«Gåten Breivik» og andre terrorister

Nå snart ett år etter 22. juli-dommen, kan vi vel konstatere at rettens grundige vurdering av bevisene (ikke minst deres analyse av de mange observasjonene av ABBs atferd som av Husby/Sørheim m.fl. ble utlagt som klare og entydige symptomer på en schizofren psykose) jevnt over har etablert en nøktern og faktaorientert fasit for spørsmålet om Breiviks tilregnelighet Likevel ser vi fortsatt at det er debattanter som ikke bare tar opp spørsmålet til fornyet debatt (hvilket selvsagt alltid er legitimt), men som går lengre enn dette ved å insistere på at Breiviks handlinger og motivasjoner nødvendigvis vil måtte forstås som utslag av en tung psykiatrisk diagnose. Gitt dette, og også gitt at selv mange av de psykiatere som vurderte Breivik som tilregnelig har uttalt at han ‘overskrider det psykiatriske rammeverket som de opererer med’, så kan det kanskje være nyttig og relevant å se på noen historiske paralleller:

En tidlig morgen parkerer en ung mann en leiebil med en hjemmelaget gjødselbombe inni foran en stor offentlig bygning. Han tenner en lunte og går sin vei til fots, og bare minutter senere eksploderer bomben og raserer deler av bygningen og blåser ut vinduer i mange kvartalers omkrets. Gjerningsmannen blir arrestert senere samme dag uten å gjøre motstand. Under rettssaken innrømmer han å ha utført terrorhandlingen, men uttrykker ingen anger. I etterkant ‘beklager’ han dødsfallene til bombeofrene, men sier at ansvaret og skylden påhviler landets regjering og myndigheter. Han sier at han gjennomførte angrepet først etter å «ventet på at media skulle ta til motmæle mot myndighetenes overgrep», og sammenligner sin rolle med militære som bomber bygninger som tilhører fiendens myndigheter, og bombeangrepet sitt med atombombene mot Japan under 2. verdenskrig.
I et leserbrev til en avis skrevet tre år før angrepene spør han om «en borgerkrig er nært forestående» og svarer selv at «forhåpentligvis ikke, men det kan komme til å bli nødvendig». At det også var barn blant ofrene, ser han på som uheldig fordi det svekker budskapet han ønsket å sende. Han var derimot «skuffet» over at han ikke lyktes i å få bygningen til å kollapse. Han hevder å ha vurdert drap mot politikerne, men at han valgte et bombeangrep dels ut fra at det ville gi ham størst medieomtale og gjennomslagskraft. Han omtaler sin egen dødsstraff som «statlig assistert selvmord», og velger å ikke benytte seg av alle ankemuligheter – men er opptatt av å holde seg i live lenge nok til å gjennomføre rettssaken for på den måten å få «spredd budskapet sitt». Psykiateren som undersøker ham i fengselet beskriver ham som «hyggelig å omgås», og sier at han så på seg selv ikke som en massemorder, men som en «rettferdig kriger». Han oppfører seg som en «mønsterfange», og bruker det meste av tiden på å lese brev utenfra og skrive tilbake.

Og 11. juni 2001 blir Timothy McVeigh henrettet med giftsprøyte i Indiana, etter å ha (bortimot) egenhendig drept 168 mennesker i Oklahoma City, i det som på tidspunktet for henrettelsen fortsatt var det største terrorangrepet noensinne på amerikansk jord. De psykiatriske vurderingene – helt oppunder henrettelsen – konkluderte med at han var «emosjonelt stabil» og «ikke lider av noen alvorlig psykisk lidelse eller utviklingshemning».

Eller en europeisk parallell:

2. november 2004 blir filmskaperen Theo van Gogh knivstukket og drept på åpen gate i Amsterdam. Gjerningsmannen – den radikale islamisten Mohammed Bouyeri – blir arrestert like etterpå etter en skuddveksling med politiet. På seg har han et egenskrevet ‘martyrdikt’ som blant annet lyder: «Jeg har noe å si til fienden: Dere vil med sikkerhet dø. Hvor enn i verden dere går, ligger døden på lur – Dødens Riddere følger i hælene på dere». Under rettssaken sa han at han ikke anerkjente rettens jurisdiksjon, og at han ikke følte noen medfølelse med offerets mor, fordi han anså henne som en ‘vantro’. Han sier at han overhodet ikke angrer på drapet – noe han også gjentar i et brev skrevet etter seks år i fengsel – og sier også i forbindelse med rettssaken at han ville komme til å gjøre nøyaktig det samme på nytt dersom han noen gang skulle bli satt fri.

I sin sluttprosedyre uttalte aktoratet at: «Den tiltalte avviser vårt demokrati. Han ønsker endog å styrte vårt demokrati. Til denne dag insisterer han på sitt syn og fastholder sine synspunkter med standhaftighet. Dette betinger en streng reaksjon. (…) Gitt en helhetsvurdering av forbrytelsens alvorlighetsgrad, de bakenforliggende omstendigheter, og den tiltaltes personlighet, så finner aktoratet at den eneste rettmessige straffen er fengsel på livstid

Bouyeri ble underlagt en rettspsykiatrisk undersøkelse forut for rettssaken – mot sin egen vilje, ettersom han selv mente ham var tilregnelig og ønsket å ha fullt ansvar for sine handlinger.

Ellers har man jo bedt mange forfattere om å hjelpe oss til en forståelse av «gåten Breivik». Hva med denne:

«Å se sine personlige planer forpurret, åpnet øynene hans for verdens korrupte, blasfemiske og kunstige tilstand. (..) I sin forbitrelse fant han en siste årsak som frikjente ham fra all skyld når det gjaldt å benytte ødeleggelsen til å fremme sine ambisjoner. (…) Han var en moralsk agent – dette var han forvisset om. Ved å gjennomføre sitt forsett med hensynsløs trass, sikret han seg noe som kunne ligne makt og personlig prestisje. Det var nødvendig for hans bitre hevngjerrighet. Det pasifiserte den latente uroen. Når alt kommer til alt, søker kanskje ikke selv den mest innbitte revolusjonære noe annet enn resten av menneskeheten – å pleie sin forfengelighet, tilfredsstille sitt begjær, eller kanskje søke fred for sin samvittighet.
(..)

Det var denne tvilen som avlet hans aller største frykt: Tenk om de ikke lot seg påvirke av frykt! På sine vandringer kunne det forekomme øyeblikk da han vendte blikket utenfor seg selv og betraktet verden rundt seg – noe som ytterligere befestet hans mistro til menneskeheten. Sett at slett ingenting kunne bevege dem? Slike øyeblikk kommer til alle som forsøker å vinne innflytelse (…). En foraktelig tilstand, dette, og det eneste bolverk mot den er ensomheten. Med stille triumf tenkte han på rommet, det låste skapet (…) – gjemmestedet til den perfekte terrorist.»

Er det Knausgård? Eller kanskje Solstad? Nei, denne beskrivelsen av en fanatisk terrorist er hentet fra Joseph Conrads roman ‘Provokatøren’, utgitt i det herrens år nittenhundreogsyv.

Men alt dette kan også sier veldig kort. Morgenbladets reporter var ute på på åstedet for terrorbomben i august 2011, og ble stoppet av en høflig velkledd mann som ville formidle følgende:

«Jeg kommer fra Rwanda. Hos oss var det tusenvis av sånne folk som var like gale i hodet som han. Anders. Alle spør seg hva som skjedde i hodet hans, og det gjør alle hos oss også, men jeg kan si at 17 år senere, har vi ennå ikke skjønt noe

.
Det er ikke overraskende at både enkeltpersoner og norsk offentlighet blir overveldet av sjokket når en slik fryktelig terrorhandling skjer uventet i «lille, fredelige Norge». Det er et faktum – og kanskje også en velsignelse – at vi i stor grad har vært forskånet fra å dypest sett erkjenne rekkevidden av menneskelig ondskap og grusomhet. Men nå to år etter terroren, bør det være på tide å ta inn over seg at dette verken var historiens første eller historiens siste ideologisk forblindede og fanatiske terrorist, og at man ikke bør sette noe likhetstegn mellom «moralsk ufattelig» og «historisk unikt». For som tysk-franske Nils Minkmar skrev i august 2011 , etter å ha listet opp bare en liten brøkdel av de udåder vi kjenner fra historiebøkene :

Vi har kjent Anders Behring Breivik lenge. Vi hadde bare glemt ham.

Reklamer

3 kommentarer om “«Gåten Breivik» og andre terrorister

  1. Eller for å vise til den psykiateren som konkluderte med utilregnelighet for ABB: ABBs forestilling om at var herre over liv og død (og at drap var legitimt), var ikke en «bisarr» vrangforestilling (vi vet jo så altfor godt at det var fysisk mulig), men en moralsk eller politisk «vrangforestilling».

    Liker

  2. Tilbaketråkk: Høydepunkter fra arkivet | Langust og korsnebb

  3. Tilbaketråkk: Terror i historieløshetens tid | Langust og korsnebb

Legg igjen en kommentar til Konrad Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..