerte SV-velgere føle at bare et katastrofalt valgnederlag vil kunne sikre at SV foretar en gjennomgripende kursendring i etterkant av valget.

Det begynner dessuten å bli en overhengende fare for at MDG får såpass mye oppmerksomhet og eksponering at de fremstår som et minst like attraktivt alternativ for de velgere som mest av alt ønsker seg en «vaktbikkje» som kan opponere mot den politiske konsensus, og som ikke tar det fullt så nøye om det skulle følge med noen mer kuriøse standpunkter på lasset.

Og som Rossavik påpekte på mandagens Politisk Kvarter, så gjør MDGs insistering på «blokkuavhengighet» at de kan fremstå som sårt tiltrengt alternativ for de (trolig relativt mange) som ønsker fortsatt rødgrønn regjering som det minste av to (eller flere) onder, men som samtidig har et sterkt ønske om å signalisere sin tydelige misnøye med samme regjering. I en situasjon med mindretallsregjeringer vil disse velgerne ha muligheten til å stemme på et av regjeringens støttepartier for å sende et budskap om at man både er misfornøyd med regjeringen og ønsker at den skal bli sittende (noe som SV ofte har nytt godt av). Når man derimot har en flertallsregjering som stiller til valg mot en samlet opposisjon, vil enhver stemme til regjeringspartiene bli tolket som en tillitserklæring til regjeringens arbeid, mens en stemme på opposisjonen vil kunne være et direkte bidrag til regjeringsskifte. I denne situasjonen kan MDG finne seg en nisje for de velgere som ønsker å «straffe» regjeringen – men ikke så mye at den blir erstattet av en borgerlig regjering. En stemme til MDG kan fungere som en måte å si et veldig betinget ja til at Stoltenberg skal fortsette som statsminister.

Dog – som også blant annet Rossavik påpeker – med de siste meningsmålingers sterke resultat for både MDG, KrF og Venstre, så fremstår også MDG+KrF+V+H som et mulig flertallsalternativ – om ikke med alle fire i regjering, så ihvertfall med MDG som et parti som kan gi en Høyre-sentrum-regjering flertall i enkeltsaker, slik de at ikke vil være avhengig av kontinuerlig støtte fra Frp-. Dette kan bidra til å «skremme» noen MDG-velgere tilbake til venstresiden – men det  kan også gi MDG sjansen til å gjøre et virkelig innhogg blant den gruppen sentrumsvelgere som har vært motstandere av KrFs og Venstres beslutning om å åpne døra på gløtt for å støtte en regjering med Frp. For disse velgere kan MDGs landsmøtevedtak om de ikke vil støtte en regjering med Frp, være en så viktig faktor at man ser gjennom fingrene med en del mer spesielle standpunkter som uansett neppe vil bli realisert.

Det er også mye som tyder på at MDG lenge har hatt et brukbart uunyttet potensiale av velgere som har en viss sympati med partiet, men som ikke har ønsket å «sløse bort stemmen sin» på et politisk irrelevant parti. Hvis MDG bryter gjennom dette glasstaket og klarer å forbli relevante fram til valgdagen, kan det fort gi utslag ved urnene – kanskje ikke minst fra de unge og usikre velgerne som «Min stemme 2013» tar sikte på å mobilisere og som gjerne kan komme til å velge seg et parti som profilerer seg på å være «friskt» og «annerledes». Følelsen av å «være med på noe historisk», ved å bidra til få et nytt parti inn på Stortinget for første gang, kan også være en bevisst eller ubevisst tiltrekning for nye og usikre velgere. Og selv om noen velgere definitivt vil avskrekkes av å skulle stemme på et blokkuavhengig parti og ikke vite om deres stemme bidra vil bidra til å innsette Jens eller Erna, kan også dette slå begge veier og gi MDG et tilsig av stemmer fra de velgerne som selv er fundamentalt usikre på hva de egentlig helst ønsker seg.

Potensialet for taktisk stemmegivning – i den ene eller den andre formen – er ihvertfall høyst til stede, og meningsmålingene fram mot valgdagen kan komme til å få betydelig innflytelse på det endelige valgresultatet.

Reklamer

3 kommentarer om “SVs paradoks og MDGs mulighet

  1. SVs grønne velgere/medlemmer kan havne hos MDG, de med sosialistisk tilbøyelighet kan havne hos Moxness, noen kan havne hos AP av mangel på alternativ. SV har forøvrig en liberal tradisjon slik at V (endog H) også kan tenkes å nyte godt av SV i oppløsning. Interessant høst vi har foran oss.

    Liker

  2. Tilbaketråkk: Høydepunkter fra arkivet | Langust og korsnebb

  3. Tilbaketråkk: Mer enn alle andre (bortsett fra de vi ignorerer) | Langust og korsnebb

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s